Betingelsesløs kjærlighet....

[Anonym bruker]

Har en alkoholisert mor. Far har aldri vært med i bildet, men jeg jeg har vokst opp med mange forskjellige menn. Stort sett alle hadde problemer med alkohol, og jeg var vitne til at de hadde mye sex, kranglet, kvelte og slo. En natt ble jeg vekket av at mor hadde blitt stukket med kniv og lå å hylte og blødde. Sykebil og politi var hos oss endel ganger.

 

Lå alltid i hennes seng, for jeg var redd for at hun skulle bli borte. Husker blodflekker o.l i senga, og det luktet vondt. Allikevel ville jeg ligge der, for hun lå der, døddrukken til tider, og ute av stand til å ta vare på meg, men jeg elsket/elsker henne. Var vel bare 4-5 år.

 

Når barnevernet kom inn var jeg 11 år, og hadde besvimt på skolen pga av matmangel og lav blodprosent. Men jeg sa til dem at mamma var ikke syk, hun drakk ikke og jeg hadde det bra. Da kunne de ikke gjøre noe. Jeg husker at jeg var så redd for å miste henne.

 

Nå 20 år senere sliter jeg endel med angst og depresjoner, men jeg klarer meg bra, har en fin jobb, en herlig mann, og skjønne barn.

MEN, jeg kunne ALDRI ha gjort sånn mot mine barn, jeg blir kvalm og får angst hvis jeg tenker på at de måtte ha gått gjennom det samme som meg. Jeg elsker dem for høyt til å la noe slikt skje med dem. Sånne foreldre som min mor burde bli brent og kastet i helvete... men hvorfor elsker jeg henne så mye allikevel?? jeg er så redd for at hun skal dø, og jeg hjelper henne med alt mulig. Hun drikker fortsatt, men jeg gleder meg til å tilbringe tid sammen med henne når hun får en bra periode igjen...

 

Etter alt hun har gjort mot meg skulle man vel tro at jeg skulle gi totalt F i henne , jeg vil, men klarer det ikke. Jeg elsker henne så mye!! Men jeg hater å elske henne!

 

 

det er vel dette man kaller betingelsesløs kjærlighet??? Barn kjærlighet til sine foreldre er helt vanvittig sterk, og jeg må jo påstå det at den mange ganger er sterkere enn mange foreldres kjærlighet til barna også, selv om det ikke skal være slik...

 

 

Puhh.. godt å få det ut! :-)

[Anonym bruker]

Ikke så rart.

 

Hun var jo det eneste du kjente til...

 

TRYGGHET..... Du visste hva du hadde, men visste ikke hva du ville gå til!

 

Du er tøff!!!!!!!!!! KLEMMER TIL DEG

[Anonym bruker]

Off. Det er trist at barn ikke tør å si det som det er. Sørgelig nok er det i mange tilfeller barna som må være de voksne og be om hjelp.

 

Burde det ikke være større opplysning for barn og unge ang hva barnevernet er og hvilke tiltak de vil sette i gang i det mest aktuelle situasjonene? På den måten ville en kanskje unngå at barn dekker over foreldres problemer så ofte som de gjør.

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler så med deg!

Har opplevd mye av det samme som deg:(

mamma er også alkoholiker, har hatt maange menn inn i og ut av hus, selv om hun er gift. Og jeg måtte vitne ting, jeg absolutt kunne være foruten. Jeg var ute å leitet etter henne o6 om morgenen, fordi hun alltid var borte. og da var jeg ikke gamlere enn 5 år.

 

Læreren min tilkallte PPT-tjenesten da jeg gikk i 9. klasse, pga at jeg gikk sånn ned i vekt pga depresjoner. Dette har jeg fått kjeft for fram til den dagen idag.. Men hva skulle jeg gjøre da??

 

Den dag idag, har drikkingen blusset opp igjen, eter hun for 5 måneder siden fikk en ny kar. Hun har klart å ikke gå konstant full, fram til da.

 

Sender mange varme klemmer til deg!