Ikke klar for å pluttselig bli stemor til to...

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en mann som er en del år eldre enn meg. Han har to herlige barn fra tidligere forhold som bor hos sin mor på andre sia av landet. Vi har dem her i ferier o.l. og det er ingen problem.

Da vi ble sammen, hadde de gått utallige runder i retten om foreldreretten til ungene, og mora vant tilslutt, bl.a. fordi faren ikke hadde noen fast inntekt og mora levde i et stabilt forhold og har god økonomi. Jeg forstod det slik at han (kjæresten min) hadde slått seg til ro med dette etter lange og tunge forhandlinger, og jeg har aldri sett på det som et problem at ungene er her i ferier.

 

Nå har samboeren min fått seg jobb og vi har flyttet sammen. Han har fått tilbud om å jobbe offshore, og kommer da til å tjene ganske godt. Nå har han begynt å snakke om å ta opp saken igjen og prøve å få foreldreretten på ungene. Planen hans er da at jeg skal være alene hjemme med ful jobb og to unger (7 og 3) mens han er borte i to uker. Dette betyr i praksis for meg at jeg må kvitte meg med mine to hester og gi opp hele mitt privatliv for å være hjemme med hans to barn. Jeg ønsker meg barn en gang i framtiden, men ikke nå! Jeg er 22 år gammel og synes liksom det er en del ting jeg ønsker å gjøre før jeg stifter familie, bl.a. utdannelse.

Det virker som om samboeren min tar det for gitt at jeg slipper alt og står ved hans side under en ny runde i retten. Denne diskusjonen har slitt så mye på forholdet vårt, og nå har jeg oppdaget sider ved han som jeg overhode ikke liker. Han er sjalu og manipulerende og bruker ungene mot meg når jeg hinter om at dette går ikke lenger. Han sier ting som at "hva skal de tenke om oss når de blir litt større og skjønner at vi ikke sloss for dem." Noen ganger snur han helt om og sier han gir dem opp for min skyld om det er det som skal til for at jeg skal bli.

Da tenker jeg det er min skyld at de får mindre tid med han.

 

Tenkte å lufte tankene mine her inne blant mange mødre. Er helt forvirra, jeg. Vil jo det beste for barna, for jeg er veldig glad i dem, men jeg tror ikke jeg takler å ha dem på fulltid helt alene. Hva gjør jeg???

[Anonym bruker]

Jeg synes det er litt rart at han vil ha barna når han ikke har tid til dem. Kan dere ikke dele, slik at barna er hos dere når han er hjemme (og har goood tid til dem),og hos sin mor når han er offshore?

[Anonym bruker]

Sorry, så ikke at de bor på andre siden av landet. Da blir det litt verre...

[Anonym bruker]

Det er jo to timers flyreise mellom oss, og eldstemann går jo på skolen.

[:::) Frøken Velferdsrett]

1. om barna har det bra der de er hos mor, så er det veldig lite sansynlig at far kommer til å vinne. barna har jo et liv der de er nå

 

2. tror du det er best for barna og måtte bytte skole/barnehage og flytte fra alt de kjenner?

 

3. om du og han får barn sammen og det blir slutt, ville du hatt et liv der du enten måtte la han få hovedomsorgen eller slåss for å beholde hovedomsorgen over mange lange år i en hard kamp?

 

jeg hadde blitt veldig skremt om det var min kjæreste som hadde ment at barna hans hadde det bedre med stemor halvparten av tiden en sin biomor (altså, nå antar jeg at biomor er fult oppegående). hadde han hatt en stor plan om å ta vare på barna sine selv. jobbe 8-16 osv, så kunne jeg nesten forstått det. men noen ganger må man innse at barna har det fint der de er. ønsker han virkelig å se barna sine mer, burde dere jo heller flytte nermere mor og prøve på 50/50

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke barna har godt av å flytte mer. De har allerede flyttet en del, og eldstemann har litt problemer på skole pga dette. Det tenker min samboer å bruke mot moren i rettsaken. Jeg er selv skilsmissebarn, og jeg tror gutten har problemer pga den opprivende skillsmissen og mye fordi mor og far slenger dritt om hverandre så barna hører det. Har prøvd å sagt ifra hvor vondt dette er for dem, for det vet jeg jo av egen erf. men blir avfeid med at jeg ikke kjenner hans barn så godt som han gjør.

