♥ Anadyome ♀&♀+♀ Skrevet 29. april 2009 #1 Skrevet 29. april 2009 Har i dag vært til gyn undersøkelse pga små blødninger i 3. trimester. Det ble da tatt både celleprøve og en biopsi, fordi de så noe de ikke likte helt. I denne forbindelse begynte jeg å blø ganske kraftig, og det var i en periode snakk om å legge meg i narkose for å sy. I mens ble jeg lagt til observasjon. Da jeg ringte mannen min for å fortelle hvordan det gikk, fikk jeg beskjed om å ikke ringe ham mer, fordi han skulle inn i et møte!!! og hvis jeg skulle informere han om noe, så kunne jeg ta kontakt med en person på kontoret hans - som jeg til og med IKKE har hilst på. Ærligtalt, skal jeg brette ut om mitt underliv til en tredjeperson??? - når jeg i utgangspunktet synes han kunne ha vært hos meg!! Blir steike forbannet - for å si det rett ut. Han prøver å ringe innimellom, men jeg gidder ikke å ta telefonen (sikkert her hormonene kommer frem), men synes det er så dårlig gjort!!!
Ketisi Skrevet 29. april 2009 #2 Skrevet 29. april 2009 Det er mannen din som er helt på tryne !!!!!! Ville heller ikke tatt telefonen etter en slik opplevelse. Hjelper ikke om man er full av hormoner, personlig tror jeg jeg ville vært mest redd.... OG hatt behov for å ha mannen min sammen med meg. Pin ham ei stund til, før du snakker med ham ( Ville jeg gjort ) Så får du prøve å banke litt vett i ham etterpå. ( Blir kjempeprovosert.... hormoner i fri flyt ) Lykke til, og god bedring
Ooops I did it AGAIN Skrevet 29. april 2009 #3 Skrevet 29. april 2009 dersom dette stemmer er han en dust! Burde latt møte være møte og dratt fra jobb for å være sammen med deg. Det hadde jeg KREVD av min mann...
Juni prinsesse Skrevet 29. april 2009 #4 Skrevet 29. april 2009 Det er mannen din som er helt på trynet!! Du får minne han på at han er gravid han også, selv om det er du som fysisk bærer på barnet... Lykke til )
123tipp Skrevet 29. april 2009 #5 Skrevet 29. april 2009 Det er ham som ikke har skjønt hva graviditet handler om! Dere er jammen meg to om graviditeten, og en god ektemann hadde sittet ved din side nå... Pin ham godt og lenge, la ham lure på om noe har forverret seg siden du ikke tar telefonen. Dårlig samvittighet er det minste du kan kreve nå!
♥ Anadyome ♀&♀+♀ Skrevet 29. april 2009 Forfatter #6 Skrevet 29. april 2009 Takk for svar. Til og med svigermor som er her er helt enig. Hun fortalte at han hadde prøvd å få tak i meg - og sa min ærlige mening i den saken. Har hennes støtte!!! At det går ann sier bare jeg.
Randis Skrevet 29. april 2009 #7 Skrevet 29. april 2009 Mannen din hadde fått hørt det fra meg, iallefall, om hadde vært min mann. Medfølelse og omtanke for de rundt seg er lov. Man blir jo redd av mindre og da er det godt å ha mannen sin der. Som de skriver over. Han er også gravid. Håper du har krefter til å si ifra til ham at han sviktet når du trengte ham.
Lillesolsikke Skrevet 29. april 2009 #8 Skrevet 29. april 2009 Må si jeg holder med deg her alså. En ville tro at du er viktigere enn et møte.. Håper det gikk bra med deg, og at prøvene kommer tilbake positive
Mini09&Lille12 Skrevet 29. april 2009 #9 Skrevet 29. april 2009 Er mannen din som ikke er helt med her ja!! Jeg hadde ringt og ringt og ringt fordet! ;-) Til det gikk opp ett lys for han! Lykke til med prøver osv!
