Uforbeholden gleder eller...?

[Ettervinterkommervår]

Lurer på om alle her inne bare gleder seg til livet etter fødselen? Jeg gleder meg selvsagt til å få baby, det skal bli veldig koselig, men jeg gruer meg også til å gå hjemme et år, til brystspreng, hoven mage (det er jo forbigående da), til å miste en del av "friheten"... Kommer til å savne spontane turer på kafè, osv... Flere med meg??

[liten spire]

hei dette minner meg mye om meg selv når jeg skulle ha nr 1

En liten stund før jeg fødte fikk jeg plutselig litt sån panikk hehe tenkte nå er livet over ikke noe mere turer ut på cafe , kino , fest osv

Det er lov å ha litt sånne tanker livet blir jo veldig andreledes etter man får barn men det blir jo til noe bedre Når babyen komme vil du sikkert ikke tenke over dette en gang , bare glede deg over å være sammen babyen ¨

Å tenke litt sån tror jeg nesten alle gjør en eller annen gang.

Når du ønsker litt tid for deg selv så er det jo lov til å be pappa, bestemor , tante osv om litt barnevakt . sikkert ingen som nekter det

[AniDal]

Tror det er helt normalt. Vi prøve 1 1/2 år før jeg ble på vei, og jeg hadde helt ærlig talt trodd jeg ville bli mer glad når den endelig satt. Men jeg har enda ikke fått noe stor gledesreaksjon. Og jeg har 9 uker igjen nå... Så nå må jeg begynne å ordne ting og tang som burde være klart til det skjer noe. Regner med at det blir bra når det skjer. Er ganske avslappa på det, men skulle ønske jeg kunne glede meg litt mer....

[meg & to små vampyrer]

gruer meg til renselsen jeg...

[Ettervinterkommervår]

Venter nr 2 jeg da, så jeg har vært gjennom det før. Jenten min er nå 9 år så mye av spontaniteten har kommet tilbake, men nå forsvinner den for en stund igjen... Før jeg ventet henne tenkte jeg ikke noe særlig på det faktisk!

 

 

[*Lykkelig_mamma*]

Jeg har litt sånne tanker jeg også.. Jeg gleder meg så utrolig mye til den lille bebisen kommer, men samtidig er jeg kjent for å like å ha "kontroll" på ting, og planlegge.. Så har litt av en utfordring foran meg!

Det skal bli kos, men er så redd for å bli deprimert av det som blir stress, da jeg er veldig flink til å stresse, og kave og ha et virvar av tanker i hodet!

 

Er også litt redd for å " mislykkes" på en måte.. At jeg ikke skal klare å gjøre de målene jeg har satt meg, eller at jeg føler jeg går konstant sliten, mens alle andre nybakte mødre stråler som aldri før...

 

Må nesten bare ta ting som det kommer, når alt kommer til alt, tror jeg de fleste av oss aldri ville ha valgt bort denne perioden av livet, brystspreng eller ei! for det er jo dette vi er skapt for.. og formere oss videre... Jeg liker hvertfall å tenke på det sånn, er jo naturens gang, eller hva?

 

Men hva vet nå jeg, er førstegangs, så jeg vet strengt tatt ikke hva jeg går til, er gjerne like greit;) hehe..

 

Lykke til alle sammen!

 

[Emblaa]

Tenkte litt på disse tingene før vi fikk førstemann, men tenkte at gleden over å ha blitt mamma sikker overskygga alt. Det gjorde den ikke, og jeg synes det var både monotont, kjedelig og slitsomt å være hjemme de første åtte månedene. Var ganske sur og grinete, følte meg udelikat og tanketom og savna intelligente og intellektuelle diskusjoner fra jobben min. Da lillegutt var åtte måneder reiste vi heldigvis på pappaperm til Thailand, og da blei ting mye morsommere. Lillegutt begynte å krype, vandre rundt møblene våre, og de to daglige badene i bassenget gjorde han til verdens gladeste og flinkeste vannbarn. Det var deilig å ha mer tid til å være kjærester igjen også, rengjøring, klesvask og matlaging var det jo andre som tok seg av på ferien.

 

Syntes det var veldig godt å begynne i jobb igjen i høst og høre at mange andre i min bransje hadde følt det på samme måte. Pappaen her i huset er nok mer esla for rutinelivet hjemme, så var kjekt at han hadde tre måneder pappaperm.

 

Nå venter vi ei lita frøken, og jeg tenker at jeg vet mer hva jeg går til denne gangen. Tror på mange måter det blir lettere, jeg skal gå ut i jobb til våren og heller ha tidskonto på en del av permisjonen. Det blir nok sunt for både meg og vesla, tror jeg.

 

Er ikke alle som elsker babyfasen, jeg har for eksempel alltid vært mer beigeistra for litt større barn (jobber med dem :-)), men er jo er periode man ikke ville vært foruten, og noe man må gjennom da!

[septemberpiken]

Nei, jeg gleder meg masse til jenta vår kommer, men gruer meg til å miste mitt vanlige liv... er så vant med tosomheten til meg og sambo, og alle tingene vi har funnet på sammen, og er veldig spent på hvordan ting blir når vi plutselig blir 3. Bekymrer meg lite for året hjemme egentlig, men har ikke vendt meg til tanken på at framtiden nå kommer til å bli helt annerledes...

[trolla <3 <3]

Er litt skrekkblanda fryd ute og går her og, ja.. Tenker på at INGENTING kommer til å bli det samme igjen. Jeg er bundet av dette for resten av mitt liv. Det skumleste er at jeg får det hele og fulle ansvaret (sammen med pappan, da) for et annet menneske. Og dette menneske er det VI som må lære opp til å fungere i et samfunn... Det synes jeg er kjempeskummelt med tanke på hvor mange som har feilet på dette området før oss...