Dere som har en liten prins eller prinsesse i himmelen..

[Anonym bruker]

Jeg var på gravplassen i dag på min bestefars grav, som ligger ilke ved den delen av gravplassen der babyer blir gravlagt..Kom plutselig til å tenke på dere mammaer som faktisk har en liten liggende der..

 

Hvordan fikk dere kraft og motivasjon til å gjennomføre selve fødselen når dere visste at barnet ikke lenger levde?

Dette er kanskje et dumt spørsmål, for fødselen er vel kanskje bare en liten del av det hele..men likevel...

 

Grunnen til at jeg lurer er at jeg selv hadde en forferdelig tung fødsel (nå snakker jeg ikke om den fysiske smerten, men den psykiske biten) Men motivasjonen oppi det hele var jo at jeg snart skulle få møte barnet mitt..bli kjent med den lille..uansett hvor vond min egen fødsel var, så var jo alt bra med barnet mitt.

 

Mangen store klemmer til alle dere med englebarn!

[Anonym bruker]

Har lurt på det samme.

Må jo være helt GRUSOMT !!

 

Sendet mange klemmer jeg og!

[Anonym bruker]

dytter litt på denne jeg..

[Anonym bruker]

Noen bekjente av sambo opplevde at babyen døde i magen. Hun gikk med det døde barnet i en uke før hun ble igangsatt.

Det å ha vært helt forferdelig å vite at lille babyen du har i magen er dødt og ikke minst føde den lille. Smerten må da bli mange ganger verre?

 

Huff... (

[Anonym bruker]

Klarer ikke å sette meg inn i situasjonen engang...ser ikke for meg at jeg hadde klart noe sånt! Men babyen må jo ut...

 

Åh, det er så ufattelig tragisk når sånt skjer!!

[Anonym bruker]

dytter litt på denne igjen jeg..

[Anonym bruker]

Uff, dette må være helt jævlig rett og slett. Å føde et dødt barn.

Stakkars dem som må gjennom noe slikt. Vet ikke hvordan jeg hadde taklet dette selv

 

Men samtidig syntes jeg det må være tusen ganger verre å miste et barn som har levd utenfor magen.

[Anonym bruker]

Venninna til mi venninne opplevde at babyen døde i magen rundt termin, jeg har ikke snakka direkte med henne om det, men hørt litt om det.

 

Det er såklart det værste som kan skje, men for henne brukte hun fødselen som en del av sorgprosessen, tror man tar med seg de minnene man kan når man opplever sånne ting, fødselen og dagene etterpå med stell av babyen før begravelsen er en opplevelse bare hun og hennes aller nærmeste har vært del i.

 

Det er mye man sier man ikke kommer til å takle, men må man er oppe i situasjoner takler man det meste.

 

Sorgen sliter hun med enda, er noen år siden nå og hun har fått barn etter det skjedde, men hun vil jo alltid mangle et barn på jorden