Panikk...

[2 blå :-)]

Nå har panikken grepet meg skikkelig her. Jeg ser veldig lite positivt på tingene rundt meg og spesielt den lille inni magen. Jeg har vert på 2 UL og vet at alt er i sjønnenste orden. Men av en elle annen grunn føler jeg at jeg ikke får beholde han. Dette høres helt teit ut men jeg har fått det for meg at det går galt ved fødselen og det var det lissom. Jeg føler uansett hvor jeg snur meg hører jeg eller leser jeg om dødfødsler.. Om jeg tenker fremover så blir det jaja han er jo ikke der da.. Hvorfor? hvorfor skal jeg tenke sånn? Føler meg skikkelig stygg. Men denne gutten var planlagt og er kjempevelkommen og alle gleder seg. Spesielt 4-åringen min som skal bli storebror. Jeg kjenner liv optil flere ganger om dagen han kan være ganske aktiv. Nå bare vet jeg at alt er greit helt til jeg kommer til fødselen. Jeg hadde en fin fødsel forrige gang utenom at han satt fast og måtte tas med vacum. Jeg føler jeg sitter på kanten av stupen og forstår ikke hvorfor jeg tenker slik.

Jeg har ikke snakket med noen om dette, for jeg er redd for å høre at jeg bare er dum som tenker slik, men jeg sliter med dette og syns jeg er ei forferdelig mor som kan tenke slik...

Er det noen andre som har hatt det slik? eller kjenner noen? Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Til vanlig er jeg ei blid og positiv jente som tenker alltid at det ordner seg, men nå har alt slått knute på seg... Er 24+1.

Dette ble litt rotete og langt, men takk om du leste, jeg måtte bare få det ut....

[håpogtro]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg er 18 uker men tenker fremdeles på alt som kan gå galt. Morkake som kan løsne, navlestreng rundt halsen, dødfødsel osv osv. Jeg tør rett og slett ikke begynne å glede meg for jeg er så redd noe skal gå galt. Først nå i det siste har jeg begynt å fortelle til jobb osv at jeg er gravid, for nå kan det ikke skjules lenger. Men så tenker jeg at søren at jeg har fortalt det, "når "det går galt blir det så mange å "informere" liksom.

Ingen hyggelig følelse å ha........og veldig slitsomt psykisk.

 

Også er det jo sånn at man kan ikke gjøre noe hverken fra eller til. Det kommer til å gå som det går uansett.

Vi får bare prøve å skyve de mest negative tankene til side og ta ting som de kommer - selv om det er vanskelig.

 

Ikke så mange trøstende ord kanskje, men da vet du hvertfall at vi er flere i samme båt ;-o

[solstråle - 83]

Hei

 

Eg kan ikkje sei at eg har følt noko slik etter at eg var på UL. Men husker at eg var veldig bekymra fram mot UL.

Det er vel eit slags mors instikt som slår inn der man kan føle seg hjelpelaus med tanken på at noko skulle gå galt under fødselen. Eg ville ha tatt dette opp med fagpersonel (jordmor/lege) slik at du kan få snakket om det. Dei har jo erfaring, eller dei kan sende deg vidar. Det kan og vere ein fordel å få det skrevet inn i jornalen din om dette slik at dei som du møter på føden er klar over korleis du har det og kan ta ekstra hensyn til dette. Eg veit iallefall at ulike former for fødsels angst blir notert i jornal dersom ein har snakka med fagpersonel.

Håper dette kan vere til hjelp. Og eg rekner med att alt skal gå heilt fint med både deg og guten din. Ønsker deg uansett lykke til og håper du slepp å tenke lenge på dette og att følelsen slepper taket.