Hva synes dere om denne pappaen da?

[Anonym bruker]

Mannen min har en kompis. Denne kompisen har et barn, en gutt på 5 år. Gutten fikk kreft som 3-åring, men for ett år siden gikk det riktig vei.

Men nå nylig fikk foreldrene en knusende beskjed, gutten har fått tilbakefall og nå står det bare på tid... gutten vil dø.

 

I fjor traff pappaen en dame (foreldrene gikk fra hverandre for halvannet år siden) og de skal gifte seg neste måned. Bryllupet er ikke utsatt. Og i morgen skal faren feire utdrikningslaget sitt!

 

Jeg vet at alle reagerer forskjellig, men jeg synes det er så kvalmt av faren og likevel gifte seg og feste og feire mens sønnen er dødssyk. Hadde det vært foreldrene som hadde giftet seg, så hadde det vært en ting, men å gifte seg med sin nye kjæreste...

 

Jeg synes fyren var grei nok før, men nå synes jeg at han er fryktelig ego, usympatisk og kvalm.

Han burde brukt all sin tid sammen med sønnen sin nå! Ikke å feste og feire med kameratene sine...

 

Hva synes dere?

 

 

[Anonym bruker]

Det første jeg tenkte var at han mannen burde vært banket. Jeg ble skikkelig forbannet,ikke pga en fest,men det med ny dame og giftemål oppi alt det her. For en ego tosk!!

 

MEN,så tenker jeg at kanskje det er han sin måte å takle dette på? Gutten hans skal jo dø,og kanskje faren ville at sønnen hans skulle få oppleve bryllupet,at det er derfor timingen er akkurat nå?

 

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg ikke har noen rett til å dømme ham, og at jeg ikke har den fjerneste ide om hva han går gjennom nå, men jeg kan ikke noe for det.

Jeg synes han er ego og burde hatt deng. Og jeg håper at kompisene hans ikke stiller i morgen! Om det hadde vært min venninne som sto i en slik situasjon så hadde jeg ikke blitt med henne på fest. Da godtar man egohandlingen til en forelder som ikke tenker klart.

 

Bryllupet har vært planlagt "lenge" (så lenge det kan være når et par bare har vært sammen i 9 mnd), men gutten kjenner ikke sin kommende stemor og jeg kan ikke se at de har muligheter for å rettferdiggjøre bryllupet med at gutten vil være med.

 

Som sagt, hadde det vært mor og far som giftet seg mens gutten var dødssyk så hadde det vært noe helt annet! Mener jeg.

Å gifte seg med en ny kjæreste som barnet ikke har noen særlig relasjon til nå, det er kvalmt! Særlig siden bryllupet ikke er tonet ned og utdrikningslag skal feires.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde også reagert negativt hadde jeg kjent denne familien.

Jeg vet selv hvordan det er å ha et barn som trengte meg konstant, og da satte jeg livet mitt på hold helt til den kritiske perioden var over!

 

Jeg tenker at han kanskje kommer til å angre på at han brukte tiden på dette bryllupet istede for å bruke den siste tiden med sønnen sin, bryllupet kan han feire om ett år eller to, han får aldri tilbake den siste tiden med sin sønn

 

Feilprioritering rett og slett!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tipper faren vil ha dårlig samvittighet resten av livet... og det bør han ha! Han har forøvrig enda et barn med en annen dame igjen. Dette barnet er tenåring.

 

Og moren, hun står igjen alene. Hun er 40, singel og sønnen er dødssyk. Hjertet mitt verker for henne. Sønnen hennes er alt for henne. Jeg håper hun klarer seg når sønnen ikke er her mer.

 

Og faren er opptatt med sitt nye liv...

 

HI

[Anonym bruker]

Stakkar denne pappaen (Og mammaen og den lille gutten ).

Det må jo være helt grusomt for denne pappaen og miste sønnen sin.

De har helt sikkert hatt det forferdelig tung fra de fikk denne beskjeden om at sønnen hadde fått kreft .Og sikkert levd på sykehuset i lengere perioder .

 

Da er det ikke så rart at man tar litt timeout og prøver å leve litt normalt .Foreldrene trenger også pauser innimellom .

[Anonym bruker]

Hadde du sagt det samme om det var mammaen som skulle gifte seg med sin nye kjæreste og feire utdrikningslaget sitt? "Jaja, sønnen min er dødssyk uansett og er sikkert døende i morgen også" - Eller sier du det fordi det er pappaen og dermed "lov" at han forlater sykehuset for å feire?

 

Som skrevet tidligere, jeg har ingen rett til å dømme, jeg kan ikke forestille meg hvordan noen av dem har det, men jeg kan ikke noe for det... jeg dømmer han uansett som en kvalm og ego drittmann!

