Tenk litt på denne.....

[Anonym bruker]

Har kopiert litt;0)

 

 

 

Du ligger alene i et mørkt rom og er ikke trygg på situasjonen i det hele tatt. Det er ingen stor, varm kropp å trøste seg inntil. Du roper. Ingen svarer. Du roper enda høyere. Du hører skritt utenfor døra og kjenner lettelsen vasker gjennom kroppen din, endelig hørte noen ropene dine. Mamma viser seg, lyder kommer ut av munnen hennes, beroligende lyder, men det er ikke nok. Mamma går igjen. Alene igjen begynner du å blir redd. Tenk om mamma ikke kommer igjen? Du roper høyere og høyere. ?Mamma, er du der?? Du blir varm og klam.. Og endelig kommer skrittene. Mamma! Det tryggeste i hele verden, du roper litt ekstra for at mamma skal forstå alvoret. Igjen kommer kommer hun med lyder. Og går igjen. I tillegg til at du er utrygg så blir du sint. Hvorfor hjelper ikke mamma meg om natten? Du skriker til det river i halsen. Mamma kommer og går med for deg helt tilfeldige intervaller. Tilslutt så er du så utmattet at du orker ikke rope mer. Du resignerer og skjønner at din kommunikasjon ikke blir hørt når det er mørkt. Når det er mørkt er du mindre verdt.

 

 

>> vil du lese artikkelen? http://www.xn--barnogsvn-r8a.com/?page_id=54

[Anonym bruker]

Brukte å samsove, vi ;o)

[Anonym bruker]

Jeg har delt rom med mine barn til de blir større enn babyer. De er så store når de har fått eget rom at de kan komme til meg av seg selv:) Dette er ikke noe jeg har planlagt eller tenkt så mye over, men det har føltes naturlig å gjøre. Enklere for alle, og jeg hadde bedre oversikt over barna. Har de vært syke, er de til og med i min seng om natten, for det kjennes tryggest for mor:) Sikkert for barna, også.

 

Eneste gangen jeg har hørt skikkelig gråt om natten, er ved ammeslutt;) Da var det sinte barn, og ikke redde barn;)

[Anonym bruker]

Akkurat sånn hadde jeg det når jeg selv var liten, så aldri om jeg lar datteren min ligge å gråte seg i søvn. Å legge seg å sove om kvelden skal være en trygg og god prosess, så det får heller ta den tiden det tar:)

[Anonym bruker]

Uff.. får dårlig samvittighet da vi fulgte rådet til helsesøster... Vi fant jo fort ut at det ikke fungerte da, for snuppa ble helt hysterisk. For oss var det amming om natten for at hun skulle "lære" seg å sove natten igjennom. Det lærte hun seg jo når hun ble klar over det.

[Anonym bruker]

Tøys. Sterkt uenig. Husk barn har ikke preferanser til å tenke slike skumle tanker vi gjør. De har aldri hørt om monster, ulver, slemme mennesker og er intetanende om at denne verden kan være et ondt sted. Så deres skrik er ofte et tegn på at de vil fortsatt være med og de vil ha trøst og kos. IKKE en gnugende angst for mønster under senga og barnekidnappere.

Når dere rykker et sutrete barn opp av sengen og vugger det signaliserer du med din oppførsel at "ja det var en fæl seng, stakkars deg!" og får ungen komme inn i din seng etter å ha lagt ungen i egen signaliserer du "ja det er tryggere her, stakkars som ble lagt i egen seng".

Det man skal gjøre ved legging er å pøse på med trygghet, MEN... det er den voksne som vet best. Og bestemmer. Og den tilliten gir et barn sine foreldre.

Gjør hva dere vil. Men jeg mener dere gjør barna deres og deg selv en bjørnetjeneste med overdreven trøst rundt legging.

Har selv snart 4 barn. Alle tre har begynt med 12 timers natt ri egen seng rundt halvåret. Og det uten mye skrik, redsel eller ferber. De har fått masse trygghet men også tydelig grensesetting. Og mine barn har elsket å legge seg fra de er helt små.

