Leste i avisen i går om 8. mai.

[mamma søker barn-har fått 2]

Hvor det var et intervju med han som spilte "Kjakan", Gunnar Sønsteby i filmen Max Manus. Dette er en ung gutt på 22 år.

Og han sa det egentlig veldig bra, for i Norge har vi laget plass til både Haloween og Valentines day, men vår egen frigjøringsdag.... nei, se den feirer vi ikke på noe vis.

 

Kanskje vi av og til burde minnes på at ting ikke alltid har vært som nå?

Jeg går ikke så lange turer lenger, pga bekkenet. Men før barna, gikk vi ofte tur til den plassen hvor mange ble henrettet under krigen..... Det er et veldig spesielt sted, og man kjenner at det er litt ekkelt å være der.

Det er jo på det høyeste punktet her hvor jeg bor, så det er litt mer "fjellklatring" enn jeg takler nå...

 

Håper vi kan ta med barna dit når de blir større, slik at de kan se omfanget av det som skjedde for snart 70 år siden....

 

Ønsker dere alle en fin 8.mai:-))

[Reveenka]

Ja, vi kunne nok godt ha markert dagen litt mer - men det flagges jo hvertfall, da. For noen år siden hørte jeg på vår historieløse nærradiostasjon to programledere sitte og sludre litt. Så sier den ene: Ja, du vet hvilken dag det er i dag? 9 april? Åjada, sier den andre - det er jo frigjøringsdagen, det. Og blablabla videre. Ingen av dem visste gudhjelpe meg hvilken dag det var... skikkelig pinlig å høre på.

 

Jeg har en tante(egentlig mammas kusine) som nettopp har utgitt en bok med en fascinerende og dramatisk historie fra krigen.

 

Faren hennes var kaptein, og seilte i alliert fart i konvoi i Nordatlanteren under krigen. Han ble torpedert tre ganger, og overlevde hver gang. Når skipene gikk i konvoi, var det slik at det ikke under noen omstendighet var lov til å stoppe og ta opp folk fra sjøen/hjelpe til hvis noe skjedde underveis, så når skip ble torpedert, måtte hver mann greie seg som han kunne i det kalde svarte vannet langt til havs. På de tre topederingene mistet de tilsammen bare èn mann - et mirakel!

 

Mens han var ute i Nordsjøen, gikk hans lillesøster nazistenes ærend her hjemme. Hun opererte under tilnavnet "lokkeduen", og lokket motstandsmenn(og kvinner) i tyskernes hender. Minst ni liv hadde hun på samvittigheten. Etter krigen ble hun dømt til livsvarig fengsel; hadde hun ikke vært kvinne sies det at hun mest sansynlig ville fått dødsstraff.

 

Boken har splittet familien på hennes fars side; det er enkelte i familien som nå ikke snakker med henne lenger - enda dette altså skjedde for 70 år siden.

 

 

 

 

 

 

Løp og kjøp; boken heter "Kapteinen og lokkeduen"!

[mamma søker barn-har fått 2]

Jeg skal løpe å kjøpe, har selv en morfar som ble torpedert 3 ganger under krigen, mistet alt han eide, men ikke livet. Det som tok livet av morfar var å avslutte sjømannslivet....

 

Her jeg bor er det jo veldig foksus på 9.april og 8.mai. Noe som kanskje ikke er så rart. Siden det var her uti sjøen her at Blucher sank.... Og i år på 8.mai holdt oldebarnet til Oberst Eriksen (han som ga ordre om å skyte på Blucher) tale ved bysten til Oberst Eriksen.

 

Selv er jeg veldig opptatt av historien rundt krigen, sikkert fordi mormor så levende fortalte om det de opplevde. Og alle historiene om morfar på sjøen...

 

Nå skal jeg kjøpe boken, så har jeg litt å lese på..

[Reveenka]

Gjør det, spennende og dramatisk bok! Boka er utgitt av Koloritt forlag, tror jeg.

 

Mannen min er også veldig fascinert og opptatt av historie rundt krigsårene, og historien om da Blücher ble senket har jeg hørt noe sånt som en million ganger! c",)

[mamma søker barn-har fått 2]

He he, ja du sier noe.... men historien er like fasinerende da:-)

 

Vi hadde en nabo der vi bodde før, som så at Blucher ble senket... Og når hun fortalte om bare unggutter som lå i vannet i full fyr. Fordi oljen tok fyr..... vel da grøsser man jo litt....

Og når man tenker etter var jo mange av soldatene bare unggutter.... 18- 19 år.

 

Håper ikke mine gutter må i krigen noen gang..

[Attpåklatten :-)™]

Det er et viktig tema dere diskuterer her!

Vi skal ikke glemme det som har vært, ei heller late som det ikke har skjedd. Tror det er veldig viktig at barna våre også får høre historien og det aller beste er jo om de er så heldige å ha besteforeldre som har opplevd krigen selv og som levende kan fortelle historier.

 

Husker at jeg syntes det var både skummelt og spennende å høre om krigen av mine foreldre. De var små dengang og opplevde den med barns øyne. Alle tyskere var jo ikke slemme, men var ofre for en gal manns verk.

 

Det er vår oppgave som foreldre å videreføre historiene når ikke de eldre er her lengre....akkurat som minnene om dem som ikke er her lenger.

 

Spennende med den boka Reveenka! Den har jeg også lyst til å lese:)

[Reveenka]

60 år side...

[mamma søker barn-har fått 2]

? Snart 70 år siden krigen startet. I 2010 er det vel 70 år siden, jeg er ikke så dårlig på å regne eller?

[Attpåklatten :-)™]

Næmen piker da! Ikke krangle. Og hold dere til tema da, ellers blir alt så fryktelig vanskelig;-D

[mamma søker barn-har fått 2]

Ja dette var dagens krangel, jeg ble bare i tvil her selv. Så har telt og regnet og kommer til 70 år neste år.

Stemmer ikke det da?

[Reveenka]

Altså, jeg rettet meg selv i det første svaret jeg la leger opp, der jeg skrev 70 år side.Me så kom jeg til å teke på at e del av det som skjedde i boka var rudt -45, og da ble det kaskje ærmere 60 e 70 år. Derfor 60 år.

 

Det er igrue aaaltfor lite kraglig her ie......... hehe, og bra er det c",)

[Ronja65]

Intressant å lese det dere har skrevet. Selv er jeg jo svensk og svenskene har jo vært vært heldig med tanke på krig. Men allikevel så har familien min vært en del av den.

 

Mamma er jo fra Finland og jeg har aldrig møtt min morfar fordi han døde på 50-talet pga TBC som han pådrog seg i skyttegravene i den finske krigen. Mormor tok da med seg alle barn og flyttet til Sverige for å gi de barn hun hadde en bedre fremtid, (foruten de to som hun mistet fordi det var dårlig med legehjelp når de ble syke og døde). De var tøfft for henne å være "flykting" (fra fattigdom) i et annet land, på tross av at hennes morsmål var svensk og ikke finsk. Hun var dum nok til å gifte seg med en svensk mann som ikke var snill... men det er en annen historie. Samtidig som det er en del av den fordi hennes mann og forsørger nettop døde som en konsekvens av krigen.

 

Pappa som er jämte var stor nok til å huske tyske fly som kom over på den svenske siden av grensen og frykten de da hadde. Han husker også norske flyktinger, som hans mor, far og sine eldste søsken hjelpte på sin vei.

 

Tror det er viktig at vi ikke glemmer, samtidig som vi i dag er heldig for at vi lever trygt og godt.