 

HI

[NormaJean]

hmmm, jeg syns det er vanskelig å skulle dømme andre som er i sånne situasjoner. Folk gjør ofte ting hvor de har sine egne, gode grunner. Hva som virker "riktig" å gjøre i sånne situasjoner for folk som er på "utsiden" er ofte ikke det samme som de som lever i situasjonen hvis du skjønner hva jeg mener?

 

Man må gjøre sine valg og stå for dem. kanskje pappan gjør dette nettopp for å få lov til å avreagere litt? Sikkert en grusom situasjon å være i.

 

Svigerbroren min har fått seg ny kjæreste, de begynte å date kun ett år etter at min søster døde. mange rundt har reagert og syns at dette er altfor tidlig og "respektløst". Selv så syns jeg det er vondt fordi jeg skulle ønske at min søster levde og var lykkelig sammen med sin mann og sønn, men realiteten er at hun er borte.

Jeg har snakket med svigerbror rundt dette, han selv sier at han aldri vil glemme henne, men han er lei av å være den "stakkars enkemannen" som alle snakker om og som skal mene noe om han hele tiden. Null privatliv. Man blir veldig synlig for omverdene når man har opplevd noe fælt, alle følger med på hva enn gjør og dømmer. Sånn som du på en måte gjør i dette innlegget her HI. Har du spurt denne pappan om hvordan han har det og fått vite årsaken til at de velger å gå videre med bryllupsplanene? Kanskje de ønsker å tilføre noe positivt inn i en vanskelig tid? Ikke vet jeg, men syns at å vurdere noens evne som foreldre utifra ett innlegg på et forum uten å vite hele historien blir litt feil. Så jeg tror velger å ikke ha noen formening om denne pappan...

[Anonym bruker]

Du skriver kloke ord, NormaJean. Dessverre er jeg ikke like klok som deg (nå for tiden, får håpe at jeg blir klokere med tiden). At den lille gutten skal dø går inn på meg også, jeg føler med foreldrene og hjertet mitt blør for dem.

Jeg vet ingenting om hva som foregår i pappaen sitt hode. Han har nok sine grunner til at han likevel gjennomfører planene sine.

Men jeg lurer jo veldig på hvorfor... og ja, jeg synes det er sjofelt av ham og feire med brask og bram i en sådan tid.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synest egentlig at ingen skal legge seg oppi dette. Jeg har selv hatt et barn som det sto mellom liv og død for. Nå har en jente i slekta mi fått beskjed om at barnet hennes ikke kommer til å vokse opp. Sannsynlighetene for at barnet dør innen et halvt år til et år er størst, men det kan være at barnet lever i noen år.

Hun og faren var ute å drakk seg fulle sammen med familie og gode venner en måneds tid etter at de fikk beskjeden. Jeg tenkte med meg selv at det går da ikke an. Men jo det gjør det faktisk. Det er ikke vi som skal dømme. De har også vært ute en søndag sammen uten barnet.

Jeg valgte å bure meg inne på sykehuset, når mitt barn var syk, å nesten ikke sove og bare holde og kose og være nære. Men jeg må respektere at andre kan velge å se annerledes på situasjonen. De har nok så mange følelser og tanker.

Kanskje det er annerledes når en vet det ikke er håp, eller når en ikke vet hvor lang periode ting vil vare, er det et år, er det fem. Det er ikke så godt for alle oss andre å si, og det er ikke så godt for alle oss andr eå dømme.

Skal vi bestemme om de kan ha plass for gleder i livet, tiltross for at de har sorg. Det er ikke vår sak.

[Anonym bruker]

Det som er når man mister en av de man er mest glad i, er at livet går videre. Enten man vil det eller ikke.

 

Sønnen hans skal dø. For et mareritt, hvordan skal man liksom klare å takle noe sånt noe? Man må faktisk fortsette å leve. Jeg synes det er flott at han fortsetter å leve, forhåpentligvis betyr det at han klarer å gå videre med livet sitt etter dødsfallet. Jeg regner med at det er det du også ønsker for han?

 

Han og mor er ikke et par lenger. Kanskje de ikke klarer å være sammen 24/7? Kanskje de deler tiden med sønnen mellom seg? Det er faktisk ikke sunt for pårørende å være sammen med den døende hele tiden.Og hvorfor i all verden hadde det vært akseptabelt om det var sønnens mor han giftet seg med?

 

For meg er det du som er den usympatiske.

[trolla <3 <3]

Har noen av dere tenkt på at det må være en helt unik stressende og deprimerende situasjon han faren til gutten befinner seg i?

