HJELP MEG! Er helt desperat, ang barneoppdragelse...

[Anonym bruker]

Jeg har en to-åring som har blitt helt umulig i det siste. Særlig etter at vi fikk ny baby, som nå er fire uker. En ting er at hun er stygg mot babyen, men hun virker også som at hun ikke forstår ordet nei... Mange ganger prøver hun å hjelpe, for eksempel vi hun gi kjeks til babyen o.l, og det kan hun selvsagt ikke. Det nytter ikke å forklare at babyen ikke skal ha kjeks, for da blir hun så sint og spytter på babyen, klorer og slår. Hun kaster mat under måltidene, spytter maten ut på tallerkenen, tømmer vannglasset på gulvet... Og hun er helt forferdelig til å slå. Det verste er at jeg tror ikke hun prøver å være slem (for det meste), jeg tror hun prøver å hjelpe...

 

Hvordan kan jeg på en pedagogisk god måte lære henne betydningen av ordet nei? Hun ligger etter i språket, kan ordene nei og ja, men bruker dem litt om hverandre. Så jeg vet ikke helt hva hun forstår...

 

Hvordan kan man "straffe" en to-åring? Mener det må gjøres noe de gangene hun slår osv, så hun lærer at det er galt...

 

Hva gjør man med slike barn? Er helt utkjørt...

[Anonym bruker]

Å så grei du er som vil dele kjeksen din med babyen, du er så veldig snill du. Men babyen er så liten den kan ikke få kjeks den. Det er kun store flinke jenter som kan spise kjeks for de er så flinke og kan tygge kjeksen skikkelig.

Ros og igjen mer ros. Spørre om hun er sint på babyen. Forklare at babyen får vondt og blir lei seg. Og så kan du ikke gå i fra dem. Det kan du ikke forevente at du skal kunne på lang tid enda. Du må hindre at situasjonene oppstår. Mens du ammer kan du lese til to åringen.

Ikke kjefte, det nytter ikke. Ikke straffe, de forstår det ikke.

[Anonym bruker]

HI her...

 

Det er den rose-rose-rose-metoden vi har prøvd hele tiden... Så snill du er, men babyen er så liten ennå... osv. Det fungerer ikke her. Ordet nei fungerer ikke. Ordet nei med strengere stemme fungerer ikke...

 

Vi har hele tiden passet på at pappaen gir oppmerksomhet til henne mens jeg ammer, unntatt om morgenen, for da er han på jobb, men da spiser hun, så vi snakker heller sammen mens jeg ammer da. Hun er blid og grei, for hun tar helomvending og blir helt umulig.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere lenger...

[Anonym bruker]

mitt råd er å slutte å bruke ordet nei! jeg jobber i barnehage og har vært på utallige webster-kurs som det heter. istede for å si nei kan du orklare hva du vil hun skaal gjøre(men da gjelder det ofte å være i forkant) f.eks: "når du klorer babyen så får den vondt, kom skal jeg vise deg hvordan du kan være god", så kan du vise med hånda hvordan hun skal være god. eller: "når vi sitter ved bordet skal maten være på fatet og vannet i koppen. få se at du kan vise mamma hvor flink du er" skryt deretter masse! ROS! ROS!ROS! gi skryt så det nesten høres dumt ut. barn biter lett på skryt.

 

hvis det er negativ oppførsel som kan overses, så gjør det. velg dine "kamper"! det kan bli mye negativt. det du da gjør er å rose den positive atferden. f.eks: hvis jenta di hiver koppen med vann, så latt som du ikke ser det, men heller si " å! så fint at du spiser brødskiva di!" hun forventer nok en reaksjon på det vannet hun kaster, så istede for å gi henne det, så vrir du situajonen over på noe annet. fremhev det positive!!

 

den litt mer drastiske metoden er en lik "straff" hver gang det er uønsket atferd. uansett hva hun gjør galt, så gi henne den samme straffa. da er det viktig å velge ei straff som man kan utøve hvor som helst. ikke bare hjemme. f.eks: uønsket atferd=sitte i et av hjørnene i huset en stund uten noe som helst oppmerksomhet fra dere voksne. på butikken kan dere ta henne med dere ut i bilen. drastisk, men det virker etter noen ganger. men husk! gi hnne alltid et valg. "vil du sitte her å spise maten din fint eller vil du gå fra og sette deg i kroken?" svarer hun ikke, men bare fortsetter eller skriker har hun tatt valget sitt. da er det kroken. jeg personlig liker ikke denne metoden. synes de bør være minst 3 år før man gjør dette, men er vel kanskje en smaksak:)

 

nå aner ikke jeg om du bor sammen med hennes far, men hvis du gjør det, så BLI ENIG om hvordan de gjør det!!! så hun har de samme reglene til dere begge!

 

dette var nå noen råd hverfall. lykke til:)

[Anonym bruker]

Huff og huff, det er en av grunnene til at jeg IKKE VIL HA TO TETTE!

Jeg vil kunne kose meg med babytiden og nyte den med den neste ungen. Og ha et barn som da er kanskje 5 år som går an å kommunisere med og som kanskje syns det er gøy å hjelpe litt til også.

 

Skjønner virkelig dilemmaet ditt, det må være grusomt. Men jeg har dessverre ingen gode råd. Antar at hun oppfører seg sånn fordi hun føler hun får for lite oppmerksomhet i forhold til før, men det er så individuelt hva som funker av metoder for å oppdra på hver enkelt unge.

