Hvordan løser vi denne situasjonen?

[Anonym bruker]

Eldste barnet i huset på 10 år har tatt en stor sjokoladeplate fra skapet og spist den opp. Dette vet hun godt at hun ikke har lov til. Når vi konfronterer henne med det nekter hun for at hun har gjort det. Samme hva vi sier så nekter hun. Vi er 100% sikker på at det er hun som har gjort det, så føler egentlig bare at saken blir verre av at hun fortsetter å nekte og på den måten i tillegg til å ha gjort noe hun ikke har lov til lyver til oss.

Hva gjør en i en slik situasjon? At hun har tatt en sjokolade er jo ikke så farlig sånn sett, men at hun nekter å innrømme det og lyver til oss synes jeg veldig lite om. Hva ville dere gjort?

[Anonym bruker]

Åh, det er så irriterende med når barna har funnet ut av det der.. Foreldre har jo ingenting de skulle sagt så lenge de nekter.

Jeg ville sagt i fra om at når godteri o.l ikke kan ligge i fred til det skal spises opp, så kan vi ikke ha det i huset lenger. Og så stå ved det du sier, enten ved faktisk ikke å ha godteri i huset, eller ved å legge det på et sted du vet hun ikke får tak i det. Merk: Unger finner det aller meste, bare de leter lenge nok, og hun vet nok om 97% av alle gjemmestedene deres fra før av. Også bare fortsette å si til henne at hun gjør ting vanskeligere for seg selv ved å nekte, vise at du er skuffet og lei deg over sånn oppførsel heller enn å være sinna eller irritert. Det går selvfølgelig også an å bruke andre konsekvenser som at hun mister lørdagskos tilsvarende en sjokoladeplate e.l.

Lykke til i alle fall

[GuriMalla - ♀♂♂]

Enig med svaret over. Ikke vis at du er sint eller irritert men at du er lei deg og skuffet over at hun ikke forteller sannheten. Og si at fra nå av blir det null godteri i heimen. Og vær standhaftig på det!

[Miss Misantrop]

Hmm, husker jeg gjorde noe tilsvarende... tok sminken til mamma og lekte med den... så puttet jeg den tilbake i vesken hennes, men det var bare det at hun aldri hadde den sminken i veska. Jeg blånektet. Har egentlig ingen råd, men si at du kommer til å passe litt på sjokoladen heretter, for den går ikke ut av skapet av seg selv. Dessuten syntes jeg man skal slappe litt av med straffer og skjenn, slik at man føler seg mere konfortabel med å fortelle sannheten- hvem har vel ikke spist opp en sjokoladeplate som man egentlig skulle brukt til noe annet?

[Anonym bruker]

hva mener du med "slappe litt av med straffer og skjenn" da? Selvfølgelig skal man ikke skjelle ut ungen fordi det mangler en sjokoladeplate, men det er det jo ingen over her som har sagt heller. Det er derimot helt greit å la en 10-åring få vite at det ikke er greit å lyve? Hvis man ser på familien som samfunnets minste samfunn, så er det klart at man må lære barna holdninger og verdier som de trenger i det "store" samfunnet også. Hvis barnet lærer at det er greit å lyve hjemme, så lærer det automatisk at det er greit å lyve generelt sett. Og barn, tro det eller ei! lyver ofte en del i den alderen, som en naturlig konsekvens av at de tester grenser og konsekvenser. Jeg både stjal og løy når jeg var liten, og de gangene mamma oppdaget det (som var ganske sjelden egentlig), så tok hun det opp med meg på en ordentlig måte. Det førte ikke nødvendigvis til at jeg slutta med det første, men jeg tenkte meg om en ekstra gang før jeg gjorde det. Når du snakker om straffer og skjenn så høres det ut som synspunktene over her er ganske strenge, men det er de jo virkelig ikke! Lar du 10-åringen dure frem som h*n selv vil, så er sjansene rimelig store for at den samme 10-åringen blir et par hakk vanskeligere å ha med å gjøre 5-6 år senere. Foreldre kan ikke alltid være de kule folka som synes at alt er greit. Det får man aldri noe igjen for med så små barn. Begynn heller med det når ungen er ferdig på videregående.

[Anonym bruker]

Oioi! Jeg både stjal og løy om det da jeg var 10 år også, og jeg husker godt hvordan det er å bli fersket.

 

Datteren din VET at hun er tatt på fersken, men 10-åringer kan være utrolig stolte. Som noen andre påpeker så ville jeg latt være å bli sint/kjefte, men heller spille "jeg er så skuffet over deg"-kortet (ikke ved å si det direkte, men å vise det). Det å ha skuffet foreldrene sine svir ofte mer enn en skyllebøtte (jeg kunne i hvert fall bli enda mer tverr av denslags).

 

Mange ganger tror jeg at vi foreldre er så opptatt av å få en innrømmelse og en unnskyldning, at vi ikke fokuserer på om barnet faktisk er oppriktig lei seg for det det har gjort. De "sleipeste" ungene er de som sier unnskyld (automatisk og fullstendig uoppriktig) nesten før de har rukket å gjøre noe galt, mens de som nekter plent for å ha gjort noe er ofte de som er mest lei seg. Det er noe å tenke på oppi det hele!

[Anonym bruker]

Hva med å utnytte helga som kommer nå?

De fleste barn får jo litt godteri på lørdager. Si til henne at dere ikke kan kjøpe godteri så lenge det forsvinner uten at noen har tatt det, og at det ikke kommer godteri inn i huset før dere finner ut hvor det har tatt veien.

[Anonym bruker]

Ikke vær så fryktelig strenge at dere skremmer vettet av ungen! Dere har tydeligvis en oppdragelsesform som gjør at ungen ikke tør fortelle sannheten. Slapp av litt! Det er ikke livet om å gjøre!

[Anonym bruker]

Jeg husker jeg og broren min stjal masse godteri hjemme, og det har absolutt blitt folk av oss. Husker vi fylte opp godteriesker med leketøy under et lite lag med godteri for at esken fortsatt skulle se full ut..ha ha..snakk om kortsiktig tenking.

Broren min fikk alltid masse kjeft når han stjal godteri og jeg vet godt at foreldrene mine angrer på hvor strenge de var nå i ettertid. Det er IKKE verdens undergang. Bare la være å kjøpe mer godteri eller gjem det på et veldig hemmelig sted så lærer hun nok.

[Anonym bruker]

anonym 15:46, har du erfaring med en 10-åring selv? det er nok ikke strenge foreldre som er grunnen til at hun nekter. hun vet godt at hun har gjort noe hun ikke burde gjort, og har dårlig samvittighet. jeg er enig med hun lenger oppi her med den altså. det handler mer om stolthet og stahet enn frykt, og 10-åringer "er ofte bare sånn". jeg var sånn, alle søskna mine var sånn, min egen 10-åring var sånn, og de fleste andre som har hatt 10-åringer har samme erfaring.

[Anonym bruker]

Hun har ikke hatt med seg hjem etter skolen som kan ha tatt den da? Mine foreldre trodde, og tror vel fremdeles at jeg hadde tatt en sparegris som ble borte hjemme hos oss, og det var vondt å ikke bli trodd. I ettertid vet jeg hvem det må ha vært.