AdrenaLine Skrevet 29. april 2009 #10 Skrevet 29. april 2009 Nja... Jeg er litt mer usikker. Spørs litt hva slags møte det var snakk om. Vet at min kjære iblant har veldig viktige møter og at det forventes veldig mye av ham på jobben... Men da burde han vært litt mykere i tonen til deg samt passet på at du hadde noen andre du kjenner å prate med... Men lett å være etterpåklok, jeg hadde garantert blitt like forbanna som deg i øyeblikket.
Juni prinsesse Skrevet 29. april 2009 #11 Skrevet 29. april 2009 Nevn ett møte som er viktigere enn at din gravide kone ligger på sykehuset fordi at noe ikke er helt som det skal....
Tildemana Skrevet 30. april 2009 #12 Skrevet 30. april 2009 Hvis han skulle inn i et møte, skjønner jeg at han ikke kunne bli "forstyrret" av deg. Han visste nok at du var i gode hender, og at han i tillegg ikke kunne gjøre noe da. Stakkars han skulle i et møte, og var sikker travel og strressa og følte sikkert at han også skulle vært hos deg. Han ba deg gi informasjon til en annen som han sikkert stolte på fordi han ville vite hvordan det gikk. Synes du er litt streng mot han. Svar telefonene hans!! Klart du følte han skulle vært hos deg, det følte sikkert han også. Men det er ikke alltit bare å gå. Det er lettere å se det i etterkant. Neste gang kanskje han bare løper avgårde til deg.
Lillesnuppa ♀ <3 Skrevet 30. april 2009 #13 Skrevet 30. april 2009 Nei nei!! Det må jo gå an gi beskjed på en måte som gjør at man fortsatt føler seg ivaretatt av partneren. Hadde jeg blitt henvist til å gi opllysninger til en assistent eller en medarbeider, tror jeg at jeg hadde følt meg grundig tilsidesatt!! Synes absolutt ikke at dete var rett måte mannen din taklet dette på. Javel, kunne han ikke ha kommet 5-10 min forsinket på det møtet da, slik at han kunne ha hatt tid til å snakke litt med deg først? Skjønner at han kanskje egentlig var bekymret for deg, og kanskje ikke ville høre noe som ville påvirke møtet hans, men allikevel, så var det jo DEG som var midt oppe i det hele, og faktisk trengte litt trøst og å høre stemmen hans! Håper han har forstått at han kanskje ikke oppførte seg helt realt her! Og så vil jeg ønske deg lykke til på prøvene dine!!
Gjest Skrevet 30. april 2009 #14 Skrevet 30. april 2009 Mannen min sviktet totalt i tidligere svangerskap. . . Jeg lå alene på sykehuset flere ganger, fikk heldigvis en frisk gutt første svangerskap og mangler ett barn fra neste svangerskap der han og sviktet totalt og jeg var alene på sykehuset når jeg trengte han som mest... Nå har jeg faktisk fremdeles problemer med å stole på at han er der for meg flere år etter, og alle vonde følelser kommer tilbake i dette svangerskapet selv om ting er annerledes nå og han har stilt opp når jeg har bedt han om det. I vårt tilfelle var det og viktigere med jobb enn meg og det er fryktelig sårt. Han sliter veldig med det selv og faktisk og kan nok aldri tilgi seg selv for at han ikke prioriterte meg når ting skar seg i andre svangerskap.... Noen (deriblandt min mann) har et sykelig forhold til jobben sin der de ikke klarer å prioritere riktig for de er så redd for å "svikte" jobben sin. Jeg skjønner godt at du reagerer og håper forholdet deres er sterkt slik at dette ikke blir noe som ligger og tærer i mange år. Vil oppfordre deg til å snakke med han så snart som mulig om hvordan du hadde/har det sånn at det ikke får ødelegge mer enn det allerede har gjordt. Lykke til!! Masse klemmer
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå