Litt info om barnevernet...

[Anonym bruker]

Dere som er så redde for Barnevernet, og mener at det er fryktelig synd på foreldre som får barnevernet "på nakken" pga at en nabo/barnehageansatt e.l. ringer inn bekymringsmelding pga en "filleting"...

 

Er dere klar over at den gruppen som står for størsteparten av bekymringsmeldingene inn til barnevernet er - nettopp - foreldre!??

 

Er dere klar over at et barn selv aldri vil ringe barnevernet selv og si fra hvordan de har det, ved hjelp av å "sladre" på foreldrene? At det er opp til alle oss andre rundt å "redde" dem som har det fælt?

 

Det at det er flere foreldre enn andre som melder inn bekymringer betyr derimot IKKE at ikke flere andre, både institusjoner som skoler/fritidsaktiviteter og enkeltindivider som bør ta det ansvaret som er PÅLAGT oss. For det ER faktisk det- vi PLIKTER å melde våre evt mistanker om overgrep, misbruk, omsorgssvikt m.m. til barnevernet.

 

Hvem ellers skal passe på barna, om ikke oss voksne!?

[Anonym bruker]

Så sant, så sant...

[Anonym bruker]

Ja, som meg; jeg tok selv kontakt, uten at det var for galt her. Jeg måtte bare ha hjelp til bl a å få noe avlastning pga handicapet barn som jeg er alene med. Det var ikke krise, men jeg mente vi trengte det(både voksen og barn) for å få en bedre hverdag, FØR det ble noen krise. Dette er faktisk ganske vanlig årsak til kontakt med barnevernet.

 

Noen ber om hjelp i form av hjelp til å dekke barnehagen, noen for å få andre tiltak, som hjelp til å lære oppdragelsesmetoder pga vansker i forholdet foreldre-barn. Som unge ungdommer på litt ville veier.

 

Da jeg tok kontakt, var det mange rundt oss som mente det var "farlig" å ta kontakt med barnevernet. Jeg kom til å få trøbbel(som i å miste ungen). Men nå har vi altså hatt kontakt i mange år, og ungen har jeg;)

 

Nei, barna trenger noen som er der for dem, og ikke alle barn har det godt hjemme. Det kan være galt i hjemmet på tross av at foreldrene mener det er bra. Ikke alle foreldre forstår hva barn trenger, dessverre.