Gravid og sliten og mest av alt - ensom... Løsninger?

[Anonym bruker]

Jaja, så kom det da et syteinnlegg fra meg og.. Er bare skikkelig frustrert og sliter med å se hvordan jeg kan finne en løsning på situasjonen til meg og mannen min akkurat nå...

 

Er gravid med tvillinger i syvende måned. Vi har barn fra før også. Det skal nevnes at mannen min er flink og jobber veldig mye for tiden, men jeg selv er sykmeldt fra jobben, men holder på med siste innspurt av studier før sommeren. Jeg har bekkenløsning med gangvansker, som mest av alt er plagsomt når jeg skal ligge og sove.. har ikke sovet en god natts søvn på mange måneder.. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg er meget hormonell i dette svskapet! Det utviser seg i tristhet (tyr fort til tårene), raskt irritert for meget små ting, enda jeg forsøker hardt å være rasjonell og ber om tilgivelse etterpå, og jeg tror disse hormonene kjører hodet litt ekstra slik at jeg blir tappet for energi. Men dette er jo noe man skal klare å holde ut med for en kortere periode i livet, vi har planlagt svskapet og gleder oss veldig. Ting er lagt til rette, men vi har en del oppussing vi skal bli ferdig med før de kommer - og det stresser meg en del kjenner jeg.

 

Problemet jeg føler nå er at mannen er mindre og mindre interessert i meg og magen... Jeg er ikke egentlig plaget av dårlig selvtillit, men et svskap gjør igjen mye med kroppen og hormonene spiller meg mange puss. Strekkmerker, hengepupper, magen i veien (derfor vil han ikke ha sex lenger heller - kommer for nært barna liksom), vektøkning, tidvis dårlig humør hos meg etc har vel ført til at han trekker seg mer og mer unna, det er nå mange dager siden sist han gadd å vise interesse for å kjenne spark eller legge armene rundt meg. Jeg føler at jeg har jobbet hardt for å være blid og snill og jeg serverer middag hver dag og holder huset ryddig og pent og sørger for rene klær etc.. alt for å være en god hustru.. Andre rundt meg skryter av meg, at jeg er flink som klarer dette og mange påpeker at jeg er blid og fornøyd og ser lykkelig ut. De sier min mann er heldig. Men han ser meg selvfølgelig fra en annen side tenker jeg, det er han jeg syter til når jeg er sliten og han som må bite i seg noen unødvendige kommentarer innimellom. Men det er også han som får min hengivenhet, jeg koser masse, prøver å få han til å ha sex med meg - selvom jeg vet han ikke vil, gir han derfor en "hjelpende hånd" innimellom istedet - noe han enda ikke har gjort for meg.. Jeg føler liksom at jeg jobber hardt for å gi, men han driter i hva jeg trenger tilbake.. og det er et dumt tidspunkt å drite i det på føler jeg..

 

Men nok syt, godt å lufte tankene litt.. Jeg er bare lei meg fordi han ikke viser mer kjærlighet og interesse akkurat nå tror jeg. Vet han ikke er tankeleser, så jeg har sagt hva jeg trenger mange ganger, kanskje derfor det er enda mer smertefullt når han ikke vil gi meg det.. Ingen kos, ingen oppmerksomhet, ingen "hvordan har du hatt det i dag?", ingen sexuell tilfredstillelse på månedsvis.. Og når jeg da ikke lenger orker å bite tenna sammen og gi kos og kjærlighet - føler meg mer og mer bitter - hva skal man da gjøre? Det blir en ond sirkel, men jeg har forsøkt hardt å holde den unna, men virker ikke som han jobber for oss i det hele tatt... så hva gjør man da?? Prate med han har jeg gjort mang en gang, da lover han å bli flinkere og mer oppmerksom, og det varer en liten stund, men så er det over igjen. Og nå er det nada... Og jeg har jo en stund igjen og det blir ikke akkurat enklere når disse kommer ut...

[Anonym bruker]

dette var jo litt langt og kjedelig, men er det ingen som har noen fine råd til hvordan piffe opp kjærlighetslivet når man egentlig ikke orker?

[Summer-girl&Luna-boys]

Hei

 

Jeg kjenner meg igen fra da vi ventet nr 3. Vi hadde da to tette fra før. Jeg følte jeg holdt meg ganske godt i graviditeten, la ikke på meg så mye, og folk kommenterte hvor liten og fin magen var... Allikevel var ikke samboer sånn veldig interessert. Han tok meg for gitt rett og slett. Han var ikke interessert i å ta noe særlig på magen eller ta magebilder av meg. Heldigvis har jeg selvutløser på kameraet mitt, slik at jeg fikk tatt magebilder av meg selv i fleng likevel, hehe!!

 

Det er nok flere menn som trekker seg unna sex. Noen er redde for å skade babyen, mens andre orker ikke "fordi du alltid er sur", som mannen min sa... (Takk for den liksom). Magen kommer jo også i veien,slik at ikke alle stillinger er like greie lenger. Jeg har vel egentlig ikke så mange råd. Jeg klarte ikke helt å finne ut av min egen frustrasjon den gangen. For oss er det nå "greit". Vi har ikke så mye alenetid lenger, slik at samlivet er litt på vent. Men jeg anser dette som en fase som ikke varer for alltid.

 

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. Har det litt likt. Jeg har en medvindsmann.. Dvs han er fantastisk flott mann i gode perioder. Men når jeg trenger han som mest trekker han seg litt unna, kjølner og virker rett og slett som han ikke er så glad i meg.

Dette merkes spesielt god når jeg går gravid. Når jeg fant ut at jeg var uplanlagt gravid med nummer 4 la jeg meg ned og gråt. Nettopp pga dette. Og ganske riktig. Here we go again!!

Lite kjærlighet og personlig interesse. Tiden vi før satt og koste oss med god mat og et glass vin sammen sittet han nå å måper foran tv.

Lå dausyk i 2 måner og trodde seriøst jeg skulle dø. Ingen blomst, ingen sms om hvordan det gikk osv i løpet av den tiden.

Tror noen menn rett og slett er satt sammen på en måte at de ikke forstår. Har du prøvd å snakke med han? Ikke at det alltid hjelper..

Jeg vet iallefall hvor tungt det er. Når man er gravid skal man helst bli bært på gullstol. Men det er ikke alle forunt

[Anonym bruker]

akkurat som min man.....funker kun i medgang....trekker seg unna med en gang det oppstår noen form for problemer......han er lengst borte de gangene jeg føler behov for ekstra støtte...

 

jævla strutser, det er det de er ;-)

[Anonym bruker]

Litt godt å se at flere har det slik, misforstå meg rett... men synd vi ikke har noen løsninger. Jeg vet at det selvfølgelig kunne lønne seg å bite tennene sammen og være blid og snill og gi ham positiv oppmerksomhet osv.. at jeg blir innesluttet og lei hjelper ikke på noe.. Men jeg blir lei av å alltid være den som prøver.. han gir aldri noe ekstra han.. han ser jo at jeg er lei meg for tida, men det er visst veldig vanskelig å for første gang være den som legger armen rundt meg, før jeg er nødt til å forklare ham for tusende gang hva jeg trenger fra ham..

 

Denne gangen har jeg blitt så såret av at han klarer så lett å drite i meg, at jeg skal IKKE si atter en gang hva jeg trenger. Han får koste på seg å skyve stoltheten til side for første gang å spørre meg hva han kan gjøre for å hjelpe.. Så da sitter vi vel i årevis i hver vår ende av sofaen... Er det så vanskelig for en voksen mann å tenke seg litt til hvordan dama har det under en graviditet??? At hun trenger/fortjener litt oppmerksomhet og kjærlighet uten å be om det.. og at hun ikke alltid orker gi like mye lenger...?

 

HI

[Summer-girl&Luna-boys]

Uff, jeg kjenner igjen det med "å sitte i hver sin ende av sofaen", eller være den første som bryter tausheten...

 

Menn er en egen rase. Men noen av de er mer ekstreme enn andre...