Møkkahormoner!!!!

[heisim]

Er generelt sur og grinete om dagen jeg asså... Stakkars mann sier jeg bare. Heldigvis slipper ungene unna den verste støyten, men gubben får gjennomgå... Jeg blir sur for at han jobber så mye overtid, sur for at han ikke gjør noe hjemme, sur for at han behandler sønnen sin ( fra et tidligere forhold) med totalt silkehansker.Jeg kan ikke be gutten, som for øvrig er 13 år om å rydde opp etter seg, for da kommer pappa han til unnsetning og finner opp en latterlig unnskyldning. Er han ikke stor nok til å legge rene, bretta klær i skapet sitt da??? Ikke slenge de på gulvet, og kaste de i skittentøyet for at han har tråkka på dem? Klikker jeg asså... Merker jeg blir skikkelig sinna.

Dagens syyyyt

[imoen]

Jovisst er han mer enn gammel nok til å legge på plass egne klær. Hadde det vært meg, hadde jeg latt vær å ta klesvasken hans, for er det silk han behandler tøyet sitt, kan han enten vaske de på ny selv, eller la være.

[Trinemp]

Kjenner til de hormonene ja!! Ehh.. stakkars mannen min å, hehe.. får skikkelig gjennomgå.. Men for meg virker det ikke som om han skjønner at det er hormoner i bildet.. for han klikker jo helt tilbake, så det har blitt enn del krangling. Jeg prøver å få han til å forstå at det er hormonene som gjør meg sånn, men virker som om han ikke kan akseptere det, han sier han føler seg urettferdig behandla å at han er lei av at jeg er sur og grinette hele tiden. Enda jeg prøver å forklare til han når ting har roa seg,å jeg ber om unnskyldning. Godt å høre at det ikke bare er jeg som er sur og grinette, for det er ikke no godt! Jeg er så utrolig følsom å jeg da, ting bare topper seg for tida.. men det er jo så klart verdt det!!! Mannfolka får bare holde ut, vi prøver jo så godt vi kan!! Lykke til videre

[Augustibarn '09 + junibarn '12]

Må ærlig innrømme at jeg ikke sliter så veldig med hormoner men opplever at de (få) ganger jeg faktisk bli sur og irritert så kommer jeg på meg selv med å tro at det er hormoner. Det har tatt noen sure episoder for å skjønne hva som er hormoner og hva som er "vanlig" irritasjon. Uansett hvilket så prøver jeg å gå litt vekk når jeg merker at det topper seg opp å prøve å resonere litt med meg selv om årsaken. Hvis det bare er hormoner så klarer jeg snart å se litt klarere og ro meg ned uten å la det gå ut over samboer, familie, veninner eller kollegaer. Dersom det er en helt reell årsak så får jeg uansett roet meg ned litt og kan finne en mer konstruktiv løsning enn å bare bli kjempesur eller sinna. Vil ikke at det ska bli sånn att så fort jeg er sur så tror samboer etc at jeg "bare" er "hormonell" fordi jeg er gravid.