Er det så rart at jeg som alenemor......

[Anonym bruker]

...føler at mini er "MIN"? At det er jeg som "vi han han"? At jeg ikke vil at barnefar skal "ta over sønnen min"? (vet at mini ikke er Min, i den forstand) Men.. Er det egentlig ikke rett at vi mødrene skal ha omsorgen? Vi har tross alt gått gravide i 9 mnd, og vi har fødte de. Det at barnefar skulle hadd omsorgen for "min" sønn, føler jeg blir helt feil. Det er JEG som har vært gravid, JEG som fødte. Hva var det han gjorde da? Fikk en orgasme! Ja, jeg er bitter. Var helt alene i svangerskapet, og helt alene med mini fram til mini var 7 månder. Da ville han komme å være pappa (noe som jeg er kjempe glad for). Men, det at han kommer og sier at HAN skal ha omsorgen, eller delt omsorg.. Hmpf.. Det er jeg som har hadd allevåken nettene, opp og ned turene. Så kommer han å krever?! Kan egentlig en barnefordelingssak LIKESTILLES? Greit nokk, mor og far er like gode omsorgspersoner - på hver sin forskjellige måte. Huff, ja jeg er bitter.

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor selv, og synes det blir feil å påstå at min datter er bare "MIN" hun er ikke en eiendel, jeg synes faren har like mye rettighet på å ha henne som meg, selv om jeg har gått gravid mde henne i 9 måneder, oppvokst henne til å bli en flott jente alene i 3 år, men desverre er det sånn at BF har ikke mulighet til å ha henne i det hele tatt.. Håper det forandrer seg en dag, ingen skal trenge å leve uten sin far!

 

Hilsen en som mistet far i en ung alder (og min mor tenkte som deg, hun nektet å la min far ha kontakt med meg pga nettop det du sier)

[Anonym bruker]

For det første du har hovedomsorg og så lenge du ikke ungen lider omsorgsvikt så får ikke far omsorgen, Heller vil han ikke få delt omsorg for et barn under 3 år for det er ikke anbefalt.

For det andre om han har visst om barnet med ikke vært deltager under graviditet eller i 7 mnd av barnets liv , har han enda mindre sjangse igjen.

 

Jeg skjønner at du er bitter men du trenger ikke bekymmre deg.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kan godt skjønne at det er frustrerende! Mor har "ofret" så mye, hatt alt ansvaret helt alene. Også dukker "far" opp når det passer han, og skal ha barnet så mye som det passer HAN.

Skjønner godt at det føles urettferdig, men så må man tenke på barnet oppi alt dette. Om at han/hun har rett til å bli kjent med sin far osv...

Men i noen tilfeller slipper far for lett unna med ting, synes jeg.

Når han plutselig dukker opp etter 7 mnd, og ikke har vært noe interessert på et tidligere tidspunkt. Og krever ditt og datt.

Jeg også hadde blitt litt sinna!

[Anonym bruker]

Det er da ikke deg dette handler om men barnet.

Og barnet har det best med to foreldre uansett om de bor sammen eller ikke.

Så jeg synes du skal sette dine egotanker til side, bite i det sure eplet og være glad for at barnet har en pappa som faktisk bryr seg. Selv om det virker som det kommer sent så er det faktisk heller etter kort tid med tanke på hvor mange år barnet har igjen.

Omsorgsrett får han ikke, men sin lovmessige del synes jeg ikke du har noen grunn til å ikke unne dem.

[Anonym bruker]

Egoistisk er du. Tenk på far og barn. Barn har rett til og være sammen med begge foreldre. Skal du virkelig stå i veien for det? Kanskje det faktisk er oppegående fedre som vil ha barna i sitt liv? Og ikke bare være helgepappa?

 

Og nå vet vi jo ikke helt hva som skjedde i svangerskapet, for alt jeg vet så lot du han kanskje ikke ta del i noe som helst, og skøyv han unna. Vi får jo bare vite din side, og det er alltid to sider av samme sak.

[Gjest]

Jeg skjønner tankegangen din, men nå er det jo sånn at det er ikke mor eller far sin rettigeheter som teller mest i denne saken. Det er barnet. Barnet har rett på både sin mor og far, og det hadde vært synd om bitterhet hadde ødelagt barnets rettigheter og behov.

