Lagt ut for en anonym. OBS:langt!

[Vinden blåser]

Beklager,men jeg trenger å lufte tankene mine litt nå så takk til alle som gidder å lese/svare!!

 

Kort sagt så er jeg en gift småbarnsmor med egen bedrift, er student og i permisjon.

Om man hadde truffet meg for noen år siden hadde man truffet en herlig smilende jente med et smil om munnen og alltid en morsom kommentar på lager.

Jeg vet ikke hva som skjedde egentlig for å være ærlig.

En dag våknet jeg opp og var redd.

Idag er jeg redd det meste og er stresset og bekymret for alt.

Fra å elske fart og spenning får jeg nå nerveproblemer av en enkel liten karusell på tivoliet.

Jeg vet at jeg tidligere var ganske "flørtete" av meg. Ikke at jeg egentlig var det,men jeg ble nok lett oppfattet slik. Jeg prøvde å endre på dette og endte opp med total katastrofe. Nå tørr jeg knapt snakke med fremmede. Jeg kan sitte på en fest med venner og jeg klarer ikke føre en samtale med vedkommede som sitter ved min side. Slapee av klarer jeg ihvertfall ikke, for det eneste som dunker i hodet mitt er tanken på at ungene må opp morgenen etter. Det fungerer rett og slett ikke.

Når jeg var gravid ble jeg sengeliggende noe som endte opp med at jeg ble enda mer innesluttet. Alt gjorde vondt uansett hva jeg gjorde, og klarte derfor heller ikke skaffe meg noen venner der jeg studerte. Mannen min skuffet meg på et tidspunkt (vil ikke gå inn i detaljene om det) og det gnager fortsatt i hodet mitt. Jeg vet han aldri ville vært utro mot meg,og jeg vet han elsker meg,men man kan kanskje si at skuffelsen av handlingene hans ikke gjorde problemet mitt noe bedre.

Etter fødselen har jeg vært enda mer plaget med bekkenet noe som har hjulpet til at jeg nå veier 20 kilo for mye. Jeg klarer ikke se meg selv i speilet å være fornøyd med hva jeg ser.

 

Nå bor vi et sted hvor vi har felles venner og livet egentlig smiler bra til oss. Alt ligger til rette for at alt burde være bra. Og her sitter jeg med et tungt hjerte, tomt hode og en kropp som verker. Det er så mye styr og stress rundt oss. Jeg klarer det rett og slett ikke!

Våren har knapt startet og allerede er ALLE helgene i hele sommer fullbooked med ting jeg MÅ være med på. Der er barnedåper, konfirmasjoner,bryllup og store bursdager. Jeg har sagt ja til alt fra baking, til servering, til forloverjobber..ja...Man må jo hjelpe så langt man kan ikke sant?

 

Alle forventer sitt...Man skal være en god mor, en god kone, en god datter, en god svigerdatter, en god svigerinne, en god søster, en god venninne, en god...Problemet er bare at døgnet ikke har nok timer.

Jeg skal vel egentlig ikke klage, de er jo glade i oss alle sammen som er rundt oss. det er jo jeg som har sagt meg villig til alt som skal skje..

Så komme problemene..

"kan du ordne..." "kan du gjøre..." "kan du undersøke"...

 

Alt høres så enkelt ut,men totalt sett så er det mange puslespillbiter som må legges.

 

Jeg savner å gjøre noe for meg selv..for min egen del..

alt man gjør er for andre..bare der om jeg handler mat så handler jeg for å tilfredstille mann og barn. Når det blir lysere ute (mørkredd)skal jeg starte å gå turer etter leggetid. Det skal jeg gjøre for min egen del.

 

Jeg føler meg som en naken liten jente som ligger i en krok mens alle står rundt og peker.

Jeg har lyst på røyk,men vet at 3 verdenskrig vil starte om jeg tar meg en sigarett. Hvis jeg ikke klarer å gjøre oppgavene mine i sommer bra nok vil det bli pratet om..

 

Jeg trenger hjelp til å klare å koble ut,men vet ikke hvordan..

 

Det eneste jeg gjør for min egen del er ganske teit. Jeg handler klær for alt for mye penger hver eneste måned. Hvorfor? bare for å gjøre det..bruker ikke halvparten av klærne,men de gir meg en følelse av "meg"..

 

Men hvem er denne meg'en??

