har så lyst til å gifte meg..

[Anonym bruker]

Akk ja. Jeg og sambo har vært sammen i seks år og bodd sammen i fem. Vi har et barn på fire år og stever med å få nummer to. Har hatt en vond abort og slitt en del med dette, jeg begynenr å bli redd for at det ikke skal gå.

 

Desto viktigere er det å få til andre positive ting i forholdet. Vi har ikke snakket noe særlig om å gifte oss, vi har vel også vært usikre på hverandre i perioder, men jeg opplever at vi har bestemt oss for hverandre nå - i hvert fall satser vi hardt på et barn til.

 

Jeg slo frampå med det i helgen, men han er ikke der. Han er ingen romantiker, men vil gjerne sette opp en samboerkontrakt. Jeg er lei meg. Hadde håpet at det kunne bli en positiv og hyggelig ting midt oppi alt barnestrevet, men det virker ikke som han vil..tror han er redd for å virke streit og borgerlig, eller kanskje han ikke er sikker nok på meg.

 

Hva skal jeg gjøre nå, da.

[Anonym bruker]

bare et "råd" litt ut i det blå men.....foreslå å gifte dere i utlandet? med få gjester, evt bare forlovere eller de nærmeste. det gjorde vi. men alle de så ville komme fikk komme på dagen. altså du foreslår det. gjøre det enkelt. kanskje oppstyret med "stort" bryllup skremmer han.

håper uansett det ordner seg til på en eller annen måte...

 

[Anonym bruker]

Menn som ikke vil gifte seg, er menn som ikke vil. Min mann vil heller ikke, og han innrømmer at det har å gjøre med hans opplevelse av forholdet å gjøre. Han vil ikke binde helt, seg selv om vi har to barn alt....han har vært gift før, så det er utrolig vondt å vite at han ikke vil det nå. Jeg "kvalifiserer ikke" til å bli hans hustru, føler jeg.

[Anonym bruker]

Er jo et dårlig utgangspunkt når den ene ikke vil.. Så da venter man.. Eller man blir faktisk ikke gift..

 

Vi giftet oss i fjor, og hadde en fantastisk dag. Men det koster! Hjelpe meg. Tror nok bryllupet kom på noe over 100 000 med alt. Og jeg vet at det ikke er av det dyreste slaget - i tillegg ikke av de størte bryllupene..

[Anonym bruker]

...jeg er henne over, som "ikke kvalifiserer"....og jeg lover deg, jeg kunne ha gifta meg i all hemmelighet i et kott, om så var, hvis jeg bare visste at mannen hadde lyst til å være gift med meg...det er ikke bryllupet i seg sjøl jeg lengter etter!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Enig med deg - jeg har ikke tort å spørre om det er digert bryllup som skremmer ham, eller om han rett og slett ikke vil være gift med meg! jeg kunne også gjort det med bare oss to, om så var, selv om jeg helst ville ha en markering av en eller annen sort - et kjempestort bryllup kommer uansett ikke på tale.

 

Tror ikke jeg spør heller, vi får la det ligge litt. Men jeg merker at det var tøft å få så blankt avslag, og jeg ser forholdet i et annet lys hvis han på en måte aldri vil kunne erklære at han har tenkt å leve sammen med meg.

 

Men, han synes på sin side at jeg skal sette mer pris på det vi har sammen, hjemmet og det ene barnet vi foreløpig har....

 

Ikke så lett.

[Anonym bruker]

Syns mange men har en fluktrute, jeg! Som om de aldri vil binde seeg helt, for det kan jo alltids bli nødvendig med en utvei.

 

Jeg kvalifiserer fortsatt ikke, og det er fordi han syns jeg har skuffa han i løpet av den tida vi har vært samboere. Jeg er ikke utro eller noe sånt, det var selve meg og min personlighet som skuffa han... ikke særlig oppløftende?

 

Men han går med på å sette opp en tørr og uromantisk forretningsmessig kontrekt, ja, den æren vil han vise meg...jeg er bitter nå, det høres vel. Jeg har bestemt meg for at min andel i huset (i denne kontrakten) skal synliggjøres i tilfelle brudd og dødsfall - jeg spytta nemlig inn mye mer enn han i kjøpet, all egenfinansieringen kom fra mine oppsparte penger.