Tenker han klarer å være en mye bedre pappa for gutten sin hvis han kobler litt ut innimellom. Det er snakk om en eneste kveld til utdrikningslag og kansje han vil ha gutten sin hos seg når han skal feire en av de største begivenhetene i sitt liv.

Det ville nok jeg hatt.

[Anonym bruker]

Synes de fleste her er unødig dømmende og krasse. Betyr et bryllup at man ikke setter sønnen sin høyest eller ikke ønsker det beste for ham? Får gutten det noe bedre av at faren venter med å gifte seg? Skal alles liv settes på hold helt til gutten er død? Jeg tror faktisk det beste er nettopp å la livet gå videre, selvsagt med det i tankene at gutten har kort tid igjen og at man bør nyte denne tiden, men et bryllup er da ikke på noen måte ødeleggende i denne situasjonen, tvert i mot er det en fest, en gledens dag som også gutten vil få ta del i og kose seg med.

 

Jeg kjenner jeg blir sint når enkelte her tydeligvis mener at man aldri skal få lov å ha en glad dag selv om man vet at barnet sitt skal dø, at man tydeligvis bare skal grave seg ned i sorg og elendighet, som om det gjør saken så mye bedre. Jeg håper virkelig at denne lille gutten får oppleve mer lykke sine siste dager her i livet enn det ser ut til at dere ville gitt ham. Jeg er virkelig glad jeg ikke har slike mennesker som dere i livet mitt.

[Anonym bruker]

Synes ikke det er uomtenksomt av faren å la livet gå videre slik de har planlagt det. Sønnen er vel dessuten gammel nok til å føle seg skyld dersom foreldrene plutselig avlyser alt de har gledet seg til og ikke tillater seg å le og smile lengre. Ingen som har tenkt den tanken?

 

Jeg er ellers enige med de som sier at man ikke skal dømme de som er i vonde situasjoner. Hva en tenker og gjør kan være svært viktig, men vanskelig å forstå når en ser det utenfra.

[Anonym bruker]

EEEEHHHHHH, anonym 00:13, du kan umulig ha lest noen av innleggene noe særlig bra. Du skriver at de fleste innleggene her er unødig krasse og uomtenksomme. Hadde du faktisk giddet å lest alle svarene så hadde du sett at det er kun 1!!!!! innlegg som er dømmende.

De fleste støtter faktisk faren i sitt valg/eller sier at de ikke er deres plass å dømme.

Så kanskje du skal faktisk velge å lese svarene før du skriver at alle som har svart er mennesker du ikke vil ha i ditt liv? Driti ut

[Anonym bruker]

Tror heller det er du som har driti deg ut lille venn. Ta på deg brillene nå og les godt. Jeg finner tre innlegg + trådstarter som dømmer mannen nord og ned. Skal du ha det spesifikt? Anonym 22.11, Anonym 22.37 og Anonym 22.48. Og jada, det er flere som støtter mannen også, det betyr ikke at man ikke kan kommentere disse fire negative innleggene også.

[Anonym bruker]

Alle vil reagere forskjellig i en slik situasjon. Men hadde DU,HI, synes det var mer respektabelt om far gikk under? Om han virkelig viste utad hvor vondt dette er? At dere kunne se det på ham og slapp å lure på hvordan han taklet dette? Mye foregår inni et menneske uten at en kan lese det utenpå.

 

Vet du hva? Jeg satt ved sengen til en kreftpasient med meget kort tid igjen. Alle visste dette, også pasienten. Jeg satt for å passe på etter medisininntak(hvor en skal se etter pasienten en liten tid etter inntak). Og vi pratet om løst og fast. En vanlig samtale. Og hver eneste som kom inn i rommet, alle sammen, snakket i en trist og sørgmodig tone.... "hvordan går det? har du det bra?" i sånn sørgelig tone. Hva gjorde det med pasienten tror du, når alle som kom var slik. Ingen som snakket vanlig, ingen som tenkte over at kanskje dette tynget ekstra. Pasienten sa selv at vår lille hverdagssamtale hadde vært en liten pause. Det synes jeg sier mye.....

 

Kanskje far i dette tilfellet i tillegg til å være der for sønnen, vil vise at livet er ganske normalt. At han på den måten tar hensyn til sønnen. Ikke at utdrikningslaget er noe sønnen ser, men det "hører med" til det å gifte seg for de voksne. NOE kan en faktisk trenge å gjøre, som ikke har med sykdom å gjøre. Skal en være mest mulig oppegående og støttende for den syke, så trenger en noe påfyll av positivitet selv.

 

Det du snakker om er din oppfatning av respekt for den syke, som snart forlater jorden. Ikke alle gjør dette likt som deg. Sorgen kommer tidsnok, den. Gutten på 5 år trenger ikke se den.....