Hjelp, vi tåler i synet av hverandre!

[Anonym bruker]

Jeg og kjæresten er veldig unge og venter barn i slutten av juli.

Problemet er at selv om vi bor med hverandre, så tilbringer vi knapt tid med hverandre. Vi sitter på hver vårt rom og gjør vårt, og så fort vi tilbringer litt tid sammen så flyr vi på hverandre. Vi krangler om alt og ingenting.

I dag prøvde jeg å gå opp til han og være litt sammen med han. Tok ikke lange tiden før han gikk ned og spilte playstation. Etter en stund gikk jeg ned til han, men da bare slo han av og gikk. Virker som om han er drittlei av meg. Jeg blir drittlei av han når vi holder på slik. Men jeg er jo egentlig ganske glad i han. Det sliter meg sånn ut og sårer meg at vi ikke kan tilbringe litt go'tid sammen og være kjærester som viser vi er glade i hverandre.

En gang jeg prøvde å snakke med han og spurte om hvorfor han ikke gikk når han var så lei av meg, og sa at han ikke måtte holde seg til meg på grunn av barnet, sa han noe om at vet hvordan det er å vokse opp med foreldre som bor langt unna hverandre, og at han ville bedre for barnet. Det er faktisk første (og eneste) gang jeg har hørt han bry seg om barnet. Ellers kødder han mye om at han kommer til å gi det et spark i ræva hvis han ikke hører etter og sånn... Og når jeg nevner hvor lenge det er til terminen sukker han bare oppgitt og ser ut til å ville bli kvitt det.

Men jeg vet fortsatt ikke hvor jeg har han sånn sett. For noen ganger mener han det han sier, andre ganger sier han bare noe for å si det. Og så er det ofte han bare avviser meg for å kunne fortsette med dataspillingen sin. Han hater å ta ansvar, og ser på alt som mas. Han er egentlig utrolig barnslig. Og presterer faktisk og gå rundt å si "forbanna idiotn" om sjefen sin når det faktisk er han som har tabbet seg ut og får en (alt for liten) konsekvens av det. Han innrømmer aldri sine feiler, og kan ikke fordra å bli snakket til/ få beskjed om noe. Han skulker unna alt som er, og tror alt handler om data. For noen uker siden presterte han faktisk å si; Jeg gleder meg til vi får de pengene fra NAV, så jeg kan jobbe mindre. Planen hans var nemlig å skulke mer så han fikk spille data...

Er det virkelig det beste for barnet at vi fortsetter å bo sammen?

[Anonym bruker]

Dette vet du allerede svaret på.

 

[Anonym bruker]

gidd faa barn med en slik type! bedre alene enn i daarlig selskap!! Men kan jo begynne a lure nar du gaar hen aa blir gravid med en saann en.

[Anonym bruker]

Kan aldri tro dette forholdet vil holde etter babyen er født likevel jeg.. Da blir det jo lite søvn og mye stress oppå et allerede utslitt forhold igjen.

Jeg hadde ikke latt dette gå noe særlig videre og heller funnet meg et eget sted nå før fødselen (hvis det er tid til det). Du trenger ikke negative holdninger som denne "mannen" bidrar med når du har vært gjennom noe så energitappende og mirakuløst som en fødsel.

 

Han er jo et barn selv, er du forberedt på å ha ansvaret for 2 barn om kort tid? Høres vel ikke ut som om han er garantert å beholde jobben heller, så ville gjort meg så uavhengig av han som mulig så fort som mulig.

 

Jeg har selv vært i et liknende forhold da jeg var ganske mye yngre. Jeg innså etterhvert at dette var ramme alvor, babyen var virkelig, det var ingen lek. Den lille jenta kunne ikke ha foreldre som var så umodne som oss. Jeg kunne ikke forandre på han, men kunne gjøre noe med meg selv og ta ansvaret for mine egne handlinger og barnet som var på vei.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Åh, så godt å få svar fra noen som har vært borti det samme selv!

Jeg er IKKE klar for å ha ansvaret for to barn. Men selv om gutten er så umulig, er det vanskelig for meg å gi slipp og bare gå. Hvordan greide du det?

Det er vel bedre nå enn senere når barnet har kommet...

[Anonym bruker]

Jeg måtte virkelig sette meg ned og kjenne på meg selv hva som var viktigst.. Selv om jeg på en måte synes synd på ham og var enda en smule glad i han så hadde det gått opp for meg at ansvaret for det lille barnet var langt viktigere enn samvittigheten min overfor hans følelser osv.

Det var veldig vanskelig, veldig! Men babyen i magen ga meg de positive tankene om at etter en stund ville ting falle til ro. Og da hadde vi (babyen og meg) hatt ett stabilt hjem for oss selv hele tiden, selv om han lagde liv og røre.

 

Jeg sa ifra på en ganske skånsom måte, forklarte at en periode der vi bodde seperat ville kanskje hjelpe på måten vi behandlet hverandre på. Jeg visste hele tiden at det ikke ville bli noe mer mellom oss, og at når jeg dro så var det for godt. Men jeg valgte å skåne ham for den i første omgang. Jeg sa ifra om det når vi først hadde flyttet fra hverandre, dermed slapp vi den verste kranglingen når jeg skulle flytte.

 

Synes absolutt, for meg, at det var best å flytte før barnet var født. Jeg trengte å vite at når hun kom til verden var hun i ett harmonisk hjem, selv om det bare var meg der.

 

Håper du finner ut av hva som er best for deg. Husk at den lille i magen er den du må sette først, da setter du deg selv først på samme tid! Datteren min var på sett og vis min redning. Når jeg ser på henne tenker jeg ofte på hvordan hun forandret alt til det gode, bare ved å være til!