HVORDAN TAR JEG OPP DETTE????? KAN JEG TA OPP DETTE????

[Anonym bruker]

jeg har en sønn fra et tidligere forhold. men jeg fikk ny samboer da min sønn var 1.5 år gammel, og han kaller min nye sambo for pappa, noe som er greit for bio far. min sønn har nesten ikke kontakt med sin biologiske far, snakker kanskje med han to til tre ganger i året. han bor 40 mil unna, ringer aldri, glemmer bursdager, er uføretrygdet, og generelt lite innterisert...

 

jeg er redd for hva som sjer med min sønn, som blir 6 år i år, om jeg dør. da blir han jo sendt til bio far. da tenker jeg på hvor "ille" det kan bli

-han mister mamman sin (om jeg dør)

-han må flytte til sin bio far som bor 40 mil unna

-han mister den pappan han er oppvokst med (min sambo)

-mister søsteren sin (har term i aug, men sambo)

-mister besteforeldrene sine (sambo sine foredlre)

-onklene sine (sambo sine brødre)

-sin morfar

-alle vennene sine

-må bytte skole

-må flytte fra huset sitt

-og dyrene sine

 

det å miste mamman sin er ille, men å miste ALT, er verre.

 

jeg vil spørre hans bio far om vi kan lage en ordning på dette, at om jeg skulle bli borte, kan han bli hos min sambo. (noe min sambo vil) eller om sambo kan adoptere han, men at bio far fremdeles kan ha han i feriene (de gangene han gidder)

 

er det noe jeg kan ta opp, eller hadde dere latt det være, å "håpet" på at det aldri kom til å skje (at jeg dør)

 

 

[Gjest]

Skjønner godt at det bekymrer deg, og syns absolutt at du skal ta det opp for sønnen din sin del. Blod er ikke alltid tykkere enn vann.

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt det opp. Vet aldri hva som kan skje i morgen..

[du og jeg og vi to]

Jeg hadde tatt det opp. Sjansen for at det skjer noe er liten, men ringvirkningene vil bli så store at jeg synes du skal ta det opp.

[Anonym bruker]

ja, det er det jeg er derr for, hva om det skjer noe med meg i morgen, eller i kveld!!!!! man veit aldri altså!!!!!

 

men er 90% sikker på at han kommer til å sette seg på bakbeina...... han er så sta sånn, av "prinsipper"........ hvordan kan jeg si det til han, uten at han skal få heeelt kramper. han har lite kontakt med sønnen sin, men er oxo forferdelig sta!!!

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres fornuftig ut, jeg. Kanskje biofar ser fordelene, om dette med adopsjon, dersom det inngår i en skriftlig avtale at han likevel kan ha litt kontakt med gutten. Han slipper jo unna bidrag ved adopsjon, men samtidig kan han ta litt del i livet til gutten. Det blir jo som åpen adopsjon, det:) Det da gutten går glipp av, er arv etter biofar, men får i stedet arv etter ste-/adoptivfar.

 

Gutten blir i så fall ikke den eneste som opplever dette:) Og det at gutten automatisk må til biofar, er ikke sikkert uansett. Så lenge han ikke deltar noe særlig i barnets liv, så har han ingen garanti for å få gutten om noe skjer deg. Du kan skrive det som heter viljeserklæring(hos en advokat). Noe som ikke er helt avgjørende, men kan påvirke det som skjer om du skulle mot formodning dø.

[Anonym bruker]

kan jeg det???? da skal jeg jaggu ringe advokat imorra!!!!!

 

ja, jeg vil jo at min sønn skal ha kontakt med bio far, at han skal fortsette å kjenne han, men VIL IKKE at han skal miste alt han har her om det skje meg noe.....

 

ja, kanskje han ser fordelene.... kan jo håpe i allefall......

 

tusen takk for svar:) dere er kjempesnille:)

[Anonym bruker]

huff, du beskriver følelsene og frykten min på en prikk, har akkurat de samme tankene som du har.

 

Jenta mi har aldri hatt kontakt med den biologiske faren sin, jeg dro fra stedet han bor (vi var aldri samboere) da jenta mi var 8 mnd, pga han var voldelig. Frem til da hadde han ikke hatt særlig kontakt med jenta mi, og har ikke hatt det sien. Hun kjenner han ikke, men vet om han da.

 

da hun var ca 2 år fikk jeg meg kjæreste, og han er pappa, vi har en datter sammen og venter nå enda et barn, så da er det tre barn her i huset, og alle har samme pappa (min samboer)

 

ingen forskjellsbehandling av barna, og han ser på min datter som sin egen, og det er ikke noe vi tenker på overhodet at han ikke er den biologiske faren, blir like mye en ekte far som om en far som har adoptert et barn. Men det har jo ikke min samboer på papiret. Men det er noe vi ønsker svært sterkt nettopp pga det skrekk senarioet du beskriver hi.

 

 

Men jeg tør ikke ta kontakt med hennes biologiske far, av opplagte årsaker. Jeg har aldri lagt inn formella nmeldelse på han pga voldsbruken, men var i kontakt med politiet etter at jeg tok med meg barnet og stakk. Politiet oppfordret meg sterkt til å anmelde, men jeg turde ikke....

