Hva er galt med stemødre?

[junijente fikk julijente]

I en del av innleggene her inne står det om forferdelige stemødre, den håpløse nye dama til bf, eller at dere håper bf aldri får seg ny dame så barnet får en stemor.

Jeg er jo selv stemor (på heltid - mannen min har daglig omsorg for barnet), og lurer derfor litt på hvorfor dere misliker stemødre så veldig? Jeg forstår det også som at noen av dere har nye kjærester selv, hvorfor er det da helt greit med stefedre?

Jeg mener ikke å krangle eller være vanskelig med dette innlegget, jeg rett og slett bare lurer, og skal tåle å høre det som blir sagt.

[Anonym bruker]

Når jeg ser spørsmålet ditt i overskriften isolert, så sier jeg det samme som du; hva er galt med stemor? Ja, den som hadde svaret på det, du. Jeg vet ikke hva som feiler stemor til min ene(jeg regner henne ikke for stemor til andre, selv om det er samme far de har), men noe må det være når hun skaper et helvete ved forsøk på å få far til å ha nr 2 her. Og det er kun spede forsøk, for det ser ikke ut til at det går i hele tatt.Og da er vårt yngste fellesbarn 6 år.... ingen baby med andre ord, og har lyst selv, for h*n ser storesøskenet reiser av og til.

 

Så ja, jeg lurer alvorlig på om noe seriøst feiler dama. Kanskje et snev av det som kalles sykelig sjalusi? Ikke godt å si, det. Jeg har ingenting imot henne, for jeg kjenner henne ikke(logisk nok;)), men synes det er synd at hun ødelegger som hun gjør. hun ser ikke ut til å klare å være voksen, noe jeg mener hun skulle vært. Det er jo ikke barnas feil, noe av dette.

[winneboo]

Det finnes stemødre som er umulige å samarbeide med, vrange og rett og slett usmakelige. Det finnes også stemødre som er generelt enkle å ha med å gjøre, vet å ikke tråkke i salaten og som er hyggelig.

Og det finnes også stemødre som er oppriktig glad i stebarna, enkle å ha med å gjøre og som derfor er lette å like.

Hvordan stemødrene er kan jo også ha noe med hvordan biomor er. Vis man gir en kald skulder hele tiden så er det ikke rart man får det tilbake. Men spiller man med åpne kort og viser respekt så er sjansen stor for at man får samme tilbake av stemor.

Mens noen ganger desverre spiller det ingen rolle hva man gjør fordi den andre er vrang uansett. Og det er jo selvfølgelig veldig trist.

 

Jeg har selv vært stemor og er også biomor. Min datter har en stemor, og det har ikke alltid vært like lett å ha god kontakt der. Legger ikke ut om hvorfor men ting er bedre nå heldigvis.

 

Men det er bare å finne seg i at det finnes forferdelige stemødre og likeså biomødre.

Har man aldri vært gjennom et brudd og far funnet seg en ny kjæreste og ting ikke er så lett mellom alle disse partene, og du plutselig skal begynne å stole på menneker som verken du eller barnet ditt kjenner, så er det ingen lett prosess.

 

Så at barnefar får seg ny kjæreste kan være for mange en lang og vond prosess. Det kommer et nytt menneske inn i barnet ditt sitt liv, den personen har samvær med barnet ditt men du får aldri se hvordan de har det sammen. Hvordan behandler egentlig denne personen barnet mitt f.eks? Det er tanker mange sliter med.

 

Mange føler vel at det er lettere at de selv får en kjæreste fordi de kjenner denne personen, og ser hvordan samspillet er mellom han og barnet. Det kan man ikke se hos samværsforeldren. Derfor kan det skape mye bekymring fordi et fremmed menneske skal plutselig bli en oppdrager og forbilde for barnet ditt. Som sagt, en person du ikke aner noen ting om. Det er veldig vanskelig, spesielt dersom man ikke kommer overens med denne personen.

[Agehya]

Jeg tror at mye av klagingen og problemene kommer av at det er snakk om det mest dyrebare vi har. Barna våre. Det er utrolig mye følelser involvert.

