Hvordan definerer man sabotasje av samvær?

[Anonym bruker]

Blir litt skremt når anklagene kommer haglende selv om jeg personlig ikke kan se at det skal være noe hold i dem.

 

Saken er at bf ikke ønsker å ha noen fast avtale eller mekling. Jeg har måttet true meg frem til å få en skriftlig avtale med hans underskrift sånn at vi skal ha noe fast å forholde oss til. Før den tid ringte han en dag eller to før datteren min evt hadde måttet reise, og blir rasende og anklager meg for sabotasje av samvær når jeg sier at jeg ikke godtar den ordningen lenger. Da dette hadde pågått i over ett år, gikk jeg vel så langt som å si at jeg krevde en skriftlig avtale.

 

Nå, etter at vi har fått oss en skriftlig avtale, vet jeg aldri om hun skal reise eller ikke. Jeg prøver å kontakte ham flere dager i forkant av samværet for å prøve å komme frem til en avtale om hvordan vi skal ordne det rent praktisk, men får ikke noe svar. Resultatet blir da at jeg ikke sender ungen avgårde når jeg ikke vet noe. Så blir jeg utskjelt for sabotasje igjen.

 

Er det jeg som saboterer, eller er det ham, eller er det begge?

[Anonym bruker]

Det er han som saboterer. ikke du. Det høres ut som om du har prøvd det som prøves kan, og da MÅ han ta sin del av ansvaret for gjennomføring.

 

Du kan da ikke sende et barn til en person du ikke vet om er der, engang.

 

Drit i hva han kaller det. Dere har en skriftlig avtale, og det er den som gjelder. Også for barnefar. Og der må han ta sin del av ansvaret. At han kaller det sabotasje betyr ikke at det er det, vet du;) Ikke sikkert han vet hva sabotasje betyr, engang;) Ikke alle er like lure.

 

Håper du noterer ned datoer, og hva som skjer når.

 

 

[Anonym bruker]

Dette her er selvfølgelig bare min side av saken, og det er jo ikke sikkert at jeg klarer å være objektiv nok til at jeg kan få en god tilbakemelding, men jeg håper virkelig at det ikke kan kalle sabotasje av et offentlig organ.

 

Jeg kunne selvsagt gjort mer enn jeg har gjort for at samværet skulle ha blitt noe av, men jeg mener det er et felles ansvar. Jeg kunne feks latt alle mine egen og jentungens planer stå på hold til siste liten for å vente og se om han kanskje tar kontakt, men i stedet har jeg noen ganger bedt han gi lyd fra seg minimum tre dager før hun skal reise, fordi jeg vil ikke stå å lure på om det passer eller ikke helt til det er på tide å komme seg ut døren. Når jeg da ikke hører fra ham, har jeg bare sagt at hun ikke kommer, men at han får vente til neste samværshelg.

 

Vi har jo i utgangspunktet avtalt at det skal være samvær på de gitte dagene, men vi er jo nødt til å samarbeide i og med at begge to tar del i akkurat dette med reise. Det kan vel kanskje diskuteres i så tilfelle hvem av oss som faktisk bryter avtalen?

[Anonym bruker]

Så klart er dette din side av saken, men det høres mistenkelig kjent ut;)

 

Du føler litt på at du kanskje saboterer, fordi du tvinger gjennom å gjennomføre den avtalen dere har skrevet under, og når han ikke lar høre fra seg, så føler du litt ansvar for at samværet ikke blir. Det er typisk oss kvinner, dette;)

 

Og ingen offentlige organ vil påstå at du saboterer. De vil, utfra slik du skriver dette, se at han er en typisk slabbedask, som bare hyler høyt uten å følge opp sitt ansvar;)

 

Han er nok også smertelig klar over at han ikke har noe å gå videre med, om han har littegrann omløp i skolten;) Men å skremme deg litt med trusler, kan jo "hjelpe" litt der og da;) Og slik at han kan fremstå som en "stakkars far", og få litt medlidenhet med venner/familie, som får høre hvilket troll du er;)

[Anonym bruker]

Ja, det ligger muligens noe der. Jeg har jo ansvar, for jeg vet jo at han aldri kommer til å ikke tar sin del av ansvaret, så da blir det jo min jobb å kompensere for det. Derav dårlig samvittighet selv om jeg vet at jeg ikke burde ha det. Det skal jeg slutte med )

 

Takk for at du svarte!

[Anonym bruker]

Helt i orden:) Vet det ikke er godt å stå midt oppi det med et lite barn. Det kan til tider være helt fortvilende.

 

Disse mennene bruker faktisk å roe seg etter noen år;) Men før det, så kommer disse hylene om hvor feilbehandlet de blir, og hvor j....lig mor til barnet er som lager sååååå mye trøbbel (fordi de vil ha barnet utenfor/uten plan hele tiden).

 

Skulle av og til tro vi var en postboks hvor barnet ble oppbevart til det passet "hans høyhet, far" å ha barnet. Det virker ikke som om de helt forstår at barnet har sin hverdag og sitt liv, selv om far ikke er tilstede.

[Anonym bruker]

Nei, han har jo tross alt ny samboer, nye barn og så må han jobbe mandag til fredag åtte timer til dagen. Det sier seg selv at han burde kjøpt seg en medalje. (Jada, lar spydigheten blomstre nå, men det er ingen her som vet hvor jeg bor )