Vi skal gifte oss.

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å ha noe stort bryllup, så jeg ønsker å stikke avgårde til utlandet og gjøre det temmelig diskret. Vi har to små barn sammen, og jeg har lyst at de skal være med i kirka, og å være med å spise, men jeg har ikke lyst at hans særkullsbarn skal være med.

Våre barn er i seng til klokka sju, og bor vi på et femstjernes hotell med barenvakttjeneste har vi kvelden uten arn. Hans barn er større 12-16. De kommer jo til å henge ved oss hele kvelden, og da blir det jo ikke en aften uten barn. På det hotellet jeg har sett oss ut, så kan barna sove i et rom med dør inn til vårt rom, men skal hans barn være med så må de ha eget rom, og da blir det jo svindyrt også, i tillegg til flybillettene. Det blir jo bare en enorm kostnad.

Dessuten skal det jo være vår gledens dag, og de vil helst ikke at han skal gifte seg på nytt, de vil helst ikke at han skal være sammen med meg, og aller helst ville de foretrukket om han aldri hadde flyttet ut, så da føler jeg det blir litt dårlige vibber om de skal være med.

At de skal være med å feire oss, når de egentlig er imot oss, det føler jeg blir veldig feil.

Men hvordan fikse et bryllup med de aller nermeste uten at de blir med. Har bare ymtet litt frempå til mannen min, sagt at det blir litt rart om de skal være der, siden de ikke vil vi skal gifte oss. Han sier ikke stort.

Et alternativ er jo å ikke ta med våre barn heller, men det blir lenge å ha dem hos barnevakt om vi skal reise til utlandet. De skal jo ha barnevakt for størsteparten av bryllupet så uansett, og jeg har veldig lyst å ha dem med på seremonien. Så da blir det litt rart om de skl passes også på dagtid.

Føler det blir feil samme hvordan vi gjør det.

[Anonym bruker]

Jeg ville heller jobbet med å ordne forholdet i familien enn å tenke på bryllup... Du og mannen din er de voksne her, dere må ordne opp i dette. Syntes synd på disse barna, de må føle seg utrolig avvist av deg og føle stekt konkuranse med deg om farens kjærlighet. Å utelukke sine egne barn fra bryllupet sitt håper jeg ikke at samboeren din gjør, da er han en drittsekk. Og jeg håper at du slutter å finne måter å sabortere forholdene mellom barn og far og stebarn og deg.

[DolphinGirl]

Jeg synes det må gå an å la være å ta stebarna med på dette. Hvis det er slik at de er bortskjemte og utakknemlige etter flere år med stemor, og mannen din ikke setter dem skikkelig på plass, synes jeg ikke de fortjener å være i bryllupet. Man kan si at "det er bare barn" til man blir blå i ansiktet, men dette er store unger som burde ha blitt satt på plass av far for lenge siden. Er de imot bryllupet og ingen forklarer dem at det ikke er akseptabelt, kan de bare ha det så godt. Mannen din kan ikke være så daff at han ikke sier fra at de må oppføre seg. Er det rart så mange stemødre hater stebarna når de får lov til oppføre seg som bortskjemte, utakknemlige drittunger uten at noen lærer dem at det er galt?!

[Anonym bruker]

Ja, da må far og (ste)mor ta seg av og ordne opp i problemene i familien. Du sier jo det selv, "får lov til..." Jeg syntes at dette bærer preg av et de voksne ikke har gjort jobben sin her. Barn tenker stort sett kun på seg selv og de gjør altid det som funker for dem.

Skal hun gifte seg med denne mannen og konkurere med og utestenge barna hans resten av livet? Å utelate dem fra viktige ting som angår familien er så krenkende og dårlig gjort, men hun får nå gitt dem et godt stikk, de "bortskjemte drittungene"...

 

Håper virkelig ikke at mine barn noen gang får en slik ond stemor.

[Anonym bruker]

Men vil de være med da, hvis de i utg pkt har så mye imot at dere gifter dere?

De er jo store så det må da kunne gå ann å snakke med de om det.