Normalt sett om du treffer en person som det ikke klaffer 100% med, velger du å ikke ha noe med den personen å gjør lenger. Men når det kommer til steforeldre, stiller jo alt seg annerledes. Noen er rett og slett ikke personer som fungerer som steforeldre, noen ganger er det kjemi, og veldig ofte er det såre følelser inne i bilde etter brudd.

Forskjellen på stemor og stefar, er nok at stefar engasjerer seg på en helt annen måte. Jeg tror nok at stefar og far har lettere for å samarbeide enn stemor og mor. Mor vil ikke gi fra seg kontrollen, mens stemor synest hun blander seg for mye. Og er det noe kvinner kan, er det jo intriger.

 

Men alt i alt, tror jeg det bunner i følelser. For mye, for lite, feil osv. Og følelser kan vi jo ikke styre.

[:::) Frøken Velferdsrett]

personlig syns jeg at det er velig lite klaging på stemødre her inne. at enkelte sier at de håper barnefar aldri får seg dame slik at de slipper en stemor i bildet er jo ikke så rart om det ikke er lenge siden brudde. det er vel få mennesker der ute som håper at Xene sine skal få ny kjæreste med en gang.

 

men når sant skal sies syns jeg det er mye mer drittsleinging om biomødre på "dine mine båre barn" en det er av stemødre her inne.

 

 

[AccidentalMum]

De er damer. Damer lager problemer.

 

Litt tøys og litt alvor, kvinner har etter min mening en tendens til å lage store problemer av bagateller fordi de håper det skal belyse det virkelige problemet. I stedet for å gå rett på sak, kort og konsist. Jeg har en stemor og hun er jammenmeg som hentet rett fra helvete. Heldigvis er det ingen andre i familien som liker henne heller så det er ikke bare jeg som er rar. Damen er skrullete og ond.

[Singelmamma og banden]

Stemødre er like forskjellige som andre mennesker. Min eldste datter har hatt flere "stemødre" - kaller dem det pga at de var inne i barnets liv bare en kort stund, og skapte mye problemer for både datteren min og meg, og da også for bf. Nå har derimot faren hatt samme dama i 3 år, og de venter barn sammen. Denne dama virker det som om dattera mi liker. Men jeg var veldig skeptisk i starten, pga tidligere erfaringer med nettopp farens damer. Nå har ho vært der en god stund, og det ser ut til å være greit. Jeg har hilst på henne en eneste gang, pga laaaang avstand, men det er først nå jeg begynner å føle for å evt prate med henne. 4 års negative erfaringer med diverse stemødre setter sine spor og skaper mistro, og, det er faktisk faren som har ansvaret der.

 

Datteren min er nå over 8 år og fullt ut i stand til å si fra om det er noe der som skurrer, så jeg føler meg mye tryggere nå enn da ho var 4 år og bælja hver eneste gang ho skulle til faren.

 

Når det gjelder barna mine sin stefar, eller bonuspappa som vi velger å kalle ham, så er det som andre sier her, mye enklere å forholde seg til ham fordi jeg ser hvordan samspillet mellom ham og barna er.

 

Men rett skal være rett, jeg tror nok det er verre for far å forholde seg til at en annen mann ser barnet/barna hans mer enn han selv, slik som det er både i mitt og mange andre sitt tilfelle.

 

Jeg har forøvrig også prøvd å være stemor et sted der mor og far ikke kunne se på hverandre en gang. Langt mindre snakke sammen. Tror det er viktig som stemor å ha en åpen dialog med bf om hvordan ting skal være, og, om mulig, gå i dialog med mor og få vite hva ho også mener og forventer.

[Anonym bruker]

Synes det er mer klaging på håpløse fedre enn stemødre her inne.

Når det er sagt, så finnes det flers typer steforeldre og foreldre. Og ikke alltid går man overnes.

Vi har heldigvis et godt forhold til både mor og stefar, og det håper jeg kan fortsette:)

[Gjest marie-s]

Hei,

Jeg ser du har fått mange ulike svare allerede og som du ser er mange fra et subjektivt ståsted. Så bare for å få bort det subjektive først så har jeg ingen problemer med stemoren til min sønn, men jeg må innrømme at jeg ikke har så mye kontakt med henne heller p.g.a. språket (hun snakker mest portugisisk og lite norsk og engelsk). Men hva som skjer når guttungen har sammvær med far legger jeg meg ikke oppi.

