Bekymringene tar over gleden over å endelig være gravid

[Anonym bruker]

Jeg har forsøkt å bli gravid i flere år og endelig har jeg testet positivt. Jeg burde jo være verdens lykkeligste, og mannen min er absolutt det, men jeg klarer ikke slippe gleden løs.

Jeg leser og hører om spontanabort overalt og jeg er livredd for at dette skal skje med meg. Tenk om jeg begynner å glede meg over graviditeten, og så mister den. Vet ikke om jeg hadde orket det..

Dette tærer veldig på mannen min, som bare er lykkelig. Andre som har det sånn, eller som gi meg noen trøstende ord?

Jeg er i uke 7 bare

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten!!!

 

Har ikke hatt det sånn, har vært heldig sånn sett jeg.

 

Men jeg skjønner at det ikke er enkelt å senke skuldrene når dere har strevd såpass mye for å få det til. Men du må bare prøve. Kan du ikke be om en tidlig ul, for å få se den lille. Be om litt ekstre oppfølging av jordmor, hvertfall sånn i starten?

 

Men du skal se, det går nok bra:) Det er jo langt færre som mister kontra alle de som bærer frem!

[Gjest]

Først og fremst, gratulerer så masse med en etterlengtet spire i magen, fantastisk:-)))

 

Vi strevde og forferdelig med å bli gravide, men fikk det tilslutt til ved hjelp av IVF. De første mnd er nervepirrende og en løper på do støtt og stadig for å sjekke etter blod. Jeg var uheldig og mistet første i en ganske tidlig sa ( 6 uker) Men jeg etter det fått en nydelig liten gutt og er i uke 24 med nummer 2. Jeg har i tillegg blødd endel i begge svangerskapene men det har allikevel gått bra. Det er fryktelig vondt og gå å engste seg, og vi som sliter tar kanskje enda hardere på det å miste siden vi ikke vet om vi noensinne blir gravide igjen. Det jeg vil råde deg til er å be om god oppfølgning hos lege/jordmor, si at du ønsker en ul nå og en til når du er 12 uker. De fleste leger har forståelse når en har strevd så masse. Hvis ikke, bestill en privat ul for å få sjekket at alt står bra til:-) Det er veldig beroligende å se det lille hjertet slå, og sannsynligheten for at detgår bra etter påvist hjerteaktivitet er 95% og øker fra uke til uke:-)

 

Masse lykke til videre i svangerskapet:-)

[Anonym bruker]

hurraaaaa!!! endelig satt den!! hehe... gratulerer så mye:):) hvis det er noen trøst, så mister 50% eller noe(ikke helt sikker på disse tallene jeg...) før de har passert uke 4. og den er du jo forbi! i de fleste tilfeller går det heeeelt fint!! :) men kjenner følelsen. da jeg var 8 ker på vei dro samboeren min til afghanistan i 3 mndr. jeg var liiiiivredd for å miste babyen å måtte være alene om det til han kom hjem, MEN det gikk helt fint, og nå er gutten vår 6 mnd! :) lykke til! det går nok bra skal du se:)

[Dunder]

Jeg har hatt det sånn i perioder både da jeg var gravid og etter at datteren min ble født. Jeg "tillater" på en måte ikke meg selv å være glad, tenk om noe går galt?! Det var særlig ille i begynnelsen av graviditeten og de første ukene etter fødsel. Da jeg var gravid tenkte jeg bare at når barnet endelig var født og jeg så at alt var greit, DA skulle jeg senke skuldrene. Men det er jo ikke slutt på bekymringene da! Da hun var nyfødt tenkte jeg at bare hun blir over 3 måneder, DA skal jeg slappe av osv. osv. Fremdeles kan jeg oppleve at hvis jeg ser på datteren min og tenker over hvor glad jeg er i henne, så blir jeg automatisk veldig redd og tenker "Men tenk om noe skjer henne!"

 

Jeg har etterhvert lært meg å bli flinkere til å akseptere at jeg ikke kan kontrollere alt her i verden. Det er alltid noe å bekymre seg for når man har barn, og man må rett og slett lære seg den banale kunst og glede seg over gledene når man har dem. For første gang i mitt liv forstår jeg hva som virkelig menes med å ikke ta "sorgene på forskudd".

 

Prøv å slapp av litt og tillatt deg å være glad for graviditeten, prøv å ta som en selvfølge at dette går bra. Det er veldig deilig å tenke slik! Mest sannsynlig går alt bra. Og det dukker desverre bare opp nye ting du kan bekymre deg for, så du må faktisk bare endre innstilling med mindre du vil leve et liv med konstant angst for katastrofer og tragedier..

