Hva gjør jeg nå?

[Anonym bruker]

Vi hat et særkullsbarn hver og et fellesbarn. Grunnet jobbig i helger og at alt skal passe med de andre foreldrene har vi særkullsbarna samme helg og jeg har fellesbarnet alene mens han jobber de andre helgene. Nå er det slik at stebarnet ikke er særlig snill. Liker å ødelegge andres leker og tar veldog godt vare på sine egne. Mitt særkullsbarn er blitt sparket i magen, slått og skallet ned. Fellesbarnet får også gjennomgå. Nå er nok nok!

Det er kommet dit hvor mitt særkullsbarn ikke lenger vil være hos oss de helgene stebarnet mitt er her. Da flykter det til mormor og er der. Jeg må reise dit for å treffe mitt eget barn. Har grått så mye denne helgen og er helt uten ideer da det er veldig vanskelig å få byttet helg.

Når dette tas opp med biomor får vi svaret "..... er ikke sånn hos meg" også er vi ferdig med saken. Trangsynt...

 

Vær så snill å hjelpe meg jenter. Føler meg som verdens verste mor nå.

[Anonym bruker]

Oj... Hadde jeg hatt det sånn hadde jeg blitt ganske fortvila. Det er ikke enkelt å oppdra og straffe "andres" barn, men du har forhåpentligvis mannen din på samme lag som deg?

 

Erfaringsmessig så er det ikke så problematisk som man skulle tro å ha forskjellige regler i hjemmene. Jeg aner ikke hva slags regler stedatteren min har hjemme hos sin mor, men hos oss må hun forholde seg til våre regler. Jeg ville kjørt på med konsekvenser for oppførselen til stebarnet ditt. Det er mange barn som tøyer grenser, kanskje spesielt hos en samværsfar (som ofte sitter på en eller annen form for dårlig samvittighet). Dere må slå hardt ned på slik oppførsel, men husk å belønn god oppførsel med ros.

 

Men hvis stebarnet ditt virkelig har atferdsproblemer som må tas på et høyere nivå, er dere jo avhengige av biomor. Hvor gammel er han? Kan mor og far sette seg ned sammen med gutten for å formidle alvoret i saken til ham? Er han så stor at han vil forstå det? Er litt vanskelig å svare, vet jo ikke hva dere allerede har gjort eller har forsøkt på.. Men lykke til!!

[Anonym bruker]

Dette hadde vært nulltoleranse for hos meg!

Hva syns faren til barnet om dette? Han kan jo ikke syns det er greit...?

Hvor gamle er barna?

 

Jeg syns dette høres ut som desperat søken etter oppmerksomhet. F eks er barnet hans kanskje sjalu på deg og barna dine, som har overtatt pappa hele uka, og stebarnet syns det er sårt å bare få komme innom annenhver helg? Men jeg syns ikke man skal belønne atferden.

 

Jeg hadde iverksatt alt mulig, jeg, om det var fare for at ett eller flere av barna skulle bli slått og sparka av et annet. Etter hvert er det faktisk et alternativ for far å si at det barnet ikke får være aleine med de andre ute og leke, ikke får være aleine noe sted med de andre ungene til stede. H*n må bli overvåket av voksne, i all lek og alt samvær, og ved første knips eller knuff er det ut av rommet. Øyeblikkelig bort fra matbordet eller ut av leken. Skjer det igjen samme dag, hadde jeg vært tilbøyelig til å be far kjøre barnet hjem til mor, men det krever at han har en avtale om å jobbe med dette. Så må han bare ta på seeg sitt strengeste fjes, og si at du får en ny sjanse i morgen, men slår du da, så er det rett i bilen igjen...

 

Det er ikke ditt barn som skal "rømme", som ikke har gjort noe galt! Men det vil nok ta tid, og mye innsats fra dere, å "lære" de barna å bli venner, etter alt som har skjedd.

[Anonym bruker]

Hva sier faren og hvor gamle er barna.

Uavhengig av dette så må jo barnas trygghet komme først. Så du må holde fysisk avstand, ikke gå i fra dem alene, aldri snu ryggen til. Og så må en gå inn å jobbe med barent. Her er det alfa omega at faren tar tak i ting. Du vil nok ikke nå så fryktelig langt alene.

Om faren er tafatt og ikke gjør noe for å fikse situasjonen, så ville jeg sagt til han at jeg nok kommer til å ta kontakt med barnevernet om råd og vink for hvordan best sikre en trygg oppvekst for egne barn, i sitt eget hjem.

