vinglete kjærlighetsliv...

[alvesol:)]

Jeg har klart å komme opp i en veldig vanskelig situasjon i livet mitt.

Jeg har 2 barn fra før , og den eldste jetna mi nr. 1 har en tidligere pappa som jeg har et godt smamrbeid med.

Jeg gikk ifra pappa til nr. 2 pgr. Jeg traff en stor kjærlighet.

Dette var en snill mann som jeg ekstremt ble utrolig sjarmert av og har kanskje aldri følt en slik kjærlighet og intimitet med noen.

Vi har hatt det kjemepfint sammen frem til nå . Han hjelper til i hus og hage, gir barna masse kjærlighet og er en virkelig kjernekar. HAn har ingen barn fra før . Men ønsker seg det på lang sikt.

 

Etter bruddet med pappa til nr 2 , har jeg slitet lenge med samarbeid og slitet mye med at han har vært så utrolig skuffet for at jeg har sviktet han fremfor en ny mann. Dette har vært en tøff prossess, og han har til tider sendt mange kjipe meldinger på grunn av sin store skuffelse.

Jeg syntes det har vært så tøft å samarbeide om barnet vårt at jeg til slutt ga opp , dro tilbake var utro mot min nåværende mann og sa at nå skal det bli oss 2 . Men .. fant fort ut at dette er ikke den store kjærligheten alikevel . Kun en stor trygghet og en varm hjemmelig følelse når jeg er med han.

 

Min nåværende mann fikk vite utroskapen min , men tilga meg da jeg kom tilbake. Vi forsatt forholdet som før og 2 måneder senere har jeg tenkt mer på pappa til nr 2 .

JEg har savnet det sosiale nettverket vi hadde før , samt det trygge gode familielivet.

Dete har jeg nevnt til min nåværende mann og sagt at jeg trenger tid til å tenke gjennom hva jeg har gjort og hva jeg vil gjøre fremover.

Han bor foreløpig hjemme i sin lelighet, og idag er jeg singel.

 

Det rare er at jeg føler jeg ikke er det, jeg har kontakt med begge to på telefon , og ringer den ene og så den andre.

Dette er kjempefrustrerende for meg. JEg klarer bare ikke å bestemme meg for hvem jeg vil satse på .

Jeg trenger tid for meg selv, og jeg har behov for å finne ut av hva slags liv jeg vil leve.

 

Går jeg tilbake til pappaen til mitt barn nr 2 , vil jeg få det gode trygge famililivet mitt og få også deltat sosailt med mine gode gamle fellesvenner. På den andre siden så vet jeg ikke om det er nok for meg.

 

Jeg har til nå med min nåværende mann følt at hvis jeg skal satse fullt på han , må jeg ta mye mer intitnativ til å gi mer kjærlighet og at vi 2 finner et godt liv sammne. Vi har hatt masse palaner og jeg vet de vill bli gjennomført om jeg tør å satse.

 

når jeg er alene , så drømmer jeg å tenker på min nåværende mann, mens pappa til nr. 2 ringer meg å ber meg med på konserter etc.

Han vil så gjerne satse på meg , men jeg er usiker på om den store kjærligheten ikke er tilstede. Desverre...

 

JEg gikk fra min mann på grunn av at jeg fant den store kjærligheten .

Men.. hvis jeg satser på det, så må vi bygge et nytt nettverk , et nytt liv og tilpasse oss omgilvelse på en ny måte.

Dette har vært tøft for meg og jeg har vært sliten til tider.

Kan det være derfor jeg går tilbake til min forigge , fordi han er den trygge stammen min?

 

Og hva er størst? Den store kjærligheten jeg har til min mann , eller den store frihetenhverdagen jeg har til min forrige mann( familiivet)

 

Jeg vingler veldig med følelsene mine og får desverre ikke bestemt meg . jeg er forsatt forelsak i min nåværende mann og vi har vært sammen i snart et år. Kvalitetsmessig vet jeg at denne mannen er flott person ogv i kan få til mye sammen.

 

Jeg er så usikker på hva som er riktig for meg at jeg har tenkt å oppsøke en prof. hjelp i forhold til dette. Håper jeg får følelsen på plass og finner ut av det .

 

Jeg vil være i et forhold på lang sikt, jeg vil ikke være singel, men sitter faktisk nå litt i tenkeboksen og undrer på rett og galt , veie ropp og imot. Begge disse mennen er kjernekarer , men på 2 ulike måter. Jeg kan desverre ikke få pose og sekk!

 

 

hmmalaya

 

[Gjest]

Må si jeg er overrasket over at disse 2 mennene aksepterer måten du behandler de på.

Er du virkelig sikker på at dette bare er ditt valg? At de faktisk begge sitter og venter på deg?

 

Synes du bør tenke deg godt om og ikke ta det som en selvfølge at noen av de fortsatt sitter og venter på deg.

 

Dette ble litt krasst, men jeg synes oppførselen din er veldig egoistisk.

[alvesol:)]

jeg fortjener egenlig ingen av dem, men sannheten er ja,,, begge vet at jeg er i tenkeboksen om dagen og begge sier de vil satse når jeg får bestemt meg. Dette er veldig rart syntes jeg også . Men jeg har vært ærlig på mine følelser , pluss at begge 2 vet at jeg også i tillegg sliter med relajoner til men pgr. min far. Jeg vet at selfølgelig ingne av de to gidder å sitt e å vente til evig tid, men.. jeg har oppsøkt psykolog og jeg er fortvila selv. Jeg liker å være alene nå , pgr. min skyldfølelse og skam jeg har gjort. Så du har helt rett, men.. egoistisk? tenker ikke alle på sin livskavlitet, ønkser og behov i livet sitt, og er det ikke naturlig å være usikker igang imellom?

[Gjest]

hvis du har det bra nå synes jeg ikke du skulle velge noen av de, egentlig.. MÅ man ha en mann, liksom? Trenger du noen av de? Hvis du ikke overbevisende ELSKER noen av de med hele ditt hjerte, men satser på at det kommer etter hvert synes jeg det ikke er holdbart å holde begge på gress fordi du skal bestemme deg en vakker dag.. Det bare ender med at tiden går og du til slutt føler at nå mÅ du bestemme deg snart. Også går du inn i et forhold pga tispress.. Bare det at de begge "venter" er jo et press for deg fordi de forventer en avgjørelse fra deg.

Gjør det slutt med begge og ha tid til deg selv. Da slipper du dårlig samvittighet og kan konsenrtrere deg om deg selv og å få hjelp av psykologen. Kanskje dukker den virkelig store kjærligheten opp en vakker deg..Da blir man slått i bakken og er ikke tvil et sekund på hva man bør velge..

..

[Gøril (210406)]

Jeg tolker ditt skriv som at du ikke elsker noen av dem nok for å si det slik. Beste for dem, barna dine og deg selv er å gi slipp og faktisk være alene uten noen kontakt med noen av dem over tid. Ettehvert vil du nok innse hvem du elsker eller ei...