Samboeren har forlatt oss...

[Anonym bruker]

Når jeg møtte han hadde jeg en liten baby gutt, vi fikk et barn til, som nå er 14 dager gammelt. Han har vært en super pappa for begge to, men nå fant han altså ut at han skulle flytte. Han ville tilbake igjen, men jeg orker ikke. Problemet vårt er tillitt. Han har aldri stolt på meg, kommer med mange beskyldninger nesten daglig, selv om jeg aldri har gjort noe for at han skal ha slik mistro mot meg... Jeg blir sliten av det, orker ikke mer...

Men så sitter jeg igjen her alene, med familie 40 mil unna. Jeg har et familiemedlem her, som en dag i blandt tar med seg den eldste for å gå en tur, det er den eneste avlastningen jeg har. Ingen barnehage på eldste før til høsten heller. Følelsene mine svinger mellom at jeg klarer dette utmerket, til krampegråt og fortvilelse. Jeg vet ikke om jeg makter to små barn helt alene. Jeg har i tillegg brystbetennelse og sliter med 40 i feber, problemer med amming, you name it.

Hvordan ordner dere det praktiske, dere som er alene? Min største skrekk er at eldste skal våkne midt på natten i krampegråt, vekke han yngste også har man det gående. Hvordan skal man da klare å trøste begge samtidig? Han eldste er bare 20 mnd, kan ikke snakke enda.

Hvordan har man krefter til å handle, lage middag, rydde, vaske? Jeg er fortvilet.... Trengte å få det ut.

[Anonym bruker]

Men selvom du og barnefar ikke er sammen lenger har han vel både lyst og rett til å ha barnet sitt innimellom?? Det er alltid to om et barn, ikke bare moren selvom far flytter ut..

[Anonym bruker]

Jeg bodde i utalndet med to små og en mann som jobbet mye. Det var en ukes farspermisjon etter fødsel og så var det jobb fra 9 til 6, gjerne lenger også. Jeg var jo ikke alne med to små, men jeg tilbrakte veldig mye tid alene med begge to. Jeg var jo hjemme og barnehage hadde vi da ikke råd til. Jeg pleideå gå på handlesenter med barneparkering for å få litt fri fra den eldste, som holde på å slutte å sove på dagen. Samme aldersforskjell mellom mine og dine. Men mine er jo større nå, og begge parkert i god norsk barenhage.

Vel det var oss tre, vi ble veldig sammensveiset, meg og ungene. Og ungene er som erteris enda, beste venner. Men at jeg holdt på å bli sprø av mangel på voksen kontakt, det kan jeg trygt si. Men jeg gikk på alt mulig jeg kom over av aktiviteter for mor og barn.

Ellers så sover jo babyer veldig veldig mye, og det må en utnytte, og mette eldste med oppmersomhet når en kan. Ellers er det å involvere den eldste i alt om stellet av den minste. Og når en snakker så snakker en til begge to. Nå skal vi gå ut,bruke begge navn, nå skal vi synge. Snakke med barna om den andre, begge veier, en snakker til babyen og svarer det man vil. Og babyen vokser jo, blir mer morro etterhvert.

[Anonym bruker]

Du greier det. Du er sterkere enn det du tror! Du tar en dag om gangen. Kanskje du kan spørre barnevernet om avlastning? jeg vet at det er mange alenemødre som har det, hvis de ikke har noe familie rundt seg. Jeg er sikker på at det ordner seg for deg bare du får litt tid til å sortere både følelser og tanker

[Anonym bruker]

Har du noen mulighet til å flytte nærmere familien din? Hvis du har det, ville jeg vurdert det. Det må være deilig å kunne få avlastning (vi bor langt unna familie, men vi er jo to sammen om det også da).

 

Du klarer det nok, men prøv å få hjelp fra venner eller familie!

 

Klem

[Anonym bruker]

Joda, han vil ha samvær med lille baby, men det er jo bare 2 timer to ganger i uken, og jeg må jo være tilstede siden baby enda er nyfødt.

Det er vanskelig å flytte inn til familie, da leieprisene der er skyhøye og jeg eier min egen leilighet her på dette lille stedet vi bor nå.. Nå ser alt håpløst ut.

[Anonym bruker]

Sett inn en annonse i avisa, kanskje det er andre alenemødre på stedet du bor du kan komme i kontakt med, slik at dere kan avlaste hverandre. Finnes det åpen bhg i nærheten? Er jo fint for størsten å få leke med andre barn, og for deg å snakke med andre voksne. Har du noen nabojenter som kanskje kan tenke seg å trille noen turer med størsten? Hvis det fremdeles føles like vanskelig, undersøk om det finnes Family Home Start der du bor, frivillige som kan komme hjem til deg en gang i uka, hjelpe deg med barna + være en god samtalepartner.

 

Dette greier du, vi kvinner er mye sterkere enn vi tror!