Om å være tilgjengelig for særkullsbarna 24/7

[Anonym bruker]

En venninne og jeg ble sittende og snakke om dette her en kveld, altså hvilke grenser man skal sette for sine egne barn etter et brudd mellom far og mor.

I utgangspunktet kan det jo høres helt barbarisk ut at man i det hele tatt skal sette slike grenser for sine egne barn, det gjør man jo lite når mor og far bor sammen. Da stiller mor og far opp om hverandre, alt etter hvem som har tid akkurat da. Men kan det fortsette slik etter et brudd? Og spesielt der mor og/eller far har startet en ny familie?

Både min venninne og jeg har levd/lever i forhold med dine/mine/våre barn, og har dermed kjent problemstillingen på kroppen. Vi har også sett hvordan ting har fungert i lignende forhold rundt oss.

Altså, vi var vel enige i at de situasjonene der far er innstilt på å stille opp for ungene hele tiden, samvær eller ikke, der er det vanskelig å få nyfamilien til å fungere. Det kan høres grusomt ut å forlange at far skal sette slike grenser for egne barn, men en livssituasjon der far stadig er på farten for å gi særkullsbarnet medisin om morgenen (mor får det ikke til), hente tenåringen som har mistet siste bussen hjem til mor, stille opp på dugnader samvær eller ikke...etc - vi var enige om at det skaper liksom ikke noe rom for nyfamilien til å utvikle seg. Far er hele tiden engasjert et annet sted, og har egentlig ikke plass til en ny familie.

Eller hva sier dere der ute. Synspunkter, eller ikke minst erfaringer?

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver.

Situasjonen her hjemme har begynt å tilspisse seg litt merker jeg. Fellesbarnet stiller bakerst i køen bestandig, og jeg synes ikke det er riktig. Dette har nylig begynt å bli et problem hjemme hos oss, pga forandring i bosituasjon. Og jeg kjenner det tærer veldig på humør og energi. Men hva gjør man egt. i en sånn situasjon?

[Anonym bruker]

Men er det slik når mor og far bor sammen da? At en alltid er tilgjengelig for barna? Min samboer har en ting han holder på med på fritiden to ettermiddager i uka. Da har jeg bare med å ta meg av fellesbarna våre. Vel vi er blitt enige om at det er greit. Skal vi noe, så legger vi det ikke til en av de kveldene han er opptatt. Jeg også har faste ting jeg driver med, og de faste tingene de går forran å stille opp for barna. Jeg drar ikke på ungeaktiviteter når jeg skal på en av mine møter. Det får da vente eller legges til en annen dag.

Når det ene barnet vårt har en fritidsaktivitet samme tid som faren har, og det er en aktivitet jeg må være med på, da ordner jeg med barenvakt for den yngste som er for liten til å bli med. Han lar ikke være å drive med sitt, fordi om et fellesbarn skal drive med sitt. Det skal heller ikke være slik om det var et stebarn.

Jeg mener ikke at en ikke skal stille opp for ungene, men det er tross alt flere unger i en familie og det er voksne også, det skal være rom for alle.

[Anonym bruker]

Ja, du sier noe veldig riktig der......

[Anonym bruker]

Enhver familie har en arbeidsdeling og en kostandsdeling, i mer eller mindre faste rammer. For skilte foreldre er dette satt fast i samværsavtale og avtale om bidrag. Det er såpass mange parter involverte, gjerne en hel hug med unger og en hel skokk med voksne og da mister mann muligheten til å være fleksibel. En får holde seg til det som er avtalt, for folk tilpasser seg det. Mener jeg.

[Gjest Antarctica]

Den der er ei nøtt, og et sårt punkt for mange!

 

jeg er jo til stede for mine barn - min egne - nesten 24/7. Jeg setter likevel grenser, avhengig av hvor vanskelig eller viktig det er å gjøre det som trengs.

 

At eksmannen min skulle slippe alt han har i hendene for å hjelpe meg med barnet, har aldri vært aktuelt. han slår av mobilen når han ikke vil eller kan nås, og sånn er det med den saken. Men når det har vært krise, har han kommet, så sant jeg har fått svar på telefonen. F eks i tilfeller der ungen har "låst" seg ,i raseri eller noe sånt.

 

Den mannen jeg bor sammen med nå, er mer "bløt" i forhold til de barna han har fra før. Og noe av det han løper til og hjelper med er rene ærender for ekskona, slik jeg ser det: få sønnen til frisøren, hente og bringe til fysioterapitime osv. Men det er del av smurningen i maskineriet - han føler selv at han har for lite med ungene å gjøre, at han har dårlig samvittighet for at han er sånn en liten del av livet deres osv, og jeg tror han nyter de små lukene der han treffer dem ekstra, f eks ved å skysse til frisøren.

 

Men i den store sammenhengen kommer det kanskje til å bli vanskelig å opprettholde et høyt "servicenivå" på disse tingene. Det er en kvarters kjøretur for å hente dem, og mor henter ALDRI hos oss, og bringer dem bare hvis hun tilfeldigvis skal i samme retning - eller hvis vi er barnevakt på en ikke-samværsdag. Så småtingene tar også tid, og dersom det er å henteog bringe f eks til fritidsaktiviteter, så vil det i lengden ikke gå - den ene er med på noe organisert tre til 4 ganger i uka...