Jeg er så lei!

[Anonym bruker]

Jeg føler dagene repeterer seg, hver dag er lik. Jeg er så trøtt av å være alene hjemme med småen. Men jeg orker heller ikke å dra ut å finne på noe. Energien er borte vekk..

 

Småen er egentlig veldig enkel å ha med å gjøre, men med en gang det blir litt skriking kjenner jeg det koke inni meg. Jeg blir så lett sint, frustrert, osv. Når hun nekter å sove, eller bruker tid på å sovne, syns jeg det er kjempe slitsomt. Ligger ofte ved siden av henne når hun bare tuller og ikke vil sove, og da ender jeg som oftest i gråt. Jeg gleder meg til hun sovner så jeg kan få fred.

 

Dette må jo høres helt grusomt ut, men det er rett og slett slik jeg føler det. Jeg gråter masse for tiden. Sover dårlig, spiser dårlig. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Jeg prøver å skyve disse følelsene vekk når jeg er med henne, men det blir bare vanskeligere og vanskeligere. Jeg vil ikke ha det slik.

Ikke tør jeg å snakke med noen om det, for det kan da virkelig ikke være normalt å føle det slik. Folk må jo tro jeg er en helt grusom mor.

Vel, akkurat nå føler jeg at jeg er det da.

 

Jeg vet heller ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kansje noen har noen råd? Eller noen oppmuntrende ord? Eller kansje noen vil fortelle meg at jeg faktisk ikke er egnet som mor?

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde det som deg da jeg gikk hjemme, og jeg tror at dette ikke går over før man bryter mønsteret. Jeg ble singel da min datter var 2, begynte da å studere og derfra fikk livet en ny vending. Jeg fikk masse input i livet mitt, møtte nye mennesker, ble forelsket igjen og begynte å ta vare på meg selv. Før dette orket jeg ingenting, jeg satt hjemme, glodde i veggen og hatet livet mitt. Dette har jeg ikke innsett før etterpå. Håper du greier å bryte mønsteret ellers kan man gå inn i en depresjon om du ikke allerede har gjort det. Dette er vanskelig men skaff deg hjelp jeg satt der i 2 år. Det er lenge det. Det finnes et liv der ute, jeg lover. Når du har det bra blir det så mye bedre å være mamma også!

 

Sender deg en klem.

[Anonym bruker]

Oj. Trodde nesten det var jeg som hadde skrevet dette innlegget. Det er akkurat som å høre meg. Er alltid alene med barna. Sambo reiser i 06-tiden og kommer hjem sent på kvelden. Føler at alt spiser meg opp og at jeg har mistet meg selv fullstendig.

 

Jeg trenger ferie. Trenger å komme meg ut og oppleve helt andre ting. Tar selvfølgelig med meg barna, men tror ikke at de egentlig er problemet mitt. Tror det er det at vi aldri har ferie og aldri kommer oss bort litt, om så for en helg.

 

Er lei av å alltid være alene om å aktivisere barna. Noen ganger kunne jeg tenkt meg å bare slappe av på sofaen enn å hele tiden måtte finne på noe før de går i tottene på hverandre. Griner lett, jeg også.