[Anonym bruker]

Jeg begynte å legge datteren min i egen seng, på eget rom da hun var 3 uker, men da la jeg henne sovende selvfølgelig, men vi har aldri hatt noen problemer med leggingen, fra hun var året la hun seg alene med døra litt på gløtt, og hun sovnet helt uten gråt.

Tror kanskje gråten tærer mest på oss voksne, og husk at det er en voksen person, med voksne tanker og følelser, som har skrevet teksten duhar klippet og limt!..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror dette kommer så ann på barnet jeg.

Datteren min sover lett som en fjær, og har helt utrolig vanskelig for å sovne.Tror ikke hun sover mer enn 12 timer sammenlagt i døgnet !? (gjort fra hun var bitteliten, nå 10 mnd.)

Ikke så mye jeg kan få gjort med det. Jeg var akkurat lik selv som barn. Moren min slet omtrent hver kveld. Ikke at jeg var redd, eller skrek eller noe, jeg fikk bare ikke sove. For det er vel engang sånn at noen trenger mindre søvn enn andre.

Er veldig spent på hvordan dette skal gå når jeg begynner å jobbe igjen:)

[Anonym bruker]

Hva slags dusteinnlegg er dette?? Minner meg om noe anti-abort greier.

 

Når det er sagt så synes jeg barn bør ligge på soverommet til foreldrene sine til de er bortimot 1 år, så langt dette langt seg gjøre praktisk og ikke minst kun hvis alle parter får sin nødvendige søvn.

[Anonym bruker]

Hva mener du HI? Skal man legge seg sammen med barna når de legger seg klokka 19 for at de skal ha en varm trygg kropp ved siden av seg? Hva skal man gjøre med mannen sin, eldre søsken, sex?? Jeg bare spør. Sånne innlegg er ganske håpløse. Hvorfor er søvnen fra klokka 19 - 23 (eller 24 eller 01 for den saks skyld) mindre verdt??

 

[Anonym bruker]

Som baby kan jeg nok tenke meg at jeg ble lagt i egen seng på eget rom. Mamma og pappa var av gamle sorten og barn skulle skrike, så absolutt! Var da bare sunt og de fikk jo så sterke flotte lunger.

Jeg kan ikke huske at jeg var livredd som baby, så det gikk nok ikke så hardt innpå meg. Husker forsåvidt veldig lite av min babytid jeg, men for guds skyld, om HI selv husker sine første mnd og er varig skadet av spedbarnstiden da man gråt. Da skal jeg bare bøye meg i støvet.

 

[___]

Hos oss var det ikke noe problem å høre forskjell på redselsropingen når de hadde mareritt ol og "trassropingen" når de bare ville ha selskap.

 

Du synes de er ille at barn gråter og roper før det sovner. Jegsynes det er ille når barn og voksne får for lite søvn/dårlig søvnkvalitet i månedsvis, kansje årevis. Hvem sier foresten at det nødvendigvis må være helt mørkt i romet?

[Anonym bruker]

Tror nok det er en del barn som ikke får den kos og trygghet som de trenger.

 

En annen ting er jo det at,det er ikke alltid voksne/barn trenger det samme,noen ganger trenger vi noe mere eller noe annet...

 

Det som var greit dagen før ,trenger ikke nødvendigvis være greit dagen etter.

 

Noen ganger trenger barn mere kos og ekstra trygghet,andre ganger er de fornøyd med akkurat det de har fått...

 

Tenker også på at utviklingen til et barn går jo så ufattelig fort,derfor må jo behovene også på et visst nivå endre seg i takt med det også.

 

Og hvem husker vel tilbake til spebarnstiden sin??For dem som gjør det...får håpe de hadde omsorgsfulle foreldre,som lyttet til barnet sitt.

 

Og det er greit at de ikke vet om hverken monstre eller andre skumle ting...Men mareritt her jo de likevel,og hvem vet hva et barn tenker...

 

En ting som en også må tenke over...barn er helt åpen for "alt",det tredje øyet dems ser ting som vi voksne bare kan drømme om,så sant man ikke har de "evnene" etter man er blitt voksen.