 

Jeg visste jeg burde, mtp fremtiden, men var livredd og lammet av skrekk.

 

 

Lurer på å kontakte en advokat bare for å høre om han kan ta seg av allt som må ordnes for å sikre fremtden til barnet mitt om det verst tenkelige skulle skje. At hun skal slippe å miste pappaen sin og søskene sine midt oppi den verste sorgen et barn kan tenke seg. Ikke nok med det, så hadde hun skullet blitt sendt til et monster av en omsorgsperson... nei...

 

Men jeg nekter å tro at det hadde vert noen automatikk oppi dette. Kan aldri i min villeste fa

 

 

[Anonym bruker]

kan svare litt sånn rent juridisk på dette da, hvis det er av interesse.

 

Har dere delt foreldreansvar, du og BF så går barnet i teorien til han hvis du dør.

Men.. og her er det store men'et. Dersom han ikke har kontakt osv, alt du skriver over her. Så er det ALLTID barnets beste som teller i forhold til hvor han skal bo, så din samboer kan "kreve" han. Da veier de for og i mot, i dette tilfellet ville nok han blitt boende hos din samboer. I tillegg har han rett til å uttale seg i slike tilfeller både før og etter han er fylt 7 år, og vektleggingen av dette skal være i forhold til hans mentale nivå.

 

I tillegg kan du som mor skrive et ønske (husk vitner) om hvor du vil han skal bo dersom noe skulle skje deg, dette vektlegges TUNGT!

 

Din samboer kan IKKE adoptere din sønn, ikke før dere er gift og din eks både sier fra seg foreldreansvaret samt akseptere adopsjonen.

 

Dette var litt rotete skrevet. Men skriver på master om emnet, så det er sååå mye mer, men måtte korte det mye ned her.

[Anonym bruker]

tusen takk:) det var til stooor hjelp!!

 

vi har jo delt foreldrerett, gjorde i allefall ingen andre avtalen, han bare flyttet "hjem" til sin del av landet...

 

min sambo har fortalt han han hadde gått inn for å få han om det skulle skjedd meg noe, om det var det jeg oxo ville.

 

hvor kenge må vi eventuelt være gift før han kan adoptere da?? om bio far godtar dette????

 

 

[Anonym bruker]

jeg er anonym 21.50 med lignende historie som deg hi

 

 

 

jeg og den biologiske faren har delt foreldre ansvar.... dette var han VELDIG opptatt av at vi skulle ha, og jenta mi har tilogmed hans etternavn..... har aldri turd å gjøre noe med noen av delene, selv om det har hengt over meg helt siden jeg flyttet bort fra byen han bor i

 

 

 

men, jeg var ikke klar over at jeg og min samboer må være gift for at han skal kunne adoptere henne? må vi det altså? vi har tenkt å gifte oss, men venter liksom noen år for å få råd. Men vi har ofte snakket om å bare gjøre det hos byfogden for å få det formellt, pga man står sterkere da mtp ulike rettigheter osv.

 

 

Men tror absolutt vi også skal kontakte en advokat som kan hjelpe oss å få dette i otden, jeg tror ærlig talt, at den biologiske faren gjerne kunne blitt letta for å slippe unna bidrag.. Som sagt de har NULL samvær, og det er ikke fordi jeg har nektet samvær... (jeg oppmuntret han til å ha samvær (og det er jo ufattelig at jeg gjorde det, han drev/driver med dop også i tillegg til at han var voldelig- huff!) men han tok aldri henne til seg, og har aldri tatt initiativ til kontakt heller,---komplisert, men uansett- han ønsker jo ikke kontakt/gidder ikke-for opptatt med sitt eget liv)

 

 

men hadde vert veldig godt og betryggende å ha det formelle i orden.

 

Lykke til til deg HI! du er ikke aleine om å ha sånne bekymringer, som sagt, du beskrev mine tanker på en prikk. Og det finnes sikkert mange som er i nøyaktig samme situasjon

[Anonym bruker]

hi her:)

 

ja, vi oxo venter med å gifte oss pga pengene. koster å gifte seg gitt;) hehe:)

 

men jeg har oxo foreslått å gå på tinghuset å bare få det gjort, og heller "fornye ekteskapsløftene" i kirken når pengene strekker til. men sambo vil ha kirkebryllup!!

skal ringe advokat til mandagen, få en time og skrevet det jeg ønsker i allefall. så har jeg gjort det. så tenkte jeg at jeg skulle prøve å ta det opp med bio far.... uff, gruer meg litt til det kjenner jeg!!! men heller det, enn at sønnen min skal ende opp hos han og miste ALT her!!!

[Gjest]

Dere kan jo gifte dere når dere skal døpe babyen da )

Da får dere de nærmestemed på det, det blir kirkebryllup og dere kan eventuelt fornye det ved en senere anledning eller hvordan dere vil gjøre det.

Koster jo uansett å ha dåp, mat & kaker regner jeg med at dere skal ha. Så da slår dere 2 fluer i en smekk

(finnes MASSE billige brudekjoler på finn.no... Nye & brukte)

Bare sånn, om man ikke helt har økonomien akurat NÅ.