Gå til innhold

Klarer ikke å glede meg til å bli mamma pga min mor!


Anbefalte innlegg

Skrevet

Gruer meg litt til å bli mamma... Dette er fordi jeg har en veldig sårbar, nærtagende og hissig mor.

 

Mamma bor 50 mil unna oss, vi har et godt forhold de gangene vi er sammen over en kortere periode, og over tlf. Men saken er den at nå grur jeg meg til babyen kommer fordi jeg vet hvilket press det blir ang besøk!

 

At det nå forventes at man skal komme hjem ved hver anledning man har, og at hun skal komme på besøk hele tiden... Og vi har bare et soverom! Dette ødelegger virkelig stemningen for meg...

 

Og tro meg, sist jeg prøvde å fortelle henne mitt synspunkt (var ikke gravid da) så endte det med at hun pakket kofferten sin kl 10 på kvelden å kjørte hjem i protest, kun for å demonstrere at hun ikke fikk det som hun vil!

 

Så skal hun gi meg dårlig samvittighet etterpå.... Hun er som en 2 åring i trass alderen...

 

Så til poenget da... Hva mener dere? Og hva gjør dere som har mødre/foreldre langt unna?

Tenker på det flere ganger for dagen, og jeg gruer meg til konfliktene som kommer!

 

Tusen takk for tilbakemelding!:)

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg har det omvendt igjen. Jeg er redd for at min mor skal droppe meg og mitt barn fordi vi valgte å flytte fra Oslo og bosette oss i en by mange mil unna. Hun kan godt hevne seg på meg på den måten.

 

Det eneste jeg kan si deg, som jeg føler angående meg selv er at, nå er det på tide å bli voksen, vi er gravide og betemmer nå selv. Våre mødres meninger er ikke viktigst lenger, det oss selv og vårt barn som er viktigst.

 

Hvis hun velger å være trassig så er det HENNES problem, sånn tenker jeg om min mor. Vil hun boikotte meg så er det hun som taper. Hun har ikke lenger noen rett til å diktere meg, noe hun alltid har gjort. Å bli gravid har skapt store omveltninger i familiestruktuern hos oss, når mamma ikke lenger er den eneste moren, for å si det sånn.

 

Vet ikke om dette hjalp deg, da vi har helt motsatt dilemma, men jeg tror vi har like trassige og vanskelige mødre som vi helst ikke vil gjøre sinna :-)

 

 

Skrevet

Har hun ingen andre hun kan bo hos mens hun er der da? Venner/familie ev? Hvis ikke kan du jo prøve å forklare hvordan ting er, at det kan bli litt mye med ny baby og mye besøk.

 

Prøv å få snakket om det FØR babyen kommer så slipper du å slite med det rett etter fødsel midt oppi barselstårer og amming.

 

Hun burde jo egentlig finne en annen løsning selv, og skjønne at det kan bli litt "trangt" i en sånn situasjon. Er glad min mor bor i samme by, hadde ikke taklet å hatt besøk av henne 24-7 rett etter fødsel i hvertfall.

 

Lykke til, håper det ordner seg for deg ;-)

Skrevet

Har det slik selv. Min mor er akkurat som en 2åring i trass, som du skriver. Hun bor i øst og vi i vest, å jeg kunne aldri tenkt meg å ha hun nærmere. Veldig hyggelig når hun er på besøk eller jeg/vi er hos henne i korte perioder.

 

Nå er hun faktisk her hos oss, igår hadde hun et skikkelig utbrudd. Det hele begynte med at min stemor ringte meg, å min mor ble sjalu til de grader! Hun begynte å gråte, min samboer var på jobb da, men jeg hadde en skikkelig runde med henne om hvor tåpelig jeg synes det var. Senere når min samboer var hjemme begynte hun plutselig å gråte igjen. Han spør hva det er, å hun bare rister på hodet.

Ble sittende på kjøkkenet å "diskutere", hun har ikke noe ordentlig å komme med, bare barnslige tanker. Jeg spurte om hun vil reise hjem, da svarer hun at det ville hun gjøre siden hun er så til bry for oss, og hun pleier å sitte alene hjemme å deppe, osv osv. HÆ? Hun skulle liksom være her å støtte og hjelpe til nå, så blir hun slik.

Nå har hun vært her en uke, å skal være til over termin (om en uke), det slår ikke feil hver gang jeg er med hun over litt lengre perioder så blir hun slik.

 

Vet ikke hva jeg skal gi som råd, det er veldig synt at man må være mor for sin egen mor. Jeg kommer til å ta det helt med ro, sende mms av babyen og fortelle osv, men kommer nok ikke hyppigere til østlandet fordet. Om hun ønsker så får hun komme på besøk, men da ikke over lange perioder..

Skrevet

Dere har absolutt et poeng begge to... og som du sier over her så er jeg så utrolig redd for å gjøre henne sinna! Føler jeg må gå på "tå på hev" for ikke å utløse alarmen for å si det sånn! Dermed sier jeg ja til ting som jeg egentlig ikke har lyst til osv...Og jeg er så lei av å føle det på denne måten!

 

Hun kan ikke se på meg som en voksen person... Skal sies at jeg er enebarn, om det kan ha noe å si. Og hun har alltid vært enslig, nettopp fordi hun er et monster å leve med! Har som sagt prøvd å fortelle min side av saken tidligere, som ikke resulterte så veldig bra!

 

Det er IKKE det at jeg ikke vil ha henne på besøk, men det må skje på mine premisser, uten at det blir et ramaskrik av den grunn!

 

Hun har ingen hun kan bo hos her i Nord nei, har ingen familie her bortsett fra svigers. Og jeg orker ikke tanken på å ha henne her i vår lille leilighet!

 

Ps: Du over her som har en mor som ikke er så flink til kontakt... Det er hennes tap og ikke ditt! Husk alltid på det:) Hun fortjener verken deg eller barnebarna sine ved sånn oppførsel! Håpe det ordner seg for deg...

Skrevet

14.58! Hi her!

 

Skulle tro det var min mor du snakket om jo!!!!!!! Akkurat sånn er det.... grining for å få oppmerksomhet og for å få andre til å få dårlig samvittighet! så barnslig vettu.... at de ikke føler seg dum??

Skrevet

Bli enige om at hotellrom er best. Er man voksen er man voksen.

 

Respekt er stikkordet.

Skrevet

Tror du skal overse henne litt, slik at hun må fortjene din oppmerksomhet. Ikke gi henne følelsen av at hun betyr hele verden (det er jo det hun oppfører seg som).

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...