Personlig ville jeg ikke utelatt noen, men det å jo være opp til hver enkelt. Bare husk på at forholdet dere imellom nok ikke kommer til å bli noe bedre.

 

Dessuten synes jeg kanskje far burde tatt seg av denne delen, det er tross alt hans unger... Ikke rart mange blir oppfattet som onde stemødre, det er jo de som må rote i all dritten fordi far er feig og bakker ut....

 

Og bare så det er sagt; jeg er ikke stemor, kun biomor!

 

Lykke til uansett!

[DolphinGirl]

Jeg kan ikke fatte at man kan få det til at hun er en ond stemor som stenger ute barna pga dette! For alt vi vet, kan det hende hun har prøvd og prøvd og prøvd og rett og slett gitt opp pga ungene. Unger kan være jævlig ondskapsfulle, og hun er ikke en ond stemor fordi FORELDRENE ikke gjør jobben sin. Det er jo faktisk de som har hovedansvaret for å oppdra barna, ikke stemødre! Jeg er enig med anonym over meg, at det er far sin jobb nå - det er faktisk grenser for hva stemødre kan gjøre. Ikke rart vi blir sett på som onde hvis det forventes at vi skal gjøre foreldrenes jobb.

[Anonym bruker]

DolphiGirl: Det finnes ingen grunn til at en voksen kan utestenge barn fra noe slikt! Utesteniging er faktsik rett og slett mobbing! Håper virkelig ikke at du er stemor til noen stakkars barn!

 

Selvfølgelig er det barnets biologiske forelder som har ansvaret for å ta tak i dette, men begge de voksne har ansvar for å løse situasjonen.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Husk at mennene deres har de samme følelsene for barna sine som dere har for deres...

[DolphinGirl]

Elsker egentlig fedrene barna sine når de ikke vil være med å oppdra dem?? Og ja, jeg er stemor, og jeg har hverken drevet med utestenging eller mobbing. Jeg har stort sett stebarnet mer enn både mor og far, for de blir så fort lei. Så det er slett ikke bare stemødre som blir lei. Og dessuten synes jeg ikke dette høres ut som utestenging i det hele tatt. Far må jo si til barna at han aldri kommer til å flytte sammen med mor igjen, og at de er nødt til å godta den nye kvinnen han elsker. Disse barna er store nok til å forstå at de oppfører seg galt.

[DolphinGirl]

Dessuten er det FAR som har ansvaret i denne situasjonen. Hvis far ikke tar noe ansvar, er det ingenting stemor kan gjøre egentlig. Det er ikke stemødre som bør ha mesteparten av ansvaret, selv om det ofte forventes at vi skal ha det. Vi skal være umenneskelig, ikke ha normale følelser, bare godta godta godta. Min mann er mye borte, og mor vil ikke ha ungen ekstra, hun vil heller at jeg skal ha han. Så jeg tviler på at hun synes jeg er en ond stemor.

[Anonym bruker]

Ungene vet jo at foreldrene ikke kommer til å flytte sammen igjen, men de ville nok helst i en idell verden. Og de oppfører seg stortsett fint, jeg regner ikke med noen stor sene.

Men de greier nok å få tatt fokusvekk fra oss, og over på seg selv, enten med et overdrevent mas, litt drama for sine egne følelser for et eller annet. Og de liker å beslaglegge faren. Jeg ønsker jo at han skal danse med meg, og være med meg, at ting skal være romantisk og ikke et sant ungestyr. Det er jo også derfor at jeg ikke ønsker at våre unger skal være med på hele greie og at de skal passes.

Blir de med så kommer vi jo til å ha hjelp med dem de timene de er med, slik at vi som brudepar ikke skal være opptatt med dem hele veien. Andre kan hjelpe dem å spise og gå ut om det trengst bleie skift. Jeg vil det skal være vår gledens dag og ikke et styr rundt unger.

Når det gjelder fellesbarna så kan jeg fritt begrense dem, jeg kan si når de skal til barnevakten og hvordan de skal oppføre seg. Når det gjelder hans barn så er det ikke så enkelt, siden de ikke er mine og siden de er større.

