Inspirert av en tråd her om aldersforskjell

[Anonym bruker]

Hva mener Du er For stor aldersforskjell? Hvor går grensen?

[Gjest -<<-]

Det går ingen grense så lenge begge er voksne.

 

Men jeg mener at når en av partene er under etparogtjue minsker sannsynligheten for et varig forhold dramatisk om den andre er over tredve. Fordi det er så trolig at man vil utvikle seg ulikt, de færreste er helt "sitt voksne jeg" så tidlig.

[Anonym bruker]

Jeg er 23 og han 35. Vi har vært i lag i seks år, og har fått to barn. Jeg var jo ung da vi ble i lag, og syns faktisk aldersforskjellen blir mer og mer synlig. Jeg hadde ikke levd "voksenlivet" før vi ble i lag. Var usikker og hadde dårlig selvinnsikt..... Føler meg mere selvsikker nå, og vet at jeg ikke ville valgt han i dag Trist egentlig, jeg er jo veldig glad i han, men har forandret meg mye - og det har han også. Er enig med teoretikeren Erikson (hvis dere kjenner til hans utviklingspsykologi): man må være 23år før man er klar til å binde seg til et annet menneske, først da kjenner man seg selv godt nok....

[CMH]

15-20 år synes jeg er drøyt når man er så ung som 20.

[Nummer to =)]

10 år er nok i massevis!

[Anonym bruker]

Hva med "feil" vei ? At hun er eldre enn han?

Er så mange meninger.. .

 

Er selv sammen med en som er nesten 8 år yngre enn meg selv..Går stort sett greit det.. Er nesten mer voksen han enn min eks (som var par år eldre som meg).

 

[Gjest Sekretøsa]

Jeg er 24, han er snart 36. Det fungerer mye bedre enn når jeg var sammen med x'n, som bare er 5 år eldre enn meg.

 

Tror mye av det ligger i personligheten. Han er en voksen mann, som tør kjenne på sine barnslige sider, og jeg er en ung "kvinne", som har opplevd såpass mye i livet at jeg vet hvordan det er å være voksen. Vi har det helt supert, og dette kommer nok til å vare. Det kunne jeg aldri si om mitt forrige forhold

[Anonym bruker]

Jeg tror dette er personavhengig jeg: noen blir aldri voksne, mens andre modnes fort.

 

Jeg er imidlertid litt enig med en lenger oppe her som sier at man må kjenne seg selv før man binder seg til et annet menneske. Jeg vet selv at jeg forandret meg noe enormt fra jeg var 18 til jeg var 22 og møtte samboeren min. Den gamle meg ville nok ikke falt for han, men han er verdens beste! Vi har en del vennepar som har vært sammen siden de var 17-18, og de er gjerne de som sliter mest med å få forholde til å fungere, uavhengig av hvor mange år de har vært sammen.

[Anonym bruker]

Mange definerer "voksen" som klar til å forplikte seg i et forhold, ønske om barn og stifte felles gjeld for å kjøpr hus og bil sammen....

 

Å være voksen er så mye, mye mer og felles enighet om ovennevnte tilng vil ikke si at man derfor er "Like voksen":..

 

Den personen som har levd lengst har mer livserfaring uansett... Livserfaring er ikke bare antall inntrykk man har hatt, men også tid til å fordøye disse slik at de til slutt "former" deg til en "Komplett" person..I løpet av ungdommen og kanskje til ut i 20 åra så endrer man seg MYYE.... opplevelser gjennom oppvekst og nye inntrykk man skaffer seg i dette aldersintervallet gjør at man får en personlighet opp mot "det optimalet" ,- altså at musikk- og film smak blir "endelig bestemt", poltiske holdninger blir grunnlagt og holdninger til samfunnet og dets etikk og moral blir ofte "endelig" på det tidspunktet....

 

Man forandrer seg etter dette også, men da mer "modnes", man endrer ofte ikke meninger om ting, men man får mer dybde i sine meninger og sikkerhet på seg selv på alle områder i livet..Dette er ting bare levetid kan gi en person..En person på 40 har nødvendigvis levd leneger enn en på 20, og selv om 20 åringen har hatt et "innholdsikt" liv, så har ikke dennne hatt samme antall år og "fordøye" disse inntrykk på,- de har ikke formet denne til en "endelig" person enda....

 

Huff, ble vanskelig dette, men det jeg vil frem til er at livserfaring er det bare en ting som kan gi, det er antall år...Antall år levd skaper en forkjell mellom folk, samme hva man sier....