Vil skilles, han nekter!

[solgunn78]

Jeg giftet meg med en mann i 2003, vi har to barn sammen som er under skolealder. Jeg og min mann har hatt problemer lenge. Vi har sklidd helt fra hverandre. Prater lite sammen, kommuniserer dårlig, har helt forskjellige interesser, ler aldri sammen, har aldri sex (hatt sex to ganger i løpet av 2009) og han har alkohol problemer. Han drikker ofte, og det skjer stadig uønskede episoder når han er full, også angrer han bittert dagen etterpå (lover at han skal skjerpe seg) men så skjer det igjen.

 

Nå har jeg fått nok. Dette har vart sånn i over 3 år. Jeg er helt ferdig og har null følelser igjen. Det ble ikke bedre da han kom hjem natt til torsdag, beruset og kastet opp i hele senga. (dette har han gjort før også)

Dette fikk meg rasende og jeg kjenner at jeg har fått nok. Jeg orker ikke mer. Jeg er så lei av måtte tåle og oppleve ubehageligheter med den mannen!

Hele natta mi ble ødelagt, og jeg klarte ikke gå på jobb dagen etter.

 

Jeg har helt mistet troen på oss og drømmer å leve mitt eget liv sammen med barna. I løpet av natta pakket jeg kofferten og tenkte at jeg og barna måtte komme oss vekk. (Ville skåne ungene fra denne hendelsen) Men da min mann våknet dagen etterpå og så kofferten ble han rasende og nektet oss å reise. Han påstod jeg kidnappa ungene. Men jeg kunne reise alene om jeg ville det. (gjorde ikke det, for jeg tenkte egentlig mest på ungene)

 

Det er grusomt å være mor å høre eldstegutten på fem år klage over ekkelt spy lukt i huset og ha spørsmål omkring det, og lurer på hvorfor ingen kan tørke opp og bruke såpe så det kan lukte godt! (Jeg ga min mann streng beskjed at han fikk tørke opp selv, noe som ikke ble gjort med det første)

 

Jeg sa rett ut til min mann igår at nå er det nok. Nå har vi hatt det så tungt de siste årene, og jeg klarer ikke mere, har ingenting mer å gi, og det er stadig uønskede episoder som oppstår, og ting jeg går og irriterer meg over osv.

Jeg har fått nok og tålt nok. (det har venner og familie også! De skjønner ikke at jeg holder ut!) Løpet er kjørt! Jeg flytter! Vil finne ut av livet mitt selv, og skape et trygt og koselig hjem for ungene med glede og kjærlighet som jeg har mye av. Og slippe å bekymre meg og irritere meg over ting som har med han å gjøre.

 

Men han nekter å gi slipp på meg. Sier jeg kan ikke bare flytte ut. Vi må kjempe. Prøve....og ikke miste håpet. Sier han ikke klarer å leve uten meg. Og han beklager seg over alt han har gjort. Men hvor lenge skal jeg være tålmodig da? Og håpe og tro? Det skjer jo ingenting! Vi går bare rundt i en ring, det er det samme hele tiden. Føler ikke at vi kommer oss videre.

Så er han redd at barna våre skal bli skilsmissebarn. Han sier de må få vokse opp sammen med mamma og pappa. Men hva er egentlig best da, å vokse opp i et dødt hjem, uten kjærlighet, hvor det er spent og trykkende stemning og en uberegnelig pappa, eller oppleve glede og god stemning i huset hos både mamma og pappa MEN hver for seg.... (For han måttet nok ha skjerpet seg betydelig om han visste han skulle ha ungene alene, og jeg ikke var der og "passet på" )

 

Jeg sier også at jeg ikke takler mere og ha en mann som er så glad i alkohol som han. Dog, han har skjerpet seg og drikker ikke så mye som han gjorde, (etter samtale hos familievern kontoret) men allikvel er han glad i det, og jeg opplever stadig uønskede episoder, og får angst hver gang han er ute for da vet jeg at det nytes alkohol.

 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette, eller hvordan jeg skal gå fram. For jeg føler det er helt nyttesløst å prøve enda mer. Han har fått så mange sjanser nå! Nå vil jeg tenke på meg selv, og ungene! (vil få ting på plass og falle til ro et sted før eldstemann begynner på skolen)

Og når jeg sier rett ut at jeg ikke har mer å gi syns det er dårlig gjort av han at han ikke kan respektere meg for det jeg sier. Jeg føler meg "fanget"

 

Og jeg trenger hjelp til hvordan jeg skal gå fram.

 

 

[Tidemann]

Ahh..ikke noe godt forhold du beskriver der!

Hva med å prøve familievernkontoret alene? gå til samtale med de,de vet nok mer hva du burde gjøre.

Si det som det er,ikke pynt på noe,det vil bare straffe seg ved en senere anledning når barna blir større.

Jeg har ikke vært i lignende situasjon selv,men kjenner selvsagt noen... Derfor gir jeg deg dette rådet,snakk også med eventuelt barnehagen der barna dine går e.l, om hva slags planer du har slik at de er klar over det og ka best mulig hjelpe til når det kommer til de!det kan være en stor støtte!!!

Han kan uansett ikke nekte deg noe,men true det er de gode på...sånn er det og det må man bare svelge unna selv om det er tøft for psyken å høre på.det må taes med en klype salt,selv om det høres farlig ut det han eventuelt måtte finne på å si.

Jeg håper at den sterke siden av deg trer fram nå for barnas skyld,med en far som er glad i alkohol er det enda viktigere at de ser hva som er et godt forbilde og en voksen som tar ansvar. skjønner at du vil bort,begynn i en kant ogjobb deg bortover til målet er nådd. det er jo innmari lett å skrive,men tror du også vil finne ut av det når du kommer igang. del det også med andre rundt deg og ikke tenk at det blir en belastning,men en drahjelp for deg og ungene.

lykke til og hold meg gjerne oppdatert om du finner en god løsning

[Gjest Antarctica]

Huff, her er det vel ikke mye igjen å kjempe for? var han min, ville jeg tenke: han må enten aldri, aldri drikke mer, gå på avvenning og virkelig endre på livet sitt og deretter høre om det er mulig å få en ny sjanse, eller han må ut, NÅ, permanent, ufravendelig. Sorry, men sånn er det.

[du og jeg og vi to]

Ja, kontakt familievernkontoret, godt å ha noen å prate med, og som kan gi nøytrale og objektive råd. Kanskje bør dere begge komme til samtale der. Høres ikke ut som noe godt forhold, eller en særlig stabil pappa, og klarer han ikke å forandre seg kan han ikke beholde deg og ungene. Kanskje fam.vernk. kan få han til å forstå at han f.eks får EN sjanse til, hvis du orker å gi han det da. Eller hjelpe han til å forstå at han har fått alle sjanser, at du virkelig har prøvd, men at det ikke nytter. Jeg fikk en ekkel følelse da jeg leste innlegget, og skjønner godt at du ikke vil at barna dine skal vokse opp sånn.