Tenk litt over denne da...

[Anonym bruker]

Du ligger i et mørkt rom, det er varm og godt i sengen. Du er så trett, så trett. Så trett at søvnen ikke helt kommer, det er ubehagelig og siden du er en baby gir du utrykk for dette med å gråte litt. Akkurat når du merker at søvnen tar overhånd,kommer det en gal dame inn. Tar deg opp av den varme sengen og bysser på deg, eller visker betryggende ord. Skal ikke mamma la meg sove snart? Resultatet er at du er enda mer overtrøtt enn før og derfor gråter enda mer. Hvem vet når du sovner nå...

[Anonym bruker]

Tenker at foreldre selv hører forskjell på barnas skrik, og scenarioet med en overtrøtt baby er ganske realistisk ja. Jeg har til eksempel en niese som måtte gråte seg i søvn for å få sove som stor baby (altså fra 6mnd-1 år). Hun er verdens gladeste og tryggeste jente, og det var hun som baby også. Storebroren som ikke gråt, er en helt annen type. Ikke utrygg, men litt nevrotisk og har lett for å bli sint og lei seg. Om han gråt når han var baby, så var foreldrene mer bekymret. Rett og slett fordi de oppfattet det som mer alvorlig, når vi ser personlighetene deres i dag virker det veldig rikitg.