noen gode råd som fungerer?

[Anonym bruker]

Hei

 

Er det ikke noen her inne som har noen solskinnshistorier som man kan lære av?

Noen tips om hvordan man faktisk skal komme seg ut av en hverdag med skittkasting, stress og lite synlig kjærlighet?

Er det ingen som har noen gode råd som fungerer for å få livet som småbarnsforeldre til å bli godt igjen?

Det må da være noen andre der ute som slåssm ed nebb og klør for i håp om at ting skal bli bedre og ha klart det?

[Anonym bruker]

Start en eneste, utvalgt dag med å tenke for deg sjøl: i dag skal alle soner være våpenfrie soner. I dag skal jeg ikke kjefte, snakke stygt til mannen min eller svare sarkastisk. Snakker han stygt til meg, skal jeg holde munn. Prøv om du klarer det i de 12-14 timene dagen varer.

 

Prøv det dagen etterpå også. Og den derpå. Han vil merke det ganske fort. Kanskje allerede første dagen.

 

Prøv så å ta det et steg videre: finn latteren. Når noe går helt galt, og alt blir bare rot, så le. Si høyt"Er det virkelig mulig - hva er det vi/jeg (NB: ikke du) har klart nå da! Hahaha!".

 

Synlig kjærlighet: hmmmm. Jeg veit ikke hva andre ønsker seg, og hva som er "synlig kjærlighet" for en annen. jeg veit at jeg sjøl er veldig kosete, og at det går ikke en dag uten at jeg flere ganger har tatt rundt manne min, kyssa han og sagt hvor vakker han er. Og hver kveld kryper jeg inn i armen hans.

 

Likevel har han uttalt at han ikke trudde jeg elska han - for noen måneder siden. Det var helt andre ting han ønska seg.

 

F eks: han ønska at jeg skulle si JA hver eneste gang han hadde lyst til å gjøre noe selvrealiserende, uansett hvor mye det kosta meg av ekstra arbeid og komplisert familielogistikk.

 

Han ville at jeg skulle si JA til å hjelpe han med praktiske ting, selv om han var den første til å innrømme at jeg nesten alltid er opptatt med ett eller annet...vi er mange og har mye husarbeid rundt oss!

 

Han ville at jeg skulle si JA til å passe hans barn (vi er en nyfamilie) når han jobba og eksmora trengte avlastning. (Jeg passer dem mye ellers også, men jeg syns det er forskjell på å "være stemor" fordi jeg er det og på å "gjøre henne en tjeneste" bare fordi han har sagt ja til å avlaste....)

 

Han ville at jeg skulle ha aktiv interesse i hans arbeid og hans hverdag -den delen av hverdagen som foregår utenfor familien. Spørre hvordan et oppdrag hadde gått, stikke innom han på jobb og se hva han gjorde osv.

 

Han ville at jeg skulle ha maten klar når han hadde vært et sted og kom hjem - enten det var jobb eller fornøyelse. At jeg omtrent ikke klarte å holde hodet over vannet med alle småungene, så han ikke.

 

Han ville at jeg skulle møte hans initiativ på andre måter. F eks samtale. Når han vil prate, syns han jeg er for kverulerende, utfordrende osv., mens jeg ikke er oppmerksom på dette sjøl. Jeg er vant til å diskutere og til å se ting fra alle kanter, ikke til å nikke og si "ja, vennen min". Så han ble taus, for han klarer ikke samtaleformen min.

 

Han ville (og vil) også at jeg skal møte hans seksuelle initiativ på en annen måte. Eller det vil si, han ønsker at jeg aldri skal si nei, for da "psyker han ut", blir lei seg og makter ikke prøve seg en annen gang. Mens jeg kan bli avvist og møtt med at han er trøtt...jeg får beskjed om at han gjerne vil, men ikke får til, og at han vil spare det til i kveld/i morgen/i helga/en annen gang.

 

Sjalusi: hvis jeg hadde elska han hadde jeg også stolt på han, og da hadde jeg ikke vært sjalu. Hans bevis igjen, på at jeg ikke elsker han nok... Selv føler han sjalusi, men biter det i seg. Ser på det som svakhet kanskje, eller som dårlig dannelse, jeg veit ikke.

 

Alt dette var for ham "bevis" på at jeg ikke elska han. Mens jeg mente at jeg gjorde det synlig på andre måter hele dagen, spør om han vil ha en kopp te, sender sms mens jeg er på jobben, ringer hver kveld når jeg er bortreist (han kan være borte hele helga og ikke ringe et minutt). Jeg pleier å rydde og gjøre reint før han kommer hjem, men kjøleskapet kan være glissent, og det han ønsker seg er ferdig mat. Så da mangler det ultimate "kjærlighetsbevis?"

 

Vi ser rett og slett forskjellig på hva som er "omsorg" og på hva som er "synlig kjærlighet". Noen av hans ønsker skjønner jeg godt, og jeg prøver å bli bedre. men en del ting klarer jeg ikke å akseptere. F eks at det ikke lenger er nødvendig å si høyt at vi elsker hverandre. Ordene mine gir han ikke mye for, det er hykleri. Eller kan godt være det, man veit aldri. Sånn tenker han. Mens jeg sulter etter å høre de ordene...

 

Uff, dette ble langt og sytete, men jeg ville jo muntre deg opp egentlig! Jeg ville jo si at det GÅR an å få det bedre, vi HAR fått det bedre! Blant annet ved at vi veit hva slags behov den andre parten har, at de ikke er nøyaktig de samme som de behov en sjøl har. At det å aksellerere en krangel er et valg, det å prøve med latter i stedet for våpen er et valg. Det å ha våpenfrie soner, det å starte dagen med et ønske om SJØL å ta initiativ til vennlighet og glede, ikke vente på at noen andre skal gjøre det!

[Anonym bruker]

Synes du ga veldig gode og konkrete råd, jeg. Man kommer ikke ut av en dårlig periode med å kun kreve at den andre må endre seg:-)

 

Er tungt når man ikke får snakket/diskutert ting uten å få høre en kverulerer og han ikke vil snakke mer. Vet hvordan det er. Man svelger endel kameler i et forhold...