Forvirra og usikker (lang)

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hva jeg vil med dette, men jeg skjønner ikke lenger hvor jeg står.

 

Jeg har nå vært sammen med min samboer i noen år, han er min første kjæreste og forhåpentligvis blir han min eneste. Sammen med han har jeg fått slippe meg fri og endelig opplevd deler av meg som jeg egentlig trodde jeg aldri ville finne frem til, men som jeg viste var der.

 

Det har vært fine år vi har hatt sammen, jeg er enda forelsket i han og tenner på han..vi har en god og trygg nærhet uten å ha mistet spenningen oss imellom. Han er en god far for barnet vårt, flink nok til å hjelpe til i huset og vi har taklet den motgangen vi har hatt sammen.

 

Men i det siste har de tingene som jeg hele veien har vært klar over kunne bli "tema" begynt å melde seg. For vi er to veldig forskjellige mennesker som ønsker, og forventer, veldig ulike ting av livet. Vi er begge lavt utdannet, men av meget forskjellige grunner. Han orker ikke skole og ser ikke poenget, men jeg hadde allerede tatt høyere utdanning om ikke jeg hadde blitt hindret på veien. Også våre fritidsinteresser spriker enormt, det er ikke mye vi kan finne på sammen uten at den ene gjør det for å være snill.

 

Jeg ønsker mer! Jeg vil bli noe, bruke evnene mine, bli utfordret..jeg vil oppleve noe. Og det samme ønsker jeg for barnet mitt, jeg er opptatt av utviklingen og mulighetene vi gir h*n. Han vil bare at det skal komme inn nok penger til at han kan kjøpe alt han vil uten at det rammer familieøkonomien..og ser på lotto som en reell måte å komme dit. Barn lærer det de skal på skolen, og skal de ha noe utenom finnes det sikkert ett lag å melde seg på..

 

Slik vi sitter nå så er ikke det ene forenelig med det andre. Det er ingen økonomi til at jeg skal studere, vi må selge hus, reise fra alt nettverk og flytte til by skal det bli mulig... Og det skjer ikke, ikke nå. Og jeg skjønner allerede at det blir liten støtte å hente på foreldremøter, og den slags forbindelser, i årene som kommer. Da han syntes engasjerte foreldre bare er slitsomme, og ikke minst brysomme.

 

Jeg ønsker ikke å gå ifra han, jeg elsker han...han er min, og ikke minst, jeg er hans. Men jeg er redd for at de delene han vekker til liv i meg ikke kan gjøre opp for de som sakte visner bort. Heldigvis at vi har barnet vårt, det vidunderlige barnet som konstant overrasker og gjør meg lykkelig. Jeg lærer like mye som jeg gir lærdom.. Vi gleder oss over mye av det sammen og deler opplevelsen av å være foreldre.

Men en dag, mange år fra nå, er det bare være meg og han...

Hva gjør vi da? Hva har vi å prate om, annet enn minner? Er det nok?

 

 

 

 

Jeg trengte bare å få alt dette ut, takk til de som eventuellt orker å lese igjennom alt

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg vet hva du snakker om...

Er i nesten samme situasjon.Men jeg tror vi fant en løsning...

Jeg har forklart til han hva jeg føler og tenker og han har forstått poenget...Jeg har tatt 2 bachelor grad og tenker på master...

 

Var litt redd at snart har vi ikke noe a snakke om..

Jeg brukte alle mine krefter for å forklare på best mulig måte hvor viktig det er med å utvikle seg,med utdanning...

Han har nettop bestemt seg for å søke fra august og jeg er bare glad...

 

Har du prøvd å snakke med han?

 

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg vet hva du snakker om...

Er i nesten samme situasjon.Men jeg tror vi fant en løsning...

Jeg har forklart til han hva jeg føler og tenker og han har forstått poenget...Jeg har tatt 2 bachelor grad og tenker på master...

 

Jeg vil ikke at vi ikke har noe å snakke om i tiden som kommer...

Jeg brukte alle mine krefter for å forklare på best mulig måte hvor viktig det er med å utvikle seg,med utdanning...

Han har nettop bestemt seg for å søke fra august og jeg er bare glad...

 

Har du prøvd å snakke med han?

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg har snakket med han om alle disse tingene. Jeg har delt det opp, gjentatt det og forklart.. Jeg prøver å ikke presse han, samtidig som det ikke stal ties.

 

Men han gir så liten respons, det er det som er problemet. Han hører på det jeg har å si, men sier ikke noe tilbake. Og det er ikke fordi jeg prater på som en drone og ikke slipper han til...tro meg. Han sier bare at han ikke vet hva han skal si.. Så da gir jeg han tid...mye tid.. Tilslutt orker jeg ikke vente mer, så jeg spør om han har tenkt noe mer på det vi snakket om..men da er alltid svaret ja, men at han ikke har noe å si om det.. Eller rett og slett NEI.

 

Hva gjør jeg med slikt da? Jeg vet han tar til seg ting og forandrer/forbedrer det han makter. Men alt det som har med planlegging og fremtid å gjøre orker han ikke å ta tak i, det forsvinner bare ut i sanden.