Normalt å tenke sånn?

[Anonym bruker]

Jeg har tidligere (har skjerpet meg veldig) vært veldig redd for å dø fra barnet mitt. Jeg er kanskje ekstra redd fordi jeg er alene, å er livredd for at noen ikke skulle finne lillegutt om jeg hadde dødd om kvelden/natten. Tenkter på hvor lei seg og redd han hadde vært osv. Men jeg har prøvd å slå de tankene litt fra meg, for kan jo ikke gå å tenke på dette heller.

 

Men nå skal jeg ut å reise. Det blir første gangen jeg blir borte fra han så mange netter (5 netter). Han er 2 år, å skal være hos besteforeldrene sine og onklene sine (som fortsatt bor hjemme) som han har et kjempegodt forhold til. Vet at han kommer til å kose seg masse. Han kommer nok til å savne meg, å jeg kommer til å savne han kjempemasse!

 

Men det jeg tenker på nå, det er det at jeg er så redd for at jeg ikke skal få se han igjen (!).. Er så redd for at det skal skje noe på tur, er så redd for at det skal skje noe med flyet.

 

Hvorfor tenker man sånn? Jeg er kjempelei meg om dagen, å gruer meg til å dra.. Savnet er på en måte sunt å kjenne på, men jeg er så redd for at det skal skje noe. Å igjen tenker jeg på hvordan han hadde reagert om jeg ikke kom tilbake.....

 

Hvordan få tankene vekk, bortvekk??

[Anonym bruker]

Dytter litt...

[Anonym bruker]

Du kan trøste deg med at det er veldig vanlig å tenke sånn. Ikke bare at du er redd for at det kan hende han noe, men også din egen dødsangst så han blir alene. Har ikke født selv enda, men har en mengde venninne, for ikke å si alle, som har vært gjennom dette. Tror det er verst de første leveårene og at det gir seg gradvis etterhvert.

 

Du må rett og slett slutte å tenke på det når disse tankene kommer, man velger faktisk selv hva man skal tenke på. Vanskelig i begynnelsen, men lettere etterhvert.

 

Lykke til ! :-)

[Anonym bruker]

Jeg er også veldig redd for å dø fra jenta mi.

Livredd for at hun skal vokse opp uten mamma'n sin.

Tvinger meg selv til å tenke på noe annet når de tankene dukker opp. Ikke lett, men det går.

[Anonym bruker]

Jeg tenker dessverre slik selv. Både at jeg skal dø, eller at barna skal dø fra meg. Jeg hater at far reiser bort med de alene noen dager, er vettskremt for at de skal komme ut for f.eks en bilulykke.

 

Sender en medfølende klem:-)

[Anonym bruker]

Takk for svarene!

 

Var litt godt å få det ut hvertfall. Alt blir så ille når man bare går å kvæner på det, uten å ha noen å si det til.

 

Takk )

[Miss Misantrop]

Ved en tilfeldighet sa jeg til moren min: Hvis xx hadde dødd fra oss nå tror jeg vi hadde tatt det forferdelig tungt.

Da begynte mor å gråte.

 

Det er menneskelig å tenke på liv og død når man er nær begynnelsen og slutten av livet. Mange rike mennesker leier inn to privatfly når de flyr familien sin. Det gjelder å ikke la denne angsten påvirke dagliglivet.

[Anonym bruker]

Ja det er normalt.

Da jeg var alene med jenten min (som nå er 9) var jeg virkelig redd noen ganger, jeg fikk til og med søsteren min til å ringe meg om morgenen for å se om jeg levde ( hehe, riste på hodet av meg selv)

Nå har jeg mann og flere barn. Det har blitt mye bedre men er fortsatt slik når det gjelder minstemann. Gruer meg for å reise bort et par netter og om faren tar han med en helg, slitsomt.

 

Så du er ikke alene om å tenke slike tanker, det blir nok bedre etterhvert som barnet vokser til. Med de eldste er jeg ikke særlig bekymret lenger, har gitt litt mer slipp på de:)