Er stebarnet tre år, å kan en ikke forvente like mye av kontroll av egen adferd som av en niåring. Stebarnet er åpenbart sjalu, og ikke i stand til å håndtere egne følelser.

 

Vi er i en tilsvarede situasjon. Det er skremmende hva den store gutten har gjort mot vårt barn helt fra han var baby. Nå er stebarnet blitt tenåring, og gutten vår blitt stor gutt og kan snakke som en foss. Etter sist samvær sa lillegutten min at han var redd x. Vi trodde ting hadde blitt bedre. Men han sa og gjorde så mye rart nå nylig at frykten er helt og fullt tilbake igjen.

 

Skall ned, slå, sparke, og ødelegge leker er egentlig temmelig alvorlig adferd. Jeg krevde i min tid at gutten deres skulle gå til behandling hos psykolog, og det ble under tvil godtatt av hans mor. Faren stillte seg vel egentlig bare bak det fordi jeg nok hadde flyttet ut, om det ikke ble gjort noe. Men jeg synest vel egentlig ikke at særlig ble oppnådd ved at han "gikk i behandling"

[Anonym bruker]

Uff, blir helt sjokkert jeg. Det er etter å ha lest slike innlegg man forstår hvor heldig man egt. er...

Stesønnen min på 6 år kaller halvsøsteren sin for Søta, og gir henne klemmer rett som det er og stryker henne på kinnet.

[Anonym bruker]

Ja, vi har forsøkt alt! Far er strengere enn meg og gjør alt han kan for at det skal bli bedre. Det "slemme" barnet er 4 år. Det som blir slått er 7 år. Mor svarer ved her anledning at hennes barn er perfekt og det er ikke noe galt med det og at det som skjer hos oss er vårt problem. Ja, for så vidt er det vårt problem, men vi ønsker at hun skal jobbe på lag med oss, men når hun ikke ser at noe er galt, blir det vanskelig. Barnet kan navn på alle de forskjellige pokemon, men aner ikke hva en bukse eller en genser er, men det er da ikke noe galt i det slik hun ser det. Jeg har foreslått at barnet kanskje er autistisk og bør få hjelp før det begynner på skolen, men det er som å snakke til en vegg. Det hun har laget og formet er perfekt. Far ser også at noe er galt. Spesielt har han flere ganger påpekt at barnet aldri tar seg for når det faller og at det ikke skjønner hvordan men går (løper alltid).

 

Jeg skal forsøke å vokte ved neste besøk som dere sier og huske masse ros for det som er positivt. Tusen takk for a dere vil hjelpe en desperat dame.

[Anonym bruker]

Uff foren forferdelig situasjon. Her må noe gjøres det er jo klart. Synes far burde ta ansvar og få sjekket ut om det er noen diagnose som forklarer atferden hans. Ikke noe problem å ta kontakt med styrer i barnehagen, de er flinke til å ta tak i sånne ting. Ellers kan dere jo dra en tur på familievern kontoret. Mor vil nok ikke like det nå, men senere vil hun nok sette pris på det. Har selv jobbet i barnehage hvor det var et barn som tydelig skilte seg ut, men mor stod så hardnakket på sitt ingen ting var galt. Derfor ble det sent satt en diagnose på barnet, noe som er synd fordi barnet kunne trengt hjelp tidligere.

[Anonym bruker]

Nå er jo ikke denne gutten så veldig gammel. Det å slå og skubbe og gå til angrep på andre er jo helt venlig i småbarnsalderen. Men nå er jo barenet blitt fire år, og det forstår veldig mye mer om hva som er rett og galt. Det er jo også veldig viktig at foreldrene er til stede og rettleier barnet. Det er jo ikke alltid like lett med barneoppdragelse, men en må jo prøve, og det går jo som regel fint til slutt.

Har selv en treåring som kom hjem fra barnehagen og sa han hadde slått en av tantene. Vel da måtte han fint gå til tanten å si unnskyld. Jeg kom på henting og da laget han sølekaker sammen med henne, og da hjalp jeg han igang med en unnskyldning. Hva skal du si til tanten nå.....

Det går jo ikke an å si at nei sånt ville han aldri gjort hjemme, og så vært ferdig med den saken. Det erjo uansvarlig. Om foreldrene ikke ønsker å ha et barn som er voldelig mot andre så er det jo litt lurt å begynne å si fra om ting. Snakke med barnet, hva tror du x eller y føler når du slår. Hvordann ville du ha følt det om x og y ødela brannbilen din. Det er dårlig foreldreskap å ikke ta tak i dårlig oppførsel.