Normalt å tenke sånn?

[Anonym bruker]

Jeg har tidligere (har skjerpet meg veldig) vært veldig redd for å dø fra barnet mitt. Jeg er kanskje ekstra redd fordi jeg er alene, å er livredd for at noen ikke skulle finne lillegutt om jeg hadde dødd om kvelden/natten. Tenkter på hvor lei seg og redd han hadde vært osv. Men jeg har prøvd å slå de tankene litt fra meg, for kan jo ikke gå å tenke på dette heller.

 

Men nå skal jeg ut å reise. Det blir første gangen jeg blir borte fra han så mange netter (5 netter). Han er 2 år, å skal være hos besteforeldrene sine og onklene sine (som fortsatt bor hjemme) som han har et kjempegodt forhold til. Vet at han kommer til å kose seg masse. Han kommer nok til å savne meg, å jeg kommer til å savne han kjempemasse!

 

Men det jeg tenker på nå, det er det at jeg er så redd for at jeg ikke skal få se han igjen (!).. Er så redd for at det skal skje noe på tur, er så redd for at det skal skje noe med flyet.

 

Hvorfor tenker man sånn? Jeg er kjempelei meg om dagen, å gruer meg til å dra.. Savnet er på en måte sunt å kjenne på, men jeg er så redd for at det skal skje noe. Å igjen tenker jeg på hvordan han hadde reagert om jeg ikke kom tilbake.....

 

Hvordan få tankene vekk, bortvekk??

[Lykkeliten og jeg]

Du er ikke alene om det. Jeg bor alene med sønnen min, og er også redd for at et eller annet skal skje med meg. Og hvor lenge vil det da gå før noen finner ut av dette og hva med sønnen min på under 2 år som da er alene hjemme. Nei, isj... Det er fæle tanker, men jeg har blitt sånn etter at jeg fikk sønnen min.

Jeg prøver å dytte tankene bort når de melder seg, men det er ikke lett.

 

Men sjansen for at noe skal skje deg mens du er borte er jo mikroskopisk da. Og man kan ikke være sammen barnet sitt 24/7 fordi man er redd for at noe skal skje. I begynnelsen når jeg sendte mini på samvær med pappan sin (da var han ca 14 mnd) så var jeg alltid redd for å ikke se han mer. Jeg var så redd for at han skulle putte noe i munnen og bli kvalt eller dette ned et sånt lite stup som er der faren bor. Men det har gått bra. Man må bare stole litt på de som passer barnet ditt og si til seg selv at "det er ikke bare jeg som kan passe h*n."

 

Dette hjalp sikkert ikke så mye, men dra på tur og kos deg. Det er skikkelig skikkelig kos å komme tilbake til sønnen og kjenne hvor mye du har savnet han. Og setter faktisk enda mer pris på han

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar! )

 

Ja jeg vet så godt at jeg bare må skyve de tankene unna, men det er jo som du også sier, ikke så lett når de først kommer.

 

Ja man har nok godt av å kjenne på savnet også. Å jeg kommer til å savne han masse, å gleder meg allerede nå til den dagen jeg kommer hjem å skal hente han i bhg.!

 

Det var egentlig veldig godt å bare få skrivd dette ned. For alt blir så mye verre når det bare kværner oppi hodet, å man aldri får satt ord på det. For det er jo ikke slikt man sier til alle. Mange skjønner heller ikke at det kan være et problem.

 

Jeg vet han kommer til å stortrives hos besteforeldrene sine. Han har et fint bånd med dem!

Men vet jo at han kommer til å savne meg også. For vi har jo et så tett bånd, for det er jo bare oss to (faren har meldt seg helt ut). Så vi er jo litt sårbare.

 

Takk for at du svarte meg )