 

Ja, kanskje skal vi sette mer pris på det vi faktisk har. Men det er en stor og tydelig symbolsk melding i å IKKE ville gifte seg med den man til og med har barn med!

 

 

 

[Anonym bruker]

PS det er meg igjen: må nevne at han har vært gift før. Enda verre, syns jeg - henne ville han gifte seg med, men ikke meg...

[Anonym bruker]

Hmmm...føler meg stygg her jeg sitter. I mitt forhold er det JEG som ikke vil gifte meg, mens jeg vet at samboeren min vil. Jeg har bare ikke troen på ekteskapet, ettersom at mine foreldre og to av mine søsken er skilte. Har ikke et særlig bra bilde av ekteskapet etter alt jeg har opplevd selv innad i familien min. Er jo bare sånn at noen tror på ekteskap mens andre ikke gjør det

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå at enkelte ikke har lyst til å gifte seg, men det er selvsagt vondt for deg som opplever det som om du ikke er god nok.

 

Kan dere ikke inngå en liten kompromissløsning? Forlov dere (med ringer) og lov hverandre at dere vil satse på forholdet, og skriv en samboeravtale (slik at alt det juridiske er i orden - veldig viktig når det er barn inne i bildet).

Kan du gi slipp på bryllupsdrømmen hvis han går med på en slik løsning?

Og at du gir han rom for å ev. fri når han er klar (selv om det kan hende at det aldri skjer)? Når det ev. skjer vil det i alle fall være fordi han ønsker det, og ikke for å ettergi dine ønsker ...

 

Og husk, at han uansett velger å være sammen med deg og at bryllup/ekteskap ikke garanterer noe som helst.

 

EVE

[Anonym bruker]

...min mann/samboer, som var gift før, men som ikke tør gifte seg med meg, var også ringforlovet med sin eks i flere år. (Men det jeg veit om dem er at hennes familie er veldig religiøse, og de hadde neppe sett mildt på samboerskap hvis det ikke forelå en avtale om ekteskap underveis.)

 

Men JEG får han aldri til å gå med på noe sånt. Romantisk kliss, med en person han ikke syns fortjener det. Ja, det er sårt, jeg innrømmer det...

[Anonym bruker]

Huff, høres ut som om du er blitt veldig skuffet og kanskje litt bitter over dette.

Du får vurdere hvor viktig det er for deg å gifte deg med ham.

Viser han ikke på noen andre måter at han elsker deg og ønsker å være sammen med deg? Er denne symbolske handlingen så viktig for deg at du er villig til å risikere forholdet?

 

Ekteskapet er ikke nødvendigvis en forsikring på noe som helst, eller noe som nødvendigvis vil gjøre forholdet mellom dere bedre.

 

Jeg tenker bare litt på filmen "Fire bryllup og en gravferd" og slutten med "Let's not get married for the rest of our lives" ...

 

Du trenger ikke å være gift for å ha et lykkelig og tilfredsstillende forhold til kjæresten din.

 

Håper dere finner en løsning som kan fungere for begge.

 

EVE

 

 

[Anonym bruker]

Du har pyskiske problemer vil jeg anta! Hvem vil gifte seg med slike sutre og klage troll som dere ?

 

Er ikke mange menn som vil gifte seg, veldig få! De blir presset, hvor ikke bare slutte og mase om det og leve et fint liv uten da.

 

Dere har så lite problemer at dere må finne opp problemer som egentlig ikke er nødvendig.

[Anonym bruker]

Du er sikkert 18 år, for du aner ikke hva du snakker om.

 

Det er ikke sutring, det er blant annet livsforsikring og arv til mine barn og meg!

 

Og ja, det er problematisk at en mann som sa ja i fjor sier nei i år. det er ikke en bagatelle at den du elsker skifter mening om noe viktig.

[Anonym bruker]

Han kan arva si til hvem som helst, og dere trenger jo ikke være gift for å få den. Du høres jo for meg grisk ut og at giftemålet er kun for økonomiske grunner, det er barnslig og latterlig

 

At han ikke vil gifte seg med deg lenger bør du jo seriøst ta som et tegn. Han ser ikke noe fremtid med deg, og han ønsker iallfall ikke å binde seg sammen med deg. Enten har han en elskerinne pg har hatt henne lenge, eller så har han planer om det.