 

Snakk med HS, de kan sikkert komme med råd, de "kjenner" jo også jenta di og kan lettere si hva du bør gjøre i akkurat deres situasjon:)

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

To-åringer er jo i trassaleren- de er i en slags løsrivningsfase fra foreldrene der de tester ut grenser. Velg dine kamper med omhu så det ikke blir nei nei nei hele tiden.

 

Men ellers høres det ut som to-åringen trenger oppmerksomhet. Vår to-åring gjorde litt sånne ting (som å spytte ut mat og å kaste den på gulvet), når meg og min mann snakket sammen under middagen, og ikke snakket med hun. Vi har passet mer på å gi hun litt tid, og å lære hun å vente på tur- nå er det vår tur til å snakke, da må du vente- og når hun snakker venter vi.

Men datteren din har jo i tillegg fått en baby å kjempe mot- så pass på å gi hun nok tid og oppmerksomhet. Så går det kanskje an å prøve å trene litt på at det hver sin tur- men da må dere gi hun tid også.

 

Skjønner at det sikkert er veldig slitsomt nå, og sikkert lett å bli utålmodig osv. Men tror tålmodighet er det eneste som funker.

[Anonym bruker]

Litt sent å angre på to tette nå

 

Men uansett, takk for råd. De er allerede prøvd.

 

Slik foregår måltidene våre normalt (jeg, pappaen og to-åringen): Vi spiser, hun er veldig glad i mat, men blir plutselig mett. Da flyr glasset. I begynnelsen prøvde vi å forklare at det må hun ikke gjøre, men hun sluttet ikke. Så sa vi nei. Fortsetter med å kaste glasset. Da fant vi ut at vi ikke skulle si noe, men bare tørke opp og ignorere henne. Hun fortsetter. Det siste vi prøvde var å bare ignorere det helt. Da begynte hun å kaste mat i tillegg... Knuser tallerkener og bare tuller.

 

Vi har prøvd time-out, men hun løper rundt og skriker så høyt hun klarer. En gang tok jeg henne på fanget og holdt henne i påvente av at hun skulle roe seg ned før jeg forklarte, men så har jeg hørt at det er galt å holde fast et barn... Blir så forvirret...

 

Det siste jeg har tenkt er at hun kan ha problemer med hørselen (siden hun snakker veldig dårlig også), men har ikke fått det sjekket. I flere uker har vi vært nøye med å sette oss ned rett foran henne og se inn i ansiktet hennes før vi prater. Men det virker heller ikke...

 

Vi leker så mye vi kan med henne, passer på å be henne sitte på fanget ofte, lar henne hjelpe til med å vaske osv, noe hun liker veldig godt. Men hun er like umulig når hun først begynner.

 

Hun var ganske ille før babyen kom også, men nå er det helt katastrofe...

 

HI

[Anonym bruker]

Ååååå, ser hva jeg har i vente i oktober.....

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest alle svarene, men har to tette. Ei som nå er 2,5 og ei som snart er ett år.

 

Mine tips til den eldste er; når du er opptatt med den minste, gi oppgaver til den eldste som gir mestringsfølelse (og sørger for at barnet er opptatt med noe slik at det ikke har tid til å bli sint, rote, være umulig etc)

Her har vi benyttet dette mye, og feks lagt bleier og våtservietter tilgjengelig slik at eldste kan hente det mens minste får mat. Selv om jeg kanskje ikke trenger det.

 

Når eldste er slem, uansett om det er tilsiktet eller ikke så er det tid på rommet frem til hun ber om unnskyldning. Stort sett kommer nå unnskyldningen før vi kommer oss fra situasjonen, etterfulgt av en klem:) (jippi! Det tok litt tid)

 

I tillegg så har vi kjørt på med to ting, om hverandre, etter anledning.

Når det er snakk om mestring har vi benyttet det veldig mye når jeg har vært opptatt med den minste, i alle varianter. Når jeg har laget middag og begge har vært på gulvet, og den minste har begynt å gråte har jeg brukt den eldste som underholdning, fått henne til å synge, hoppe osv, slik at bebyen har begynt å le. Hun har også fått hente ting i kjøleskap og skuffer.

Når det er sovetid har eldste fått være baby, ligge på fanget innpakket i teppe, blitt vugget og sunget for, slik som babyer gjør.

 

Det er slett ikke sikkert dette fungerer, men på denne måten føler vi at vi har unngått sjalusi, eldsta har vokst utrolig mye og kan ting jeg aldri egentlig hadde forventet av henne, samt at hun er trygg på at hun får sitt når jeg har mulighet. Gjerne etter den minste er lagt for å sove, samme når på døgnet:)

[Anonym bruker]

Takk for råd...

 

Nå har vi alltid vært nøye på at hun skal få lov til å hjelpe, så hun er alltid med på bleieskift på babyen (finner bleia, kaster den skitne, henter våtservietter osv). Når babyen spiser, er hun for det meste i barnehagen. Frokosten til baby er før to-åringen er stått opp, og kvelds er etter at hun har lagt seg. På ettermiddagen ser hun drømmehagen mens jeg ammer... Vi har veldig gode rutiner på alt.

 

Forstår ikke hvorfor hun er sånn. Det må jo være noe vi gjør alvorlig galt, siden hun er slik. Vi har også klare regler for hva som er tillatt, så mannen og jeg sier ikke motsatt, liksom... Huff, jeg tør nesten ikke å ta henne med ut blant folk lenger...