Jeg har forsvunnet helt i hverdagens mas.

Jeg vet rett og slett ikke hvem jeg er lengre.

Er jeg en hushjelp? bryllupsplanlegger?kokk?konditor?dagmamma?

 

Når vi reiser til mine foreldre får jeg høre hvordan vi burde være kledd, hvordan ungene våre bude bli oppdratt, hvordan alt er så farlig for dem.

De stresser meg sånn opp at jeg holder på å gå i koken.

 

Svigerforeldrenes hus er ikke bedre.. Der får jeg til stadighet kommentarer og hinting fra svigerfar om at han egentlig hadde ønsket en annen til mannen min. (men siden det først ble oss to så må han vel godta det)

Ingen ting er godt nok uansett hva man gjør. Til og med om jeg sier noe positivt til han påstår han at det er smisk for å få han til å like meg.

Har sagt til han at smisking ikke er min ting, og at han får tro og mene hva han vil. Og at jeg selvfølgelig sier det om han gjør noe positivt..

 

Andre i nærmeste familie er vant til å få alt servert på sølvfat og tar til tårene det øyeblikket de ikke får ting slik de vil.

 

Andre er igjen konstand berg og dalbaner som man må passe seg for før de blir lyningse uten grunn overhodet.

 

Men slekt er slekt..her skal alle tilfredstilles. Mye man må bite i seg,men det er heldigvis kun i feriene.

(vanskelig å forklare,men kan ikke slutte å besøke dem heller. og det hele blir gjerne over noen uker når man først drar)

 

Midt i det hele krangler venner med hverandre eller sine slekter. Arveoppgjør, barneoppdragelser, kakeoppskrifter..slekter kan være årsaker til mange kriger.

 

Og rundt oss skjer det forferdelige drap og elendighet.

Rømningsveiene er mange og uttenkte. Hvilket vindu kan man hive et barn ut av for at h*n skal overleve en evt psykisk ustabil person om det kommer noen hit?

Hva om....

Farene er mange og av en eller annen grunn skal jeg gå rundt å bekymre meg for alle.

Truslene mot meg og min familie har heldigvis sluttet å komme,men frykten er der.

 

Jeg ønsker å finne tilbake til den blide og glade jenta som kun så det fantastiske med livet. Jeg ønsker å se hestehovens utrekkelse som en glede på at lysere tider er i møte.

Jeg har lyst....

 

Hvorfor skal alt føles så grått ut???

Er ikke deprimert altså..er bare redd..stresset..lei...

Jeg har lyst til å føle at jeg er MEG...

Anonym

 

 

[Vinden blåser]

glemte visst å legge til tittelen som stod:

 

"Hvordan finne seg selv"

[Frk.TreningsGlad med 2 KidZ]

Mye av det du skriver tror jeg mange kjenenr seg igjen i. Iallefall gjør jeg det.

Start med de små forandringene, si nei til noe du kanskje i utgangspunktet hadde sagt ja til. Få barnevakt til de små og dra på ferie sammen med mannen din, tøyle dine nerver og vit at det går bra med barna selvom du ikke er der.

 

Jeg "ser" meg selv i mye av det du nevner og jeg prøver så godt jeg kan å ta tak i det. Jeg føler meg litt bedre nå som det er vår, og dagene er lyse og fine. Husk at du må nyte livet og småbarns perioden, den kommer jo aldri igjen.

[Gjest Gul stjerne]

Hm. Dette var mye og alvorlig for deg.

Jeg er fristet til å antyde at du er deprimeret, selv om du benekter dette. "Jeg tenker på begrepene "angst og depresjon", som henger nøye sammen. Det høres ut som du har et snev av begge. Jeg tror du trenger en god samtalepartner for å få luftet og løst opp i tankene dine, for slik kan du ikke ha det.

Det er godt å bruke nøytrale personer til prosesser som dette, så jeg synes du skal begynne hos legen din, og at dere samme forsøker å finne en psykolog til deg.

Jeg har selv gått i samtaleterapi, og tenkte alltid på psykologen som "øppelbøtta mi", dvs han som måtte ta i mot alt jeg ville kaste.

Det hjalp meg å snakke med noen, selv om jeg den dag i dag ikke kan sette fingeren helt på hva som hjalp eller hva jeg fikk løst opp i.

Lykke til.