[Tobarnsmamma!!!]

HI her.

 

Jeg ante ikke at denne tråden skulle bli så interessant. Men herlighet, du anonyme sist her - har du ikke annet å drive med enn å snakke stygt og såre folk bør du virkelig dra et annet sted. Det er fullstendig unødvendig å kjøre på sånn som du gjør.

 

Ja, det er mange formaliteter knyttet til å være gift. Det er ikke sant at man kan gi arven sin til hvem man vil, bare så du vet det, man er forpliktet til å gi en betraktelig del til livsarvinger.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Må du holde kjeft griske HI. Kun gifte deg for å sikre deg økonomisk gir meg en skikkelig avsmak. Og jo en kan skrive arv og testament til hvem som helst så lenge man er frisk.

 

Så hvis du er en goldigger så forstår jeg veldig godt at han ikke vil gifte seg med deg.

[Anonym bruker]

Herregud så dum du er, du siste. Hva er poenget med å skrive sånn? Du kan ikke ha så mye å dirve med siden du holder på sånn. Og det er faktisk feil, det du sier - man kan ikke la være å gi en betraktelig del til livsarvinger.

 

Og pengespørsmål handler også om å fordele gjeld, som er minst like viktig.

[Anonym bruker]

Hehe, nå ler jeg veeeeldig godt! De som skriver anonyme sjikanemeldinger om hvor slem og grisk jeg er eller hvor sytete jeg er som har lyst til å gifte meg: bare kjør på. Skriv hva dere vil. Sånne barnerumper har ingen injurierende kraft.

 

Men for klargjøringens skyld, jeg er Anonym 02.17 som introduserte begrepene arv og livsforsikring i denne debatten. Og til deres opplysning: griskhet er IKKE en del av bildet!

 

Mannen min har ikke noen midler som jeg kan "slå kloa i" - tvert i mot så betalte jeg 10% av kjøpesummen til huset den dagen vi kjøpte - han hadde ingen egenkapital.

 

Etter det, i de 3 åra vi har bodd sammen, har jeg tjent ca 40% MER enn min samboer hvert eneste år, og betalt (tilsvarende) mer enn ham ned på fellesgjelden. Jeg tjente mer, blant annet fordi han jobba redusert det første året vi var sammen. Han hadde lovet sin eks å være hjemme med deres (barnehage)barn to dager i uka. Den barnepassordningen var jeg med og finansierte, så eksfruen slapp å ha full barnehageplass til barnet... Grisk? Hvem da?

 

Dessuten: når vi har felles barn og barn fra før - og når jeg kjenner hans ekskone - så veit jeg at om han stuper i morra, så er dette huset en saga blott, og alle mine innbetalinger er gått med til å gjøre hans ekskone litt rikere... Da arver nemlig hans barn halve huset, og jeg vil måtte BETALE ekskona hans for å slippe å selge og flytte.

 

Så min såkalt griskhet dreier seg om å få muligheten til å beholde mine EGNE surt opptjente midler dersom jeg blir aleine.

 

Ja, mye kan nedfelles i en samboerkontrakt. Men jeg har lite lyst til å skrive opp i kontrakten at jeg brakte med meg egenkapitalen til huset. Dersom jeg formulerer noe sånt, vil det se ut som om jeg helgarderer dersom vi skilles.

Men det er KUN noe jeg trenger ved et dødsfall - om vi skulle gå fra hverandre vil jeg regne hans (tilsvarende) del som nedbetalt gjennom alt arbeid han har lagt ned i huset, jeg vil ikke kreve han for kroner og øre. Det blir en helt annen historie dersom jeg havner i et ubehagelig arveoppgjør med en dame som kjemper med nebb og klør for avkommets andel.

 

(Og igjen, hvis noen syns jeg er stygg med min samboers barn, så er det heller ikke for å snyte noen for farsarven. Faktum er at siden jeg eier mest, så er farsarven dessverre liten!)