problemer i forholdet.. Tenkt på å gå..

[Anonym bruker]

Vanskelig å formulere meg slik at dere forstår dette uten at det blir for langt. Kan kanskje lett feiltolkes, men skal forsøke..

 

(ble litt langt.Beklager!.. håper noen orker å lese likevel..)

 

Har vært sammen med samboeren min i 4 år.

I januar i fjor ble jeg gravid. Det var ikke helt planlagt, men vi bestemte oss i fellesskap for å gjennomføre svangerskapet. ungen var hjertelig velkommen. Selv om vi i perioder hadde hatt det turbulent var ikke abort noe alternativ.

 

Vi har slitt tidligere også, men det var først etter at jeg ble gravid at ting for alvor ble vanskelig. Han fikk et større behov for å gå på byn alene (eller med gutta), flørte ,drikke og danse. I og for seg ok, men det var måten han gjorde det på og intensjonene hans som frustrerte meg.

 

Vi er begge unge. Han er nå 24 og jeg 25.

Han har fått for seg at han har gått glipp av mye av ungdomstiden. Ikke fått "ristet skikkelig fra seg". "jeg kom for tidlig inn i livet hans".

... Jeg er "drømmedama"men han har ikke fått "tullet nok rundt".

Har tatt han i å være på sexdate-nettforum, utveksle mobilnummer med jenter på byn, flørte på sms og nettet.. ja.. og tillitten er derfor på mange måter brutt.

 

turene på byen kan gjerne koste han dyrt og han prioriterer feil.

i påsken hadde han "ikke tid eller råd" til å bli med datteren og meg på ferie, så vi dro til min familie alene, men han hadde råd til å sløse bort 6000 kr på byen!!!!!

 

Han har også hatt tendenser til å være voldelig.

Vokste opp i en voldelig heim og har tatt mye etter. Kan være kjempesnill og god, men blir han stresset (presset oppi et hjørne) kan han klikke. Går til behandling for dette nå.Det står det jo respekt av.

 

Jeg har tålt masse. Vært redd for han, trippet for han, tillitten er svekket, føler meg ikke elsket nok.. jeg har for det meste tatt ansvaret for datteren vår på nå 7 mnd. Det er mye kaos. Glad i han , men vet ikke om jeg orker mer. Selv om godt mellom oss akkurat nå, så vet jeg innerst inne at nye nedturer snart kommer.. :-(

 

Jeg har nå møtt eksen min. Var sammen da jeg var 18 år. Tenkt på han siden og han visst nok på meg. Han er 30 nå. Han er i forhold, men tenker visst masse på meg. Vi har møttes og snakket endel ganger nå i det siste. Ingen ting seksuelt, bare masse snakk. Han er visst i tenkeboksen. Tenkt på meg i flere år, og jeg på han (men jeg har forskyvet det).. Han vurderer gå fra henne. Han vet hvordan jeg har det og skulle ønske jeg kunne komme meg ut og få det bedre... Han vil gjerne se meg sammen med seg..

 

Drømt om oss.. en gang i framtiden?!..Kunne ikke "hoppet fra barnefaren og over på gamlekjæresten", men kanskje med tiden.. Har sterke følelser for han..

Nå har jeg kjempet lenge i det forholdet jeg er i. Vært i berg og dalbane i lang, lang tid. Prøver og prøver for å få ting til å fungere, men når nedturen kommer så blir det alltid en skikkelig vond opplevelse. Tar så mye energi fra meg.

 

Hadde jeg ikke hatt barn hadde dette vært enkelt.

Er en kampperson og føler at jeg bør kjempe for forholdet i og med jeg har henne. Men hva om forholdet ikke er bra for meg?

Og faren skulle jo også gjerne sett han kunne få tid til å riste av seg litt.

 

Ble langt dette..

Er bare så mange tanker oppi toppen nå. Så usikker, frustrert, lei meg, glad , har dårlig samvittighet... *sukk*

Måtte bare få det ut et sted der jeg kunne være anonym og kanskje høre hva dere der ute mener og hvordan dere ser dette..

[Gjest Antarctica]

Du må ut. Det vil skade deg å fortsette.

 

Barna, ja, barn har vi jo. Husk en ting: barna dine har det ikke bedre enn du har det. Så lenge du er ulykkelig, vil det smitte over på dem.

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som en lett situasjon du er i. Men hva jeg hadde gjort (ihvertfall ønsket å ha gjort) om jeg var i samme situasjon er å rett og slett tar en pause fra hverandre. Da får dere mulighet til å tenke gjennom hva det er dere egentlig ønsker.

 

Og er enig med deg i at det ikke er noen god ide å gå direkte til gamlekjæresten. Ta en pause fra alt som heter forhold og ta det fra der.

 

Dere har et barn sammen, og det viktigste er at dere kan samarbeide om barnet på en god måte. Ikke vær sammen som kjærester kun fordi dere har et barn. Jeg er selv skilsmissebarn av foreldre som holdt sammen i et dårlig ekteskap i mange år "for barnas skyld". Det er bare tull. Barn merker at forhold ikke er bra, og så lenge foreldrene klarer å samarbeide om barna så går det bra!

 

Lykke til!