Flere som har barn som reagerer sterkt på ordet "nei"?

[Anonym bruker]

Har en jente på halvannet år. Og dersom hun gjør noe som hun ikke får lov til f.eks. smøre leverpostei på vinduet, kaste mat på gulvet osv. og vi sier i fra så blir hun helt stille i 5-10 sekunder så setter hun i gang med de verste skriketokter. Vi er jo ikke engang særlig strenge i stemmen, men vi ser jo på henne og hun skjønner utmerket godt hva vi mener med det vi sier. Ikke bruker vi "nei" så ofte heller, vi sier som regel navnet og hennes og forteller henne at sånn kan hun ikke gjøre.

 

Når hun begynner sånn lar vi henne være, så får hun heller oppmerksomhet igjen når hun er ferdig med å gråte.

 

Hun har holdt på sånn de siste par månedene. Er det flere som har det sånn og når kan det ventes å gå over?

[Anonym bruker]

Nei. Jeg kan skrike "NEI" og rive meg i håret uten at ungene leer på et øyelokk.

[Tre gutter, en jente og spire]

Min jente er også sånn. Men hun blir veldig lei seg ennå og er 2,5 år.. Kan bare si "men A....... da, sånn må du ikke gjøre" med en smule streng stemme, så strigråter hun og hulker.

Er jeg veldig streng, hyyyyler hun skremt. Vanskelig å huske at jeg må være litt mildere med henne, for de tre guttene mine er robuste og trenger å få kraftig beskjed av og til.

 

Før løftet hun fingeren mot bestemor og kjeftet tilbake på sitt eget språk (jeg lo i skjul, det var jo utrolig søtt...) vet ikke hva hun gjør nå, men hun er mer følsom når jeg er streng (og tildels til faren) enn når andre er det.

[Skorpio85*lykkelig 2 barns mor]

Har samme problemet som anonym over her.. Kan si nei hundre ganger, men gutten enser det ikke en gang.. Ganske slitsomt det også.. Og hvis han ikke hører og jeg må trekke han til side for å fortelle han hvorfor jeg sier nei, begynner han å bæl-skrike... Så er jammen ikke lett dette... En STOR frustrasjon!! Men må jo bare håpe han skjønner det en eller annen gang... Evig optimist.. hehe...

[Anonym bruker]

Min sønn er også sånn og har vært det så lenge jeg kan huske (han er snart) fem.

Blir såret og lei seg og mener det eeeegentlig ikke. Akkurat som han føler seg urettferdig behandlet, for han VIL jo egentlig bare være snill.

Han er en fantastisk unge, men innimellom må man jo irettesette og det har jeg forklart han.

 

Det er kanskje litt verre når de er så små, men av erfaring, så er de aldri for små til å bli forklart ting (om ikke annet, for å lette mor og fars samvittighet for at man kjefter ).

 

Vi trang heller ikke være strenge i tonen, men han ble like ulykkelig hver gang. Man gjør nok klokt i å variere ordforådet sitt noe.

Han var også et sånt barn som så på stikkontaktene og ristet på hodet og sa "nei, nei" som for å irettesette seg selv for å i det hele tatt ha tenkt tanken.

 

Ha omsorg, men vær konsekvent i handlingene og se an om hun gråter for å "slippe unna" eller om hun gjør det av ren og skjær ulykkelighet over å ha gjort noe galt, er mitt råd

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Min datter ble i den alderen utrolig lei seg når hun ble irettesatt. Hun var ekstremt sensitiv og ble helt fra seg for den minste antydning til irettesetting.

Det var ikke noe særlig, heldigvis har hun blitt tøffere med årene og nå tåler hun det ganske godt. Det ble bedre da hun var ca 2.5 år.

 

Hun blir fortsatt utrolig lei seg om hun skjønner at hun skuffer oss, og kan legge seg i en krok og gråte stille f.eks så vi er utrolig forsiktige med å ikke kjefte for mye.

Ikke alle barn trenger like mye kjeft. Med min datter har jeg skjønt at et forsiktig "sånn kan du ikke gjøre" holder lenge for å få henne til å slutte med uønsket adferd.