 

[Anonym bruker]

Hi skriver jo at hun er glad for at faren vil ha samvær så hun hindrer vel ikke det.

 

Men jeg ville også blitt sint og bitter om faren til baret mitt ga faaen fra jeg ble gravid til ungen ble 7 mnd og så kommer og mener han har rett på hovedomsorgen eller minst 50% når ungen er 7 mnd. Er jo ikke å tenke på barnets beste det heller. Han mener jo at hun skal ta ungen ut av sitt trygge hjem og fra sin omsorgperson og gi den til han som tross allt er en fremmed for barnet..........

 

Jeg er i den sitvasjonen hvor far forlot meg og våre to planlagte barn når minsta var 4 mnd. Om han dukket opp nå et halvt år etterpå og ville ha hovedomsorgen for barna våre som han ikke hadde hatt kontakt med på all den tid. (fordi han ikke ville ha forpliktelser i livet som han så fint sa den dagen han dro.) Ja da hadde jeg vært bitter også. Men trygg i den viten at han aldri ville fått det.

 

Derimot hadde jeg ikke sabotert samvær.

[Gjest]

Skjønner hva du mener. Men du burde være glad faren vil ta ansvar nå da.. Tenk så bra for barnet å få lov til å ha kontakt med pappaen sin, ikke alle barn er så heldige...Nå er du så knyttet til nurket også, så tror også jeg ville synes det hadde vært rart å plutselig dele liksom.. Men for ungen sin del betyr det veldig mye om du godtar og aksepterer det altså.. :-) Prøv å tenk det positive med det så lenge det er en god far da sef.. :-)

[Anonym bruker]

Skjønner at du er bitter, men det er i grunnen bare til ulempe for deg selv om du skal gidde å bruke kreftene dine på det.

Og selv useriøse drittunger kan forbedre seg. Men det er jo forskjell på å stille opp som pappa og be om delt omsorg, men kanskje han ikke vet bedre?

Forsøk å møte han på halvveien, legg vekk egen bitterhet og si at dere kan møtes til mekling, ha et forslag klart hvordan du ser for deg samværet, og at dette er en prosess som skal ha en progresjon og utvikling før dere kan enes om evt å ha delt omsorg.

Det er nå engang sånn at det er vi som er gravide, og gjerne får en del ulemper, men også fordeler av den grunn. Og pappan kommer kanskje litt i bakleksa, og kan lettere løpe fra ansvaret om han vil.

Håper dere finner ut av dette:)

[Miss Misantrop]

Hva er det å være en god far?

Er man en god far når man ikke har villet se barnet sitt i en periode på 7 måneder? Er man en god far når man ikke har villet vite hvordan barnet utvikler seg i graviditeten? Er man en god far når man ønsker å stresse mor med å suse ut og inn i livet hennes med stor fart og slå på stortrummen om 50-50? Nei, en god far er en far som er der for moren til barnet sitt og for barnet sitt uansett om mor og far er sammen. En god far ville aldri hatt hjerte til å dra fra minsten i 7 måneder. Ville noen av dere damer ha reist fra barnet deres i 7 måneder? Jeg stiller ikke mindre krav til en mann enn en dame.

 

Denne faren er etter mitt skjønn en mann som ikke har omsorgsvilje eller evne. Han har krav på noe samvær, og lengere skal du IKKE strekke deg. Klarer han å følge opp dette og du ser at han gjør barnet godt kan du vurdere en utvidet ordning senere om det er til barnets beste.

 

Jeg får hode pine på dine vegne hovedinnlegger.

[Anonym bruker]

skjønner bitterheten din så godt!!

 

men, den lille sønnen din fortjener en pappa!!)

 

ang. omsorg så har du liten grunn til å frykte noe, bf har tross alt ikke hatt omsorg for gutten før nå.

 

men uansett hvor bitter du er så tenkt på at sønnen din fortjener det beste uansett! selv om det er en drittsekk til fyr (i sønnen din sine øyne vil han bli den store helten uansett, å den følelsen fortjener alle barn:)

 

jo mere du holder bf unna barnet jo mere vil du etterhvert miste din sønn!

tro meg, har dessverre erfaring med det selv..