[Anonym bruker]

Dunder...jeg har det AKKURAT som deg. Angsten og bekymringene tar helt over. Jeg klarer ikke glede meg over nesten noenting. Da jeg var gravid sist var jeg konstant bekymret, men så ble hun født og alt, fødsel, svangerskap og baby var jo egentlig perfekt. Da endelig klarte jeg å slappe av og hadde noen fantastiske første uker. Så skjedde det plutselig en ulykke som gjorde at jeg nesten minstet henne og jeg klandret meg selv for at jeg hadde tillatt meg å slappe av og være glad. Så da var jeg tilbake til superbekymra.. kjipt

[Dunder]

Ja, jeg opplever også at sånne "uhell" kan sette meg veldig tilbake. Men jeg har blitt mye bedre. Har tenkt mye over hvor kort livet egentlig er, og at jeg ønsker å være avslappet og lykkelig, ikke nevrotisk og redd. Det er synd når man har så mye fint i livet sitt og man ikke får til å glede seg over det fordi man er så redd for at det skal bli borte.

 

Jeg synes det var litt interessant å lese om denne "personlighetsteorien":

http://www.klikk.no/foreldre/baby/article426019.ece

 

Vet ikke helt om jeg tror på den, men hvis den stemmer, så er man altså født med en høy eller lav grad av sårbarhet/nevrotisme (det som heter N), og er da altså mer utsatt for å bli veldig engstelig og å tenke negativt.

[Kvitrebekk]

Dette kunne jeg skrevet selv. Vi måtte gjennom 2,5 slitsomme år før spiren satt og jeg var kjemperedd for å miste. Tok alle forhåndsregler hele tiden. Jeg vet ikke om jeg kan si noe som faktisk hjelper. Du må selv jobbe med å forsøke å slappe av og glede deg. Du blir ikke mindre lei deg om det mot formodning skulle gå galt fordi du ikke har sluppet gleden løs.

 

En ting som hjalp meg å slappe litt av er at jeg hadde en innvendig ultralyd rundt den tiden du er nå og da så de at jeg var gravid innenfor livmoren og at hjertet slo. Dette roet meg noe da nettopp dette er en kritisk ting - at hjertet begynner å slå. Når det er konstantert så er det mye mindre sjanse for at det går galt. Sikkert mange som mener at det er unødvendig å gjøre dette, men for meg var det veldig betryggende.

 

Lykke til. Jeg håper alt går bra for dere.

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Du ER faktisk gravid! Det vokser et lite menneskebarn inne i deg nå! Ingen vet mer enn det som er her og nå. Vi vet ikke om vi får beholde barna våre resten av vårt liv, noen av oss.

Gled deg over det du har her og nå Lykke til og gratulerer!

[Anonym bruker]

Gratulerer med graviditeten!!!

 

Jeg hadde det sånn jeg også, etter lang prøving og noen sa.

Jeg var konstant redd for å miste, men til slutt fant jeg ut at jeg kom til å bli like lei meg om jeg mista selv om jeg gleda meg over graviditeten.

 

For innerst inne var jeg jo overlykkelig, selv om jeg prøvde å overbevise meg om at jeg ikke burde være det hvis jeg mista!

Du har det kanskje sånn du også, innerst inne?

 

Det positive er at nå vet du at du kan bli gravid, og at kroppen din fungerer.

 

Høres kanskje litt ille ut å si dette, men slipp gleden ut, går det galt så går det galt, det må du takle da, du kan ikke forberede deg på det uansett.

 

Hvor langt er du på veg?

[Anonym bruker]

Tusen takk for utrolige hyggelige svar alle sammen. Det hjelper veldig med litt forståelse.

 

Ikveld har jeg hatt litt mer symtomer og er litt bedre til mots, kanskje takket være disse svarene. Mannen min sier at det er ikke noe poeng i å bekymre seg over det man ikke kan gjøre noe med. Kloke ord, men de blir vanskelige å følge for meg:-)

 

[Anonym bruker]

Jeg som svarte over deg her, og ja kloke ord fra din mann

Min mann sa alltid, den tid den sorg, jeg ville ikke høre på det alltid, men nå sitter vi med vår nydelige datter og jeg har innsett at han hadde nok rett og at menn har en fordel med sin "enkle" tankegang noen ganger, hehe!

 

Kos deg framover du, og del graviditeten med din mann, det er viktig uansett hvordan det går, dere er to om dette uansett