Huff, det værste altså...

[Anonym bruker]

I morgen skal jeg fortelle min samboer at forholdet er over. For det første så gruer jeg meg jo forferdelig til det, selv om jeg er helt sikker. Det finnes ikke en følelse igjen og det er ganske mange ting som gjør at jeg har bestemt meg. Det som gjør meg skjelven er at han antakelig ikke aner noenting. Selv om det er ganske utrolig hvis han ikke har skjønt at det er noe. Det er ganske mange ting som har vært tatt opp og jeg har absolutt ikke vært meg selv i det siste. Redd det kommer som et sjokk alikevel.

 

Men nå går det ikke lenger. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få sagt det, men det kommer vel bare. Ikke så lett å planlegge det. Vi har vært sammen i 2,5 år og ting blir værre og ikke bedre.

 

Ville egentlig ikke noe med det, men måtte bare skrive alikevel. Gruer meg sånn til å få sagt det som har gnagd meg det siste.

[Anonym bruker]

Det er jo helt idiotisk å bestemme seg for å avslutte et forhold uten å snakke om det. Hvis dere har felles barn burde du gjøre en innsats.

[Anonym bruker]

Huff, det høres ikke moro ut! Men det virker som du har tatt en avgjørelse som du kan stå for. Da finner du nok styrken i deg til å få det sagt, også.

 

Det er jo sånn i livet at man til syvende og sist må tenke på seg selv og sitt eget velbefinnende. Du klarer det nok fint. Vil bare gi deg en god klem og ønske deg alt godt og lykke til:)

[Anonym bruker]

nå skrev jeg ikke noe om bakgrunnen her da. Det er ganske så mye som ligger bak, det er ikke sånn at jeg bestemte meg i dag når jeg sto opp at nei nå gidder jeg ikke mer.

 

Problemene er tatt opp hundre ganger og det blir ikke bedre. Jeg har nå holdt på å prøve å få det her forholdet siden jeg ble gravid med barnet vårt før vi ble sammen, vi prøvde hardt for hennes skyld. Det er bare det at han klarer ikke å se at alt det som skjer sårer meg. Men jeg orker egentlig ikke forklare bakgrunnen for kommende brudd her.

 

Han er klar over at det kan skje, men han tror aldri i verden at jeg er sterk nok til å tørre det her. Derfor lever han livets glade dager med sine interesser og skjønner ikke hvorfor man må snakke sammen.

[Anonym bruker]

Takk for den. Jeg kan virkelig stå for det, og det er nøye gjennomtenkt.

 

[Anonym bruker]

Du skrev at han ikke ante at det kom til å komme ett brudd. Det anser jeg som å ikke snakke om det. Hvertfall ikke nok.

[Anonym bruker]

han aner ikke at det kommer nå tror jeg, men han nevner det stadig vekk. Men det har mest med han som person å gjøre. Han har aldri skjønt alvoret i ting før det har skjedd og orker ikke ta problemene på forskudd. Han har visst hva som plager meg fra dag 1 og han vet at det er god grunn til å ville forandre på det.. Han prioriterer ikke oss her hjemme og følelsene som aldri har vært helt på topp blir dermed ikke bedre. Å ja han vet alt dette. Nå er de helt borte og jeg nekter å sitte/ligge gråtende av skuffelse omtrent hver kveld.

 

Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg forklarer meg. Jeg vet hva saken er, jeg vet hva vi har snakket om, jeg vet hvordan samboeren min er. Jeg vet hvorfor ting er som de er.

[Anonym bruker]

Du trenger ikke forklare deg. Utifra det første du skrev virket det lite gjennomtenkt. Men nå skjønner jeg at det ligger en del mer bak.

 

Lykke til i morgen, håper alt løser seg til ditt og barnas beste.