NÅ ER JEG SÅ LEI MEG... OG LITT FORBANNA

[Anonym bruker]

Har nok å styre med i livet mitt akkurat nå, min samboer og jeg har fått alt på plass å har det så bra, endelig! Orker ikke mere familieintriger! Det er surr på både min og samboers side, begges foreldre er skillt. Min svigemor er en historie for seg selv. Men nå er det snakk om min mor og stemor. Min mor takler ikke stemor av mange grunner. Min mor og far har ikke snakket sammen på 13år, men min mor føler at stemor skal "ta over" og ødelegge livet hennes (de snakker ikke sammen å kjenner hverandre ikke).

 

Var med min mor idag, å stemor ringte. Så sier min mor "var det xxxxx nå da??" med en skikkelig sur tone. Så bryter hun fulstendig sammen. Hun sier at mange ganger så føler hun at hun bare vil grave seg ned og forsvinne, fordi stemor får henne til å føle seg som et null. Nå skal det sies at jeg bare har et greit forhold til svigemor, ikke noe nært, og min mor sier at X kommer til å ta fra henne rollen som bestemor til mitt kommende barn + mange andre ting mens hun står å gråter. Er det mulig?? Det er kjempe sårende å høre på. Men slik har det alltid vært, fra jeg var 7år og min far forlot min mor for stemor.

 

Når jeg var liten var jeg hos pappa annenhver helg, men forbud om å møte stemor. Fikk høre all mulig snakk om stemor og hvor vondt hun hadde gjort min mor, av min mor og mormor. Når jeg var 10år fikk min mor meg til å si/mene at jeg ikke ville ha noe kontakt med min far (til min far). Prøvde å få min mor til å forstå at jeg som 7åring ble totalt forvirret og ikke hadde egene meninger, det mente hun var tull. Som 19åring tok jeg opp kontakten med pappa, å vi har et nært forhold nå idag.

 

Har hatt et godt forhold til mamma siste årene, fordi hun har virket mer voksen, forståelsesfull og stillt opp som en mor skal.. Nå er jeg så skuffet!!

Skal snart føde mitt første barn, blir ufattelig vanskelig når både min mor og far (som min mor nå uttaler som en "ikkeperson" eller "ikkeeksisterende") gleder seg til å se babyen.. Har akkurat klart å tenke at det skal gå bra å ha alle i barnedåp, bryllup hvis vi skal gifte oss osv.. men der ble drømmen min KNUST!

[Anonym bruker]

vet du hva!Mora di må bare begynne å komme over skuffelsen det var å bli forlatt for 13 år siden og slutte å legge det på dine skuldre!Herregud,dama er jo voksen!!!

Høres ut som om hun har ekstremt dårlig selvtillitt der hun må hele tiden finne anerkjennelse fra deg for å føle seg vel og føle seg som en viktig person i livet ditt.det er ikke du som skal være psykologen til mora di, og det gøres ut som om hun trenger å få ut mye gørr som ligger der og dreper selvtillitten og selvfølelsen hennes. Kanskje du skal tørre å si det til henne?

 

Hun må forstå hvordan dette blir for deg, du er jo midt mellom barken og veden!Hun MÅ ha forståelse over at du vil ha kontakt med pappan din og dama pappan din elsker,sånn er det bare!Og takler hun ikke å være i barndåpen/bryllupet ditt med de to tilstede, ja da elsker hun deg/barnet ditt ikke høyt nok!Da setter hun bare seg selv framfor deg igjen, noe hun har gjort alt for lenge allerede med oppførselen sin ovenfor faren din. jeg skjønner at det var vondt å bli forlatt og bli minnet på det hver gang stemora ringer deg, men herregud, nå er det på tide å gi slipp!

 

Ikke tenk på barndåpen/bryllupet, det er dine fester, du gjør som du vil, ber hvem du vil og talker de ikke det er de ikke velkommen!!

 

Stå på!!

[Anonym bruker]

HI, jeg synes synd på mora di. Du må forstå at det er mange såre følelser hun har slitt med, og sikkert mye hun ikke forteller deg.

 

Hun må snakke med faren din, og åpne slusene, og snakke med stemora di! Her må ting som har vært vondt i flere år bare åpnes, og takles. Og det må du fortelle henne. Hun MÅ takle fremtiden.

 

[Anonym bruker]

Tro meg, min mor utelater ikke å fortelle meg så mye.. Jeg har blitt brukt som dørmatte i tenårene, noe som ødela meg totalt, hadde anoreksi og migrene i mange år. Var på nippen til å ta livet mitt når jeg var 18år, har flere arr på armen etter kniven. Jeg var så heldig å treffe verdens beste fyr som gjorde at jeg ville leve. Har jobbet masse med meg selv, å som sagt, alt er så bra i livet mitt.. så skal det på'n igjen med dette her fra min mor? Skulle nesten tro at hun ikke tåler at jeg har det bra??

 

Jeg sa sterkt ifra om hvor mye det såret meg og hvordan jeg har hatt det. Sa at hun er nødt for å få hjelp og snakke med noen, "jeg har prøvd og prøvd i mange år" kommer hun med, unnskylder seg selv med at det er så lang venteliste hos psykolog.

Sa jeg kunne ringe fastlegen hennes å fortelle at hun gikk med tanker om å ta livet sitt ("grave seg ned å forsvinne") å at det ble tatt seriøst. Sa også at det er KUN hun selv som kan få et bedre liv, ingen kan gjøre det for henne.

Så er ikke redd for å si ifra heldigvis!

 

Gikk opp for meg at det kan være sjalusi for at andree har det bra? Hun har alltid snakket stygt om sin søster og bror, de har en del penger og i mine øyne et "glam" liv.

[Anonym bruker]

Hilsen HI (20:56)