Livet er tøft når man er 2 1/2 år

[Emil & Røra]

Lille elsklingen min er en veldig veslevoksen fyr på 2 1/2. Han er en rar blanding er veldig følsom, veldig viljesterk, veldig trygg og veldig utadvent. Han prater masse om hva folk gjør og hva han føler om det (til og med de i barnehagen har kommentert hvor mye han prater om følelser).Han er velidig opptatt av hva vi føler og spør ofte om vi er glade, lei oss eller sinte. Han kan minne meg på episoder som har skjedd for lenge siden (krangler) og referere til hva jeg sa.

 

Han er veldig sjalu på lillesøster, ikke alltid så snill mot henne. Han er også veldig trassig når han føler for det. Til tider går han oss rett og slett på nervene. Til slutt kan det ende med at en av oss eksploderer eller at vi er så frynsete at hele familien "krangler". Jeg vet jo at disse episodene ikke er noe gode for sønnen min og jeg får så dårlig samvittighet .

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget ..... men det er vanskelig å være 21/2 år og det er vanskelig å være mamma =)

 

 

[Anonym bruker]

jeg kunne ikke vært mer enig.....

 

vi har en jente som snart fyller tre år. hun er også en veldig veslevoksen og viljesterk dame... men verdens hærligste.

 

vi har også slike episoder som du snakker om. men jeg tror man bare må ha det jeg.

[Eddav]

Dette var som å lese om vår familie! Har også en sønn på 2 1/2 som kan beskrives på akkurat samme måte. Har ble storebror for kort tid siden og er rimelig sjalu... Det går heldigvis bedre og bedre.

 

Det mest slitsomme er trassinga og hylinga. Blir helt utslitt av det. Eksploderer for de minste bagateller. Han har alltid hatt et voldsomt temperament og er svært viljesterk. Samtidig er han følsom, klok og forstår utrolig mye. Jeg er helt enig i at det er vanskelig å være mamma, må si at jeg gleder meg til han blir litt større og den verste trasseperioden går over.

 

Det som er helt sikkert er at barn er forskjellige og har forskjellig temperament. Lillesøster er verdens roligste, skriker nesten aldri og er fornøyd (så langt!). Storebror har vært krevende hele siden han var bitteliten, med roligere perioder innimellom.

 

 

[mamma i oslo]

Hei

 

Jeg er helt enig, det er frustrerende og vannskelig å være 2 1/2 år men også veldig vannskelig å være mamma. jeg har en gutt og har fått en jente nå som er 12 uker. Deter som sagt hardt arbeid fra morgen til kveld.

 

Det går bedre nå som han kan utrykke seg og blir oppfordret til å fortelle hva det er og om å be om hjelp når han trenger hjelp. Når han ikke klarte ting før så fikk han fryktelige frustrasjonsanfall med hyl og skrik.

 

Han er snill mot lillesøster men den første perioden etter hjemkomsten fra sykehuset var preget av sutring og sårhet. Nå har dette gått over og han er forløpig veldig glad i lillesøster.

 

Vi jobber også veldig med oss selv i mange situasjoner og jeg har tellt til ti utallige gangerfor ikke selv å bli helt sprø.

 

så jeg er enig, det er ikke lett:)

[Anonym bruker]

Jeg er også heelt enig.. jeg er alene mor til en jente på snart 3 år.. 100% omsorgen alene.. Hun har fra fødsel faktisk vært en veldig viljesterk bestemt dame og hun har ett kjempe temprament.. Jeg har også en del av det der, men ikke så ille som henne.. (har jeg hørt fra mine foreldre)

Men uansett da, så er jeg så utrolig enig med deg,og dere andre her.. Det er nok ikke lett å være 2-3 år men det er heller ingen lett ting å være mor heller.. Jeg føler meg rett og slett utbrent til tider og er sliten så si hele tiden.. Min lille øyensten, ja for hun er jo det, er veldig vanskelig om dagen... Hun er veldig sint og hun kaster ting rundt seg, biter, slår skriiiker høyt og kaster seg ned... det er inmari vondt å se når hun gjør alt dette.. hvor har hun lært å bite og slå feks?? :/ jeg vet det at alle barn vil teste det å slå, dytte osv.. men biting da? hun biter de andre i bhg også, og det har hun kun holdt på med noen uker.. hva kommer dette av da.

jeg har tatt en veldig seriøs og rolig samtale med henne om akkurat denne bitingen, og forklart henne at det er farlig.. Hun nikker og sier hun forstår og at hun ikke skal gjøre det igjen , men det samme kan skje allerede dagen etterpå-- hender faktisk hun biter seg selv også, om hun blir veeldig sinna..

 

Jeg har også problemer til tider med å forholde meg rolig.. jeg veet at det som fungerer på henne er å alltid være rolig, konsekvent og bestemt. og spesielt det med å kombinere med ¨å klare være rolig.. ikke hisse seg opp og skrike og rett å slett ikke bli forbanna.. men jeg greier ikke alltid det jeg asså :/ og dette gjør meg skikkelig utafor... for er jo faktisk sånn ungene blir formet.. de tar jo etter sine foreldre... får dårlig samvittiget jeg også når jeg blir sint på henne og hever stemmen og omtrent skirker like høyt som hu... :S huff nei er så utrolig vanskelig å klare den tålmodighetsprøven når man fra før er utslitt og tappa for energi... skulle ønske jeg hadde mer ork og energi til å takle det her mye bedre... men det skal sies at jeg selvfølgelig får det til mesteparten av tiden.. er jo kun de perioder hvor jeg er mest utslitt og jenta mi har en ekstremt krevende periode..krevende er hun uansett til en hver tid .. hun er så utspekulert at går man rundt lillefingern med henne en gang så er det laget ett problem.. hun blir mye greiere å ha med å gjøre med faste trygge rutiner og regler.. men som sagt, så testes det myyye om dagen og jeg er så frustrert..

 

føler meg nesten som en dårlig mor... er ett styr å legge hun om kvelden og jeg blir vekt halv seks om morran til ett hyyyl... prøver også å finne på mye hyggelig med henne slik at hverdagen skal gå bedre.. er mye ute på lekeplass, er på besøk hos andre i familien og har besøk av andre barn.. men det hjelper ikke.. hun tester og finner på ramp uansett hvor hun er.. er vi på lekeplassen skal hun feks skli, og når hun da sitter på toppen av sklia så hyyyler hun ut fordi hu heller ville huske... osv...

 

nei dette ble ett langt svar. hehe... vi får bare prøve tenke at det vil bli bedre, og det å selv være ROLIG.. hehe.. selvom det er vanskelig som pesten.... helt på slutten vil jeg si at jenta vi er verdens herligste til tross for denne trass perioden... kjærligheten man får til barna sine er så sterk at det gjør vondt...

 

lykke til jenter...

~M~