steforeldre...min historie

[Meesah og HattiFnattene♡]

Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var fire. Jeg var mine foreldres øyesten. Pappa ønsket seg en liten jente, og var pådriver for at mamma skulle bli gravid.

Pappa er en god mann. Han har sine feil, og mange av de har blitt forsterket gjennom årenes løp. Det er nok mye jeg aldri kan klare å tilgi, men han er en god mann. Han er virkelig glad i meg.

Etter at han og mamm gikk fra hverandre, fant han seg en ny dame. Kjempekoselig. Han var veldig tydelig på at han hadde meg, og at jeg ikke skulle ofres for noen ny dame.

Etterhvert var hun ofte på besøk, kom med bøker (jeg elsket å lese), leste for meg om kvelden (syntes det var kjempekoselig).

De flyttet sammen. Greit for meg. Jeg var et trygt og tillitsfullt barn. Jeg holdt hendene til begge mens vi gikk på tur. Vi dro i frognerparken, ble lest for...moren min var positiv og glad på pappas vegne. De hadde en "lykkelig" skilsmisse. Og da mener jeg at de var ferdige med hverandre, og klarte å ha et godt samarbeid med en god tone.

Så begynte noe å skurre..jeg kom hjem og fortalte moren min at min "stemor" hadde sagt at hun ikke hadde noe imot meg, bare at pappa hadde et barn fra før. Vi feide det vekk, det er jo vanskelig å være stemor, man får jo med eksen på kjøpet.

Småting dukket opp. Min stemor ble sint og sur...pappa ville ikke gifte seg med henne til tross for alle overtalingsforsøk. Han gjorde det klart at han hadde vært gift, og det gjorde han ikke flere ganger. han fortalte mamma at stemor hadde satt et ultimatum. Hun ville ha barn før hun fylte 30.

Når søstrene mine kom, ble jeg i veien. jeg elsket søstrene mine. Men det var mer og mer krangling. Jeg og pappa reiste ofte bort når jeg var på besøk der. En dag når jeg kom dit, var det røde flekker oppover vegg og tak. Pappa sa han hadde knust et glass med saft. Samtidig med dette begynner konfliktene å bygge seg opp mellom mamma og pappa. Mamma behandler meg som en jevnaldrende venninne. Pappa vil ikke stå og se på. Han vil ha full omsorg, men lar saken ligge når han tenker på hvordan min stemor vil behandle meg hvis jeg skal bo der. Han tenker at jeg i det minste har det bra.

Mamma blir sammen med min stefar. Han slår meg en gang ved frokostbordet. Noe dør inni meg. Så blir mamma gravid, han sier han skal kjøre over magen hennes.

Faren min aner at noe er feil, men hver gang han prøver å finne ut noe, går jeg i forsvar for mamma. Stemoren min blir tynnere og mer nevrotisk. mer sint. Hun klarer ikke lenger skjule at jeg er i veien. Jeg og min ene søster ligger på samme rom. Jeg synger puff den lille dragen for henne 3 ganger hver kveld. Trøster henne når hun forteller om krangler pappa og stemor har hatt. Ofte hører vi de krangle. Hjemme hos pappa og stemor har alle hver sin knagg med navnet sitt på, der skal man henge håndklær. Mitt håndkle henger på knaggen hvor det står gjester.

Etterhvert blir lekene mine ryddet bort. bare lekene til søsteren min er igjen. Leker jeg tidligere har fått av min stemor, blir gitt til søsteren min. jeg blir lei meg, men jeg elsker søsteren min. Smykker jeg har fått av bestemor og mormor blir borte. Min elskede Baludukke forsvinner. Pappa flytter ut mens hun går gravid med min yngste søster. mamma og stefar flytter ut på landet..når broren min blir født opplever jeg at stefar mishandler mamma, og søsknene mine fysisk og psykisk. Han tør ikke legge hånd på meg for ofte, men han går løs på meg psykisk.

Faren min flytter tilbake til stemoren min. Hun har lovet å forandre seg. Har sendt meg kort, lovet å forholde seg ordentlig til meg.

De begynner å dra på ferier uten meg. Hun nekter å ha meg med, pappa sier han skal jobbe. Han lyver...moren min forteller meg det. jeg vet ikke hvem jeg blir mest sint på.