 

Så når det gjelder rent generelt så tror jeg det er mangelen på å klare å være objektiv som skaper konflikter. Man har altså 3 voksne + barn, men sine meninger og følelser. Hva har f.eks. far bidratt med når han traff sin nye dame? Har han baksnakket eller roset moren til sine barn? Og hvordan reagerer hun på dette? Blir hun sjalu eller synes hun at moren er et fryktelig menneske? Kunne nok ha ramset opp mye her men jeg regner med at du skjønner tegninga. Og hva med moren? Er hun sjalu på at faren har fått ny dame? Klarer hun å slippe barna litt eller "eier" hun dem og bruker stemor som unskyldning? Hvordan var bruddet? Ligger der forsatt mye uavklart grums? Og ikke minst hvordan oppfattes situasjonen av hver enkelt?

 

Når jeg hører ordet stemor så tenker jeg av en eller annen merkelig grunn på eventyret om Hans og Grete eller Askepott så jeg tror nok at vi også blir lært en del "uvaner" fra barns ben av, jeg aner ikke hvordan de eventyrene har dukket opp, mulig det en gang var for å sørge for at familien holdt sammen uansett hva. Det er jo det samme med stigmatiseringen av alenemor, vi er lett på tråden, utnytter systemet, sitter på cafe hele dagen og er utrolig arbeidsky. Nå fantes det ikke så mange alenemødre på 1800-tallet (de ble fort giftet bort eller ungen gjemt unna) så vi finnes ikke i så mange eventyr;-)

 

Men jeg vil nok tro at i noen sammenhenger kan all kritikk passe på alle parter og i andre er det mange nyanser som er vanskelig å se p.g.a. følelser. Egentlig burde alle som har barn sammen som fikk nye partnere og hadde problemer med hverandre tas inn på et kontor slik at de kunne lære å snakke sammen og få ut alt som plaget de.

 

Og bare sånn helt på tampen om du ser på forumet for Mine, dine og våres barn så finnes det vist utrolig mange troll av biomødre også;-)

[junijente fikk julijente]

Fint med så mange nyanserte svar :-) Og mye av det dere sier forstår jeg jo veldig godt. Jeg ville jo sikkert også synes det var litt vanskelig om jenta mi hadde fått en stemor (for øyeblikket er det vel ikke så stor sjanse for det, siden jeg fortsatt er gift med faren hennes, men man vet jo faktisk aldri).

Og at det er mye klaging på biomor inne på mine, dine, våre barn-forumet er jeg veldig klar over. Jeg har nok også klaget litt der inne, må jeg innrømme. Men jeg må også få si at jeg nok har fått mer forståelse og toleranse for mora til stesønnen min etter at jeg selv ble mor og gutten flyttet til oss (de to tingene skjedde omtrent samtidig). Det er vel også derfor jeg er like mye her inne som der, selv om jeg vet jeg egentlig ikke har noe her å gjøre. Men mange av problemstillingene her og der er jo de samme, men med ulik vinkling.

Jeg er oppriktig glad i stesønnen min, men er klar over at ikke alle stemødre (eller -fedre) er like heldige sånn som meg. Og man kan ikke tvinge noen til å være glade i stebarna sine, men jeg mener man bør kunne forvente at de likevel behandler barna med omsorg og respekt, og i minst mulig grad gjør forskjell på stebarna og evt biologiske barn.

Jeg skulle også ofte ønske at vi kunne samarbeide bedre med guttens mor enn det vi gjør, men nå går det da i alle fall an å prate sammen, og noe mer enn det har ikke jeg tenkt til å tvinge meg på henne. At det sikkert er sårt for henne at jeg ser sønnen hennes mer enn hun selv gjør, har jeg ikke noe problem med å forstå. Jeg vet jo hvor vanskelig mannen min syntes det var at guttens stefar var den "pappaen" som så mest til ham (selv om han ikke fungerte som "pappa", han er nok dessverre mest den typen som ikke bryr seg).