Jeg har en tapt kjærlighet...

[Anonym bruker]

Da jeg var 19 møtte jeg en mann mens jeg var på ferie i et annet land. Jeg STUPFORELSKET meg, og han følte det samme. Jeg var ung, gikk på skole og hadde lite muligheter til å satse på forholdet. Han bodde, og bor, i Italia.

 

Etter en god stund (par år) begynte kontakten å dø ut og i 3 år hadde vi 0 kontakt. I løpet av den tiden har jeg tenkt på han HVER dag og savnet han masse. Jeg har aldri følt det slik som med han, verken før eller siden.

 

For 4 år siden møtte jeg min nåværende mann, og jeg ble gravid etter kun 6 mnd. Forholdet har vært stabilt og godt, selv om jeg aldri har hatt den stormforelskede følelsen. Tiden har på en måte bare tikket og godt. Han fridde mens jeg gikk gravid, og jeg sa ja. I tiden fra han fridde til vi giftet oss hadde jeg mange tanker om jeg gjorde det rette. Men med en nyfødt baby, hus og alt som følger med, satte jeg mine tvil til side, og gjennomførte med den tro at det VAR det rette og gjøre.

 

 

Vel, saken er at min Italia-kjærlighet har dukket opp igjen. Først på Facebook og nå på msn. Min verden har fullstendig knekt sammen.

Det første han sa (før han visste at jeg er gift og har ett barn) er at han har gått i alle disse år og aldri kommet over det vi hadde, og var villig til å ta permisjon fra jobben sin og prøve seg på en liv med meg her i Norge.

 

Alle følelser har dukket opp igjen, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke lenger å skille mellom hva jeg faktisk føler pr. i dag og hva som er "gamle" følelser.

Mannen min vet svært lite om situasjonen, jeg synes det er pinglig og smertefullt å snakke om. Jeg har heller ikke nevnt dette for noen andre, verker familie og venner.

 

Jeg prøver å kutte ut kontakten med fortiden, men den innhenter meg ved at jeg tenker på han HELE tiden, drømmer om han, savner han osv osv. Jeg meker at jeg trekker meg vekk fra mannen min og det vi har sammen...

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg går med konstant vondt i magen; en blanding av sommerfugler og en slem, bitter klump...

 

Saken er den at jeg kommer til å se han til sommeren. På samme tur møtte jeg ei venninne som jeg skal besøke i juni sammen med min datter. Han vet om det, og kommer garantert til å dukke opp mens jeg er der. Jeg vurderer å bryte hele ferien, men synes det er leit ovenfor min venninne, ettersom dette er en ferie vi har prøvd å få til lenge..

 

Aner ikke hva jeg vil med dette, må bare sette ord på det..

[Anonym bruker]

Fortid er fortid. Hvis du skal se han, får du se han sammen med ei venninne, og gi han en vennskapelig klem. Men jeg tror du leker med ilden, og farlige følelser.

 

Du har også ungen din å tenke på.Ikke bare deg lengre.

[Anonym bruker]

Møt han! Ting er garantert ikke hva de engang var. Hvis du ikke møter han, vil han hvile som en skygge over ekteskapet ditt i all framtid. Den første kjærlighet er vanskelig å glemme, men ingen kan gå bakover i livet.

[Anonym bruker]

Min aller, aller største første kjærlighet, som jeg mistet jomfrudommen til, slo opp med meg etter en heftig, men kort romanse. Jeg var så lei meg som man bare kan bli. Jeg kan ikke beskrive kjærlighetssorgen! Han knuste virkelig hjertet mitt.

Jeg var så forelsket i han! Smilet hans, kroppen hans, - hele han! Trodde det skulle bli oss to, og at vi skulle bli gift og leve lykkelig resten av vårt liv sammen.

Men han slo opp...

 

Så giftet jeg meg med en annen 1,5 år etter. Det var aldri det helt store. Aldri noen stormende forelskelse, og min første kjærlighet lå alltid i bakhodet, og jeg tenkte alltid på hva som kunne ha vært. Jeg så han ikke før etter mange år. Og den dagen jeg så han igjen, fantes det ikke en eneste liten følelse for han!

Så det kan gå den veien også. Heldigvis og takk og pris!