Etter alt dette tror jeg ikke jeg tør å være med han resten av livet. Ikke få barn iallfall. Han truer med å si til barna hvis jeg drar at det er pga dem. Vil ikke de skal tro at det er deres skyld at jeg ikke vil være med pappan deres mer.

[Anonym bruker]

Jeg har bare et råd å gi deg. Om så skjer, kom deg bort! Du kommer til å bli utnyttet. Du er alt for ung. Du burde finne deg en uten barn fra før og stifte din egen familie. Jeg snakker av erfaring. Ikke la deg manipulere inn i det der...

[Anonym bruker]

Mine tanker er at du blir brukt for å få ungene. Han trenger dette for å få retten på barna;

1: et stabilt forhold

2: en fast jobb

 

Her jo helt topp for at hvis du er naiv nok til å stille opp for han, så får han en del fri fra de når han er på jobb + gratis barnevakt.

 

Føler du at han elsker deg?

[Heaven har født::)]

Hei:) Jeg har vært i retten mot x'en som også jobber offshore, 4 uker hjemme og to uker borte. Han prøvde også å få omsorgen. Men for det første som dommeren sa, så har barna alltid bodd hos mor og det var ikke noe å utsette på meg . For det andre, så har han ikke mulighet til å være 100 % der for barna så lenge han var borte. Han mente da at jeg skulle jo ha dem når han var ute på jobb, så da var jo jeg der for dem. Men han kom ingen vei der gitt. Så tror du kan ta det helt med ro...

[Anonym bruker]

Synes denne mannen virker skummel, og jeg ville blitt veldig skeptisk på å fortsette å være sammen med han. Tenk på dine egne behov før hans. Og hvis du gjør det slutt og frykter at han sier til barna at det var pga dem at du gjorde det slutt, så foreslår jeg at du ringer mammaen dems og forklarer deg kort for henne, så kan hun fortelle barna at det ikke var pga dem. Eller så kan du snakke med dem selv (iallfall eldstemann) og forklare at noen ganger fungerer det ikke, og man må gå hver sin vei, men du er fortsatt glad i dem og det hadde ikke noe med dem å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket å gå inn i et forhold med en som har barn fra før en gang til. Herregud for en suppe, jeg havnet i. Vi hadde barna boende hos oss, og vi har hatt åpen dør løsning, at stebarna kan komme å gå som de vil mellom foreldrene, noe som resulterte i at det alltid var barn hos oss. Det er ikke det samme nå som vi har egne barn som er her hele tiden, vi har fremdeles fri, for vi lever i en familie der alle har familiebånd tilhverandre og det ikke alltid er konflikter og et liv på utstilling. Hadde ikke orka det om jeg var deg. Tenk deg om, før du sitter der med sjegget i postkassen, og bolle i ovnen og en mann som bare tenker på sine første barn og gir blanke i dine ønsker. For det er slitsomt det.

[Anonym bruker]

Hvis han truer med å si at det er pga dem at du drar, da bør du i hvertfall dra! Herregud.. en mann som ønsker å såre følelsene til ungene sine for å gi kjæresten sin dårlig samvittighet?

 

Tror kanskje du burde komme deg unna han, jeg...

[Anonym bruker]

Ja, ærlig talt. Tenk deg så grundig om, gjerne 100 ganger ! Det er absolutt ikke enkelt å leve i den såkalte "nyfamilien" med særkullsbarn og fellesbarn. Og du som er så ung burde virkelig prøve å starte fra "bunnen av" . Jeg hadde ALDRI gjort det igjen, hadde jeg visst den gangen, det jeg vet idag.