Jeg vil jo også at det skal serveres alkohol i bryllupet vårt, og jeg vet ikke om aldersgrenser ol på hotellbaren, jeg vil helst ikke at vi skla måtte ta mye hensyn, og jeg vil ikke at de skal beslaglegge kvelden enten med surmuling/drama eller med masing på faren.

Jeg kjenner dem jo, jeg vet hvordan de er, akkurat på samme måte som jeg vet hvordan livet er med mine egne små, det passer ikke å dra med unger i alle sammenhenger, og det bør vel være greit.

[Anonym bruker]

Synes at dere skal reise og gjøre den viktigste dagen i livet deres til nettopp DERES dag!

Dersom særkullsbarna hans ikke liker at dere er sammen, og ikke klarer å godta deg i den alderen de er i, så har de heller ingen interesse av å vere med på turen!

Finn reisemålet deres, ta med fellesbarna, og skap et minnerikt bryllup ut av det:) Det er den ene dagen i deres liv,og den skal vere deres!

Lykke til! Og gratulerer på forskudd:))

 

[Anonym bruker]

Det er da bare å reise uten særkullsbarna. Det er deres dag og dere bestemmer. Når de er så store og i utgangspunktet er imot bryllup, så får du ihvertfall min fulle støtte.

 

Vi reiste til Roma i fjor og giftet oss. UTEN stebarn, men hadde med oss fellesbarn. Grunnen hos oss var en vrang og vanskelig biomor som vi visste ville lage kvalme og problemer for oss under turen. Så der bestemte jeg at det var uaktuelt å ha med stebarnet.- Jeg ville ikke ha en eks på tlf i tide og utide og som bare ville ødelegge. Hun hadde garantert begynt før vi hadde reist også.. med pass, bagasje etc etc... Vi kjenner henne nå. Synd for barnet, men dette var VÅR dag.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt hvorfor de barna er imot bryllupet. Og jeg skjønner veldig godt hvorfor mannen din "ikke sier stort". Du har ikke lyst til at dette skal være "ders" dag, den skal være DIN, med de folka DU liker og vil ha der...

 

Ta et hint, da. Mannen din sier ikke stort, for han veit at det blir feil uansett hva han svarer. Han får syting og klaging fra deg om han sier at de store ungene skal være med, og syting fra barna om han antyder en utenlandstur som de er utestengt fra. Og ungene vil ikke at dere skal gifte dere, for de er ikke glad i deg og skjønner ikke hvorfor faren deres er det. Du har ikke gitt dem noen grunn til å like deg...

 

Men når du åpner opp, vil de bry seg mer om deg også. Det er DIN utfordring...

[Anonym bruker]

Må nesten le litt her altså!

Du(11.09) høres jo ut som om du kjenner familien bedre enn de som faktisk utgjør familien........

Tåpelig å skrive sånne usaklige innlegg synest jeg!

Å angripe på denne måten uten å ha mer kjennskap til situasjonen enn det som HI skriver, er som å skyte i blinde!

Hold deg unna denne debatten dersom du ikke har noe mer saklig å komme med!!!!!

[Anonym bruker]

Skjønner egentlig godt at ungene ikke vil han skal være sammen med deg. Du liker jo ikke ungene hans. Og det merker de.

 

Det er dårlig gjort å ikke ta dem med , men å ta felles barn med. De er din manns barn - like mye som fellesbarna og han er like glad i dem.

Dersom alle barna blir hjemme er det en annen sak.

[Anonym bruker]

Er selv bonusmamma til to barn og vi (samboeren min og jeg) etterstreber å behandle alle våre barn mest mulig likt. Jeg ville aldri kunne foreslå å ta med noen barn og eksludere de andre på noe så stort som et bryllup (ikke ellers heller for den saks skyld), uten at han ville kjeftet meg huden full.

 

Jeg synes dere skal spørre dem om de i det hele tatt har lyst til å være med. Vil de ikke så er jo saken grei, men synes dere skal få frem at dere har lyst til å ta de med. Det virker også som om forholdet dere imellom (du og stebarna) har et litt dårlig forhold, som naturlig nok må bedres er det slik at du vil leve med denne mannen resten av livet.