 

Å jeg har bare en ting å si om det...glad jeg ikke kan se "dem"

For jeg vet hvordan det høres ut,når et lite barn skriker når det blir skremt av "noe" som vi ikke kan se

Så man skal ALDRI gå utifra at barnet ALLTID gråter uten grunn....

[Anonym bruker]

Er du klar over hvor utrolig viktig søvn er for barn?

 

Tror, med visse forbehold, jeg tør påstå at sannsynligheten er skyhøy for at HI, samt endel av de som har svart her, er blant foreldrene til de ca 60% av norske barn som ikke sover nok.

 

Stakkars barn, som stadig går rundt uten å være skikkelig uthvilt. Uten å få muligheten til å la søvnen bearbeide alle dagens inntrykk. Bare fordi mor (/far) lar dem få rett i at det er farlig å sove. At mørket er farlig. FOR noe tøys!!!

 

 

[Anonym bruker]

Signerer anonym 20.28

Noen foreldre forverrer situasjonen i stedet for å roe ned. Ikke spesielt voksent.

[Anonym bruker]

Ja,så var det HI her

 

Jeg fullt klar over at søvn er viktig,mitt barn sover fra 19.00 til 07.00-09.00

neste morgen.Jeg har ikke et barn som har problemer med å legge seg tilå sove,hverken i et lyst eller et mørkt rom.

 

Tør å påstå at mitt barn er passe uthvilt neste morgen.

Så du bommet no kraftig på den.

 

Men om du hadde giddet å lese du,så handler ikke dette om å sove i mørket,men å være i våken i mørket og ikke få trøst.Dessuten om barnet har en grunn for å gråte,så spiller det ingen trille for barnet om det er lyst eller mørkt,så lenge det ikke får den trøsten det eventuelt måtte trenge.

Om mitt barn gråter,går jeg ihvertfall inn å sjekker hva det er,og hvis barnet mitt gråter sårt eller er utrøstelig ,ja da tar jeg barnet mitt opp.

 

Barn er like forskjellig som voksne,å som voksen er jeg helt sikker på at DU alltid får sove når du vil/må.Som du forventer at barnet ditt skal gjøre,for det skal uansett finne seg i at det aldri skal plage det på noen måte som gjør at det ikke holder seg våkent... Godt du ikke er min mor

[Anonym bruker]

Selvfølgelig trøster vi barnet når det gråter. Når babyen skulle lære seg til å sove, tok jeg den ikke opp, men trøstet den i senga.

 

Jeg går ut fra at dette er et innlegg mot Ferbermetoden, men jeg tror mange som sier de bruker Ferber egentlig bruker lettere varianter av den, er mer inne i rommet, kortere intervaller, el. Man hører også forskjell på om babyen er redd eller overtrøtt.

 

Slike "Glad du ikke er min mor" er så utrolig usaklige og latterlige, uansett hvilken side de kommer fra.

[Anonym bruker]

Ja det hadde virkelig vært ønskelig at alle foreldre trøstet barnet sitt når det trengte det,men det er ingen selvfølge at alle gjør det.

 

 

"Slike "Glad du ikke er min mor" er så utrolig usaklige og latterlige, uansett hvilken side de kommer fra."

 

Ja det veldig usakelig å si hva man mener!

[Anonym bruker]

Da får man bli enig om å ikke være enig.

Men synst at du med hovedinnlegget ditt kan gi dårlig samvittighet til uerfarne mødre.

Jeg mener en mor som river et barn som er mett, friskt og stimulert opp av senga på første klynk lager store problem for seg og barnet. Og etterhvert blir det den enkleste løsningen og man velger minste-motstands-vei. Og saken er at har man først begynt å gi etter og la ungen bestemme så er det svært vanskelig å snu dette . Da gråter de til de spyr. Kanskje fordi foreldra har vært enig i at senga er et skrekkelig sted. Så det er mer skånsomt å være urokkelig når du bestemmer deg for hel natt i egen seng dato. Man kan gi mye trøst og trygghet uten å løfte de ut av.

[Anonym bruker]

Jaja,så er det nå stor forskjell på litt klynking og å være utrøstelig.

Jeg tar ikke opp barnet mitt fordi det lager litt lyd eller roper,men det er jo helt tydelig at noen her ikke forstår forskjellen....