Hver gang jeg kommer hjem fra pappa snakker mamma og stefar dritt om pappa og stemor. Jeg gruer meg..gruer meg til å dra på besøk, gruer meg til å komme hjem. Jeg synker.

 

I tolv tretten år levde jeg i helvete. Med steforeldre som terroriserte meg og foreldrene og søsknene mine. pappa som flyttet ut og inn, mamma som gråter, en stefar som mishandler. En stemor som fryser meg sakte men sikkert.

Jeg ble deprimert som 9 åring..fikk spiseforstyrrelser som 12åring.

Når jeg fikk datteren min, kuttet jeg kontakt med stefaren min. Det fikk moren min til å gå fra ham. det og utroskapen hans. da hadde han ødelagt bokstavelig halve tiden jeg hadde levd. Jeg klarer å rette opp livet mitt. Finner tilbake til min nåværende samboer. Jeg blir gravid.

Stemoren min blir interessert. Ringer, støtter..jeg er overrasket. legger merke til at pappa aldri tar initiativet til å forholde seg til datteren min. Er lett såret.

Havner på sykehus pga "truende for tidlig fødsel", stemor ringer. er bekymret. Tenker at hun kanskje har blitt bedre, at hun har blitt eldre og roligere. At hun kanskje er glad i meg likevel.

Etter fødselen forteller pappa at han og stemor har gått fra hverandre for godt. Jeg blir kald innvendig. forstår at hun har gjort som vanlig. prøvd å bruke meg for å få pappa tilbake.

Nå sitter jeg med et skørt, nesten ikkeeksisterende forhold til mine søstre, fordi hun har sabotert hele veien. hver gang de skal hit, lager hun et helvete. Hun ødelegger livene til søstrene mine også. Min eldste søster der har klart å bryte seg løs. min yngste søster sliter..har et vanskelig forhold til kroppen sin pga sin mor. Jeg får ikke stilt opp.. vet ikke hvordan..hun har nesten blitt fremmed for meg.

Min mor er ikke en god stemor heller. Mindre god stemor enn mor, men hun har mer eller mindre hatt gode intensjoner.

Jeg forstår ikke for mitt bare liv hvordan VOKSNE kan oppføre seg så egoistisk. jeg forstår ikke hvordan de kan ødelegge for små barn på den måten. det eneste som har gjort at jeg er der jeg er nå, er at mamma og pappa la et godt grunnlag i bånn, selvinnsikt, gode venner, venners foreldre som BRYDDE seg og ga meg steder å søke tilflukt, og samboeren min.

Det finnes INGEN unnskyldning for å oppføre seg dritalt mot unger, uansett om man er mor, far, stemor eller stefar.

Min samboer er stefar og har tatt på seg rollen som far for min datter. Og selv om han ærlig innrømmerat han ikke føler samme kjærlighet for datteren min som for sønnene våre, så elsker han henne for HENNE, og fordi hun er min, og ser på henne som sin datter. Kjærlighet kan være anderledes. Men så lenge man har selvinnsikt og gir alle barn like mye verdi så er ikke det skadelig.

 

Til deg som opplever mor til bonusbarn som vanskelig, det er ikke deg, det er moren. Går hun ikke å prate med, får du prate med barna. Går ikke det, så hang in there. Du vinner på det til slutt. TRO MEG. Men ikke la de dupere deg. FLOTT at du har nok kjørlighet til alle.Skulle ønske jeg hadde en stemor som deg når jeg vokste opp.

 

Til dere andre: følger det barn med i bagasjen, får dere lære dere til å takle det..om det så betyr psykolog. Hvis ikke får dere tenke med HODET og gå, istedet for å ødelegge for et barn ved å være så jævla selvsentrerte.

 

Tilslutt...takk for at du leste, og beklager skrivefeil. er DRITtrøtt

[Gjest Antarctica]

Jøss, dette var sterk kost...

..og her sitter det mødre/stemødre, som seriøst syns det er et problem at stebarna lager rot og kliss på kjøkkenet deres, og "hadde barna hans bare vært litt mer slik og litt mindre sånn, så hadde det vært lettere å være glad i dem". Huttetu, man blir nesten mørkredd.

 

Lykke til kjære meesah!