Vil ikke la pappa hjelpe - hvem bestemmer?

[Anonym bruker]

Småen sov dårlig i natt og vi måtte dermed vekke han for å dra i barnehagen. Pappaen er alltid morgengretten og hastig og det blir dermed nesten alltid grining og kjefting om det er pappaen som skal kle på. Det er dermed jeg som gjør det, selv om det er pappaen som kjører i barnehagen. I dag følte pappaen at han hadde ekstra liten tid og ville hjelpe med påkledningen. Da småen oppdaget at det var pappa som tok på bleien begynte han å gråte og ville ta den av igjen for å la meg gjøre det. Jeg følte meg presset av mannen min til ikke å gi etter og dermed var griningen et faktum. Det endte med at pappaen dro på jobb, mens småen ble igjen hjemme for nå ville ha plutselig ikke gå i barnehagen. Jeg skal være hjemme pga håndtverkere, men det kompliserer ting en god del.

 

Så til spørsmålet. Hva gjør man? Lar man barnet velge at det kun er mamma som skal kle på og tar av og på igjen bleien (ettersom en stor del av grunnen er at pappa som regel er så sint og småen dermed har blitt en mammadalt)? Eller tar man hardt mot hardt og lar bleien være på når den først har kommet på for å ikke la barnet bestemme slike unødvendige ting? Lar man den lille bli hjemme en slik dag når man har mulighet til det (selv om det blir vanskelig sånn praktisk), eller sleper man småen avgårde til barnehagen?

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke latt barnet ta styringen.

Er fars temperament eneste grunnen til at banet er mammadalt, eller også til dels at han mer får det som han vil med mor?

Dere må helt klart snakke sammen slik at faren skjønner at det går an å være bestemt uten å virke sint, men jeg tror det er en dårlig løsning at du skal gi etter for ditt barns ønske.

Jeg hadde dessuten sendt barnet mitt i barnehagen (høres kald ut nå), men de gangene barnet mitt har nektet fordi dagen startet HELT på feil fot, har dette gått over når barnet kommer i barnehagen..

 

 

Lykke til! Humør er sjeldent enkelt, verken hos store eller små :0)

[Anonym bruker]

Tror dere må ta litt mer styring ja, du kan ikke la barnet bestemme slike ting selv.

Spesielt ikke om det skal i bhg.

 

Jentene mine foretrekker nok at jeg kler på men om pappa har begynt så er det pappa som gjennomfører.

 

Om de griner seg til vilja lærer de fort at de kan gjøre det, og det blir mer en makt ting for barnet en at det faktisk har noe imot å bli kledd på av den andre personen.

Barnet må lære at det er vi voksene som bestemmer ikke de, og så kan de heller vinne i mindre sitvasjoner slik at de får den følelsen av å bestemme.

 

Bare det at barnet vil ta av bleien igjen fordi at pappa tok den på viser at barnet nok har fått litt for stor bestemmelserett hos dere. Det er en slik jeg skal vise jeg bestemmer ting.

 

Om dere begge har tid til å kle på kan dere heller spørre barnet hvem som skal kle på slik at barnet kan bestemme om det er deg eller pappa.

Men om en har begynt så bør den personen fullføre. Ihvertfall ikke bytte fordi barnet selv vil.

 

Pappas irritasjon kan jo faktisk ligge litt i at det ikke føles godt å bli avvist av barnet hele tiden.

Hvordan hadde du følt det om barnet gråt og var trassig fordi du skulle kle på og ikke pappa.

Og hvordan ville du følt det om pappan kom og bare tok over.

 

Og om dere har sagt han skal i bhg, så syntes jeg dere skal ta han med dit du kan eventuellt hente tideligere.

Om man ikke har sagt noe kan man gi barnet valget.

 

[Anonym bruker]

Pappen oppfører seg som om 2 åringen er 10 år og kjefter der etter. Pappaen tror at man kan vekke en liten tass og så går tassen fint ut og effektivt kler på seg alle klærne helt alene. Står ikke tassen opp ved den første lille beskjeden kjefter faren så ørene flagrer og morgenen er ødelagt. Jeg vekker gjerne tassen med en liten sang og passer på at han faktisk har våknet, så hjelper jeg en glad tass litt med påkledningen. Beskjeder jeg gir følger tassen uten å mokke, men fordi pappa kjefter og styrer for den minste bagatell, hender det at pappa blir ignorert.

 

Når vi spiser får f. eks tassen kjeft om han søler ved et uhell - fordi han trenger noe å strekke seg etter.

 

Jeg er en bestemt, men glad mamma. Barna lyer meg på forste beskjed fordi jeg hever stemmen når det trengs, men ikke ellers. Man får til mye med et smil. Pappaen kommanderer og kjefter hele tiden, så det blir ingen forskjell på en vanlig beskjed og disiplineringen (som i Sound of music).

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ville nok ikke latt barnet bestemme alt for mye nei, har ei lita mammadalt her hjemme og. Er ikke alltid pappa får lov her nei, men da bare går jeg, så får pappa ta "kampen" Det er nå til slutt vi som bestemmer.

[Anonym bruker]

Det var jeg som var begynt å kle på, men pappaen ville ha dobbel hastighet og mente at han kunne kle på beina, mens jeg tok overkroppen. Tror det ble litt brått og hastig for en liten en. Går som regel ellers greit at pappa kler på (om han ikke kjefter hele tiden for at tassen ikke gjør ting fort nok etc)

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, det dummeste du gjør er å gi etter. Oppførselen barnet ditt viser handler nok ikke om å f.eks være redd, han tester hvor langt han kan dra det og mammaen sin kan han tydeligvis dra veldig langt. Foreldre skal være en trygg plattform, og for å være det må dere stå sammen. Du undergraver pappaen og hans autoritet, og lærer slik sønnen din at pappa trenger vi hverken høre på eller respektere.

 

 

Du er det en kaller en curlingmamma, en som fjerner alle utfordringer i barnets vei fordi det gjør barnet mest fornøyd i øyeblikket, men glemmer å tenke på morgendagen eller fem år fra nå.

 

Skjønner godt at pappaen blir sint, om du hadde støttet ham i stedet for å komme stormende for å redde lillegutt fra de "fæle" pappaen sin, så hadde det kanskje vært på en annen måte.

[Anonym bruker]

Hvis det du sier om pappaen er sant, må dere seriøst ta en prat. Visst skal dere styre barnet og ikke omvendt, men pappaen må forstå at barnet bare er to år.

 

Jeg skrev det første svaret og står for det, sånn generelt, men jeg hadde ikke akseptert det temperamentet og holdnigen som du senere utbroderer at far har.

 

[Anonym bruker]

Er absolutt ingen curlig-mamma, men jeg nekter å gi barna mine en militær oppvekst (venner av oss har forskrekket kommentert hvordan faren kommanderer sønnen rundt). Jeg støtter mannen min sine avgjørelser. Har pappa sagt at noe ikke er lov, så er det ikke det. Men jeg støtter ikke at barnet får så ørene flagrer fordi han var uheldig å velte vannglasset når han skulle gi faren smørkniven. Sønnen vår er bare 2 år.

 

Barnet fikk ikke bleien på på nytt og grunnen til at barnet ikke er i barnehagen er at pappaen ikke gadd å bruke mer tid da barnet begynte å gråte. Han dro på jobb og overlot problemet til meg

 

HI

[Anonym bruker]

Synes det virker som om de har større problemer enn at han er irritert, samt at jeg mistenker at mammaen her leiter etter grunner til å rettferdiggjøre egen oppførsel ut fra det andre hun skriver, så jeg ser en mulighet for at han kanskje ikke er så ille som hun skal ha det til.

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg overdrev, men jeg gjør ikke det. Pappaen kjefter alt for lett og på feilt grunnlag. Har prøvd å ta det opp, men pappaen mener at barnet trenger noe å strekke seg etter slik at han kan bli flinkere enn sine gjevnaldrnede. Jeg mener at han ¨kan bli redd og usikker av all kjeftigen. Jeg mener "velg dine kamper" er viktig. Har jeg gått inn i en kamp gir jeg ikke etter, men jeg kjemper ikke hele tiden, mye kan gjøres med list

 

HI

[Anonym bruker]

Og hva skulle poenget med å overdrive være. Jeg ønsker en diskusjon - og skal den være reell så må jeg være ærlig. Det er jo ingen her som vet hvem jeg er, så det er jo bare dumt (og gagner jo ikke diskusjonen) om jeg ikke sier det slik det er

 

HI

[Miss Misantrop]

For det første må far lære seg å styre temperamentet sitt, og ta ansvar for at ting (f.eks. komme i barnehagen) blir gjennomført. Så må du la han få lov til å gjøre ting på sin måte. Jeg ville ha tatt det opp med han, at han oppfører seg dårlig mot gutten en dag han er i godt humør og dere har en god dialog. Stakkars lille tasselass, ikke rart man protesterer når dagen begynner med en surpadd.