Mine , dine ..våre barn...

[Anonym bruker]

Har et barn fra før (som har fast samvær med far annenhver helg o.s.v.) og nå venter jeg og min "nye" sambo mitt andre og hans første barn... Har litt tanker rundt dette, at ting ikke skal være urettferdig os.v. mellom barna, at hverken jeg eller min sambo gjør forskjell (joda, eldste har far men siden bor meste av tiden sammen med oss)..

 

Hvordan gjør dere det som har det slik?

Tips og råd?

[Anonym bruker]

Da snakker man med hverandre og deler tanker og følelser.

[Anonym bruker]

Min samboer har et barn fra før som bor hos oss og vi har også felles barn. Jeg vil bare si at det kommer aldri til å være noe eller noen som kan få meg til å føle det samme for hans barn som for mine egne. Følelsesmessig er det som det skulle vært naboens barn. Men det er samme regler for hans barn som for våre felles. Dette har jeg selv tatt opp og sagt at h*n skal ha de samme reglene som våre felles, dvs, gjør h*n noe galt, kjefter jeg. Er h*n snill, skryter jeg. Jeg koser ikke på samme måte med hans barn som med mine, da, som sagt, følelsene ikke er de samme. Jeg bruker heller ikke like mye penger på hans barn da h*n allerede har en mor og en far som skal bruke penger på denne. Men skulle det være noe h*n trenger og jeg er i butikken, så selvsagt bruker jeg penger på denne.

[Gjest amandine]

Av tips og råd vil jeg iallefall håpe at du ikke gjør som anonym 11:16 her... Det er ikke alltid lett, det byr på vanskelige situasjoner, men ha alltid i bakhodet at ingenting av dette er barnets feil! Barnet er prisgitt de avgjørelsene dere tar og må leve med dem.

Prøv å behandle barnet som ditt eget, dvs vis kjærlighet og at du bryr deg. Vis at du er der uansett og bli en trygg voksen for barnet.

Barnet har allerede en mor, så det er ikke din jobb, men barnet er en del av deres familie, bror eller søster til ditt eget barn. Barnet er bare et barn og trenger trygghet omsorg og kjærlighet fra alle viktige voksne i livet.

Du har muligheten og valget foran deg, du kan legge grunnlag for en trygg og god familie, eller du kan legge grunnlag for utallige konflikter og styr. Tenk kanskje også gjennom hvordan du hadde ønsket en evt bonusmor skulle behandlet ditt barn om situasjonen var snudd.

Du kan forberede deg på å svelge utallige kameler, men forhåpentligvis ingen så store at det ikke går på et vis. Lykke til, sender tålmodighet og varme tanker. Å forskjellsbehandle så åpenlyst som det virker som om anonym 11:16 gjør synes jeg virker som en utrolig dårlig løsning...ungene har lange antenner og er sårbare, det er viktig med tilhørighet og trygghet.

[Anonym bruker]

Det er HI som har et barn fra før her. Tipper ikke hun kommer til å gjøre forskjell på barna sine....hun snakker vel om sin samboer ??

[Anonym bruker]

Jeg forskjellsbehandler overhodet ikke åpenlyst foran barnet, men her har jeg skrevet hva jeg FØLER. Dessuten er stebarnet mitt 10 år. Jeg setter ikke han på fanget og kysser og klemmer han slik jeg gjør med mine barn som er yngre. JA, der er det forskjell, men det ville da heller ikke vært naturlig for hverken han eller meg og gjort det annerledes. Jeg gir ham trygghet mtp. at jeg er her hvis han trenger meg, men jeg sier ikke at jeg elsker han, eller som sagt, kysser og klemmer han som jeg gjør med mine barn. Det får hans egne foreldre ta seg av.

Dessuten er det ikke slik at hvis vi er ute å handler sammen, så får mine barn ting og ikke han. Da er det likt.

Det jeg mener, er at hvis han trenger en ny sekk, ny sykkel eller ski, eller han skal ha tannregulering som noen må betale for, så er det ikke JEG som betaler dette da han har både en mor og en far som skal sørge for ham økonomisk. Jeg kommer heller ikke til å betale for konfirmasjonen hans eller bryllupet hans.

Jeg går ikke på foreldremøter på skolen hvis ikke jeg blir bedt om det av mor, og det har p.d.d. ikke skjedd.

Jeg hjelper han med lekser og alt annet han trenger hjelp til når han er her, underholder ham, kjører han til venner og på disco, osv osv.

 

Ang. det jeg skrev om følelser for noen andre sitt barn var bare for å forklare til HI at mannen hennes kommer nok til å bli mer glad i sitt eget barn enn i sitt stebarn, for kjærlighet for sitt eget barn kan ikke sammenlignes med noe.

Jeg er langt fra den onde stemor i praksis, langt derifra, det er en grunn for at han bor hos oss og ikke hos sin mor, så amandine, du må ikke uttale deg, selv om jeg har skrevet noe firkantet.

Anonym 11:16

[Gjest amandine]

Da beklager jeg om jeg misforsto! Og som du skriver det nå er det ikke langt fra sånn som vi har det. Jeg kom tidlig inn som stemor(barnet var ca 18 mnd), så kanskje er det forskjell av den grunn. Jeg føler nemlig samme tilhørighet og kjærlighet overfor ekstrabarnet som våre felles. Ekstrabarnet mitt er i dag 18 år og fikk søsken først for 7 år siden. Dette var vanskelig og vi hadde oss noen runder med -kan jeg kalle det sjalusi-? Det kom jo også midt opp i all pubertet og full rulle.. Tror likevel det hadde vært 10 ggr verre om ikke vi hadde hatt det bånn solide fundamentet å bygge på, og jeg tror faktisk unger har antenner som fanger opp følelser, ikke bare hva man sier og gjør.

Ellers er det jo sånn i forhold til økonomi hos oss at alt går fra felles pott så har ikke forskjell på våre og hans der. Det eneste er i forhold til arv fra meg( he he håper blir lenge til...), da blir det jo sånn at bare mine biologiske barn arver meg. Dette syntes jeg var vanskelig å ta opp i sin tid, men følte det likevel nødvendig. Det er jo heller ikke noe ungene vet om, og det er jo heller ikke noe de får vite.

 

Nok en gang, anonym 11:16, beklager at jeg misforsto, og til deg HI:lykke til og gratulerer med stor familie!

[Anonym bruker]

HI her...

Mang slags erfaring rundt dette ...

Min sambo kom inn i livet vårt for to år siden og gutten min er nå 5 år, og det har gått veldig fint egentlig. De er gode kompiser, og det har vært overgang for de begge (sambo m/barn, flytte sammen o.s.v.)

Min sambo er en Stor del av min sønns liv, og det kommer nok til fortsatt være slik.

Men man gjør seg uansett noen tanker rundt dette...