 

Et alternativ er forresten barnefritt bryllupp, inkludert dine egne barn.

[Anonym bruker]

Barnefritt er jeg jo enig med. Men vi kan ikke reise til utlandet uten våre små felles barn. Vi har ikke noen de kan være hos så lenge. Hadde vi hatt det , hadde vi reist uten.

Ungene våre skal jo ikke være med på festen, men hos hotellets barenvakt. Det erj o eventuellt bare seremonien de skulle vært med på.

Det er jo praktiske elementer her, som spiller inn også.

 

Et alternativ er å bare ha med fellesbarn og ingen andre gjester, sånn at det ikke blir bryllup. Bare et giftermål, ingen trenger å vite om det en gang. Ikke engang forlovere.

 

HI

[Anonym bruker]

Har absolutt ingen forståelse for dette. Du sier jo kontant at du ikke vil ha de der.. Men fellesbarna er greit..

Du ser ikke en mulighet for at de eldste faktisk kan være barnevakt på hotellet i stedet for å overlate de små til totalt fremmede??

Hallo, hvor er logikken?

 

Og dersom det er av økonomiske årsaker, så sparer dere til dere har råd å ha alle barna tilstede...

 

 

[Anonym bruker]

Dersom dere har noen som kan passe deres felles barn noen dager, ville jeg ha anbefalt at dere reiser bort kun dere to og gifter dere i all stillhet. Evt. gifter dere hjemme på sorenskriverkontoret og reise bort like etterpå. Dere trenger jo ikke være borte så lenge, kanskje en weekend?

 

Vi gjorde det på denne måten, og det var helt fantastisk. Det å gifte seg er kun mellom dere to, og hverken felles eller særkullsbarn trenger å være med, ei heller den nærmeste familien. Jeg kan love deg at for parforholdet er dette virkelig en vitamininsprøytning, det å være helt uten barn noen dager gjør underverker

 

Ved å gjøre det på denne måten blir det ikke feil overfor noen! Det er deres dag

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det hadde aldri falt meg inn å gifte meg meg min samboer om hans barn ikke skulle være tilstede i bryllupet. Selv om jeg ikke har født de, er de en såpass stor del av min samboers liv, og også mitt, at jeg heller vil ha de tilstede, enn alle mulige venner og fjerne slektninger.

[Gjest Antarctica]

Enig med anonym 18:56.

Å stenge ute noen barn og ikke andre blir helt sprøtt.

 

Det er åpenbart at de største barna godt merker at stemor ikke egentlig ønsker å ha dem til stede på noe som helst, det er gjensidig.

 

Bare tull at de små "må" være med, det finnes masse muligheter for å få pass dersom man anstrenger seg litt. Vi har også småbarn, og setter bort en til mormor og en til tante f eks, når noe skal skje.

 

Men til utlandet kommer vi oss ikke, vi kan maks dra vekk en overnatting, så det må vi bare godta. Hvis det hadde vært et mål å gifte seg i utlandet, så ville jeg ha venta noen år.

[Anonym bruker]

Ja, de stebarna dine kommer til å elske deg ennå mer etter dette HI..

 

Denne oppførselen er uakseptabel fra et voksent menneske. Man måler da ikke barn i penger, vel?

[Anonym bruker]

Det trenger faktisk ikke være stemor sin feil at forholdet er som det er. Jeg hadde en snill stemor, hun var helt kurant på alle måter, men vi godtok henne aldri, og det kun fordi hun ikke var mamma. Selv var jeg stebarnet fra helvete langt opp i voksen alder.

En tenåring kan være sta og egen og skap i stand en mengde kvalm, og er faktisk så stor at det bør få konsekvenser. De er faktisk store nok til å forstå at om jeg ikke er snill, så vil ikke andre være med meg.

[Anonym bruker]

Jaja.. et sted hadde du det fra.. Barne er ikke "onde" i utgangspunktet og du har nok hørt endel fra din mor om stemor..

 

Men i dette tilfellet er det jo stemor som ikke vil ha med ungene.. Hun liker dem jo ikke.. Det kaller jeg kke å gjøre en innsats for forholdet..