Nå blir jeg skilsmissebarn.

[Anonym bruker]

I en alder av 32 år opplever jeg at mamma flytter ut og lar pappa sitte igjen alene med sovetablettene og selvmordtankene sine. Hun skulle jo ha flyttet for lengst, før samlivet med en depressiv alkoholiker tok helt knekken på henne, men det er først nå hun har fått mot til å gjøre det. Han sier han er ferdig med alt som heter alkohol, men ingen tror ham.

 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere. Vi (jeg, mannen min og ungene) har stått midt oppi denne prosessen (jeg har prøvd å skjerme ungene, så klart, men eldstemann på 3 får med seg litt av hvert), men jeg bare registrerer det som pågår, og klarer ikke å føle noen sorg over at ekteskapet til foreldrene mine rakner. Selv ikke mens det sto på som verst her, og jeg var den som ringte og fikk pappa tvangsinnlagt etter en flere uker lang fylle-og tablettkule med innlagt sultestreik og kjederøyking, klarte jeg å felle en eneste tåre (jo, da pappa, i delirium etter elleve sovetabletter på ett døgn, sa til politiet at den minste ungen i huset var hans datter. Da ble jeg så sint at jeg ba ham forsvinne. Men det er den eneste gangen jeg har grått). Og jeg som ellers kan hylskrike når jeg tenker på den oppveksten pappa ga oss, og ikke minst på den han ikke ga oss, fordi han var full hele tiden, jeg klarer ikke å gråte nå. Jeg venter på et slags sammenbrudd, en dråpe som får begeret til å renne over, at noen skal si noen forløsende ord, men dagene går uten at noe skjer. Dette kan jo umulig være sunt, men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Er jeg helt unormal som synest det er heilt greit at mamma går fra pappa?

[Anonym bruker]

Reaksjonen din må jo være helt normal med tanke på din situasjon.

 

Moren din har nok prøvd i det lengste, men hun fortjener jo også et godt samliv.

[Anonym bruker]

Jeg synes også det var helt greit når mamma og pappa skilte seg. For å være ærlig var jeg glad!

[LillyLilly]

Nei du er ikke unormal!!!!

Føler jeg kan si at jeg har hatt bort i mot samme oppveksten som deg og slitt med de samme tingene i mange år. Forskjellen er at min mor fikk nok da jeg var elleve og det var ikke ett minutt for tidlig egentlig!!! Så jeg har slitt med dårlig samvittighet i forhold til pappa og at han var alene igjen med seg selv og flasken sin! Vil tro at din mor vil komme bedre ut av dette enn din far. Og jeg vil ikke være ekkel når jeg sier dette, men at han sier at han er ferdig med alkohol ville jeg tatt med en klype salt. Min far sa gang på gang på gang at nå skulle han slutte og nå skulle det bli bedre, og det ble det jo egentlig aldri og det tok til slutt livet hans. Han døde tre dager etter at han ble bestefar i fjor sommer. Da gråt jeg, jeg har grått mange bitre tårer før, men de tårene som kom da var mer enn lettelse over at det var over og en tung tung sorg over at han ikke fikk være bestefar, noe han hadde gledet seg veldi mye til. Men en kommer seg vider, og jeg hååper for din familie sin del og ikke minst din far sin del at han er ferdig med alkoholen og at det kommer seg!

 

Lykke lykke til ,håper det ordner seg for dere!!

[L & lille L]

nei du er ikke unormal...

sitt oppi samme sitvasjon og blir nu skillsmisse barn i en alder av 24 år.. kjipt men sikkert for det beste, føler heller ikke jeg har samme behov for og ha begge mine foreldre under samme tak som jeg ville hatt om jeg var yngre... ett samlivs brudd er altid vanskelig og tøft men ikke alle reagere likt...

lykke til håpe det ordne seg for deg og din famillie ,å at dere slepper mer kaos og styr rundt dere....

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord. Vondt å høre om faren din. Vi trodde også at det å bli bestefar skulle forandre alt for pappa, men tre barnebarn var ikke nok til å få ham til å slutte.

 

Ja, det er jo akkurat det, for selv om det er en lettelse at de nå skiller seg, vet jeg at jeg kommer til å ha så dårlig samvittighet for pappa som blir sittende her alene. Jeg kommer hele tiden til å føle at jeg burde besøke ham oftere, for vi bor veldig nær, men jeg vet at både jeg og ungene kommer til å se mer til mamma, selv om hun nå bor lenger unna. Joda, så lenge han holder seg edru kommer vi jo til å besøke ham, men hvor interessant er det i lengden å høre på syting og lukte på sur svette og gammel tobakk? Ungene mister fort interessen for ham, for selv om han er snill, er han fjern. Og den dagen han sprekker, er det slutt fra min side. Jeg har ikke tenkt å bli den nye mamma - den som stadig gir ham bare én sjanse til. Og jeg vet, dessverre, at den dagen pappa dør, kommer jeg til å føle minst like mye lettelse og bitterhet som ekte sorg. Utrolig kynisk, men slik er det altså.