Alene mammaer??

[Gjest]

Er det noen alene mammaer her? Har dere noen gode tips og råd til meg? Jeg er ikke alene mamma på heltid,men har en mann som reiser MYE med jobben,og er borte i flere uker i strekk:( Er mye alene med min nye baby på snart tre uker,og synes det er veldig tungt til tider.. Sover så og si ingenting ila døgnet,får ikke ro i meg når jeg er alene med henne:( Går dette seg til med tiden? Alt er så nytt,og jeg føler meg redd.

[Gutt05Jente09]

Jeg er alene med 2 barn, ei jente på 3 mnd og en gutt på 4 år.

 

Alt går seg til med tiden! Alt er nok veldig nytt for deg enda, så mitt råd til deg ville nok vært å slappe av! Ikke stress rundt, kos deg med babyen din, bli kjent med den, og prøv å sov når den sover!

Alt ordner seg, har jeg lært! Lykke til!! =)

[Gjest]

ingen andre??

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Jeg er ikke alenemamma, men svarer deg litt likevel=)

 

Jeg følte d også litt som deg i starten; var redd for å være alene m ansvaret for baby når mannen var på jobb og grudde meg som en hest til mannen begynte på jobb igjen etter de første to ukene hjemme sammen. Første uka alene (på dagtid vel og merke) var skummel, jeg følte meg så usikker på alt og fant heller ikke roen alene sammen m jenta mi. Men det gikk faktisk ikke mange ukene før all denne usikkerheten var borte, jeg ble stadig mer selvsikker i mammarollen og følte meg fort som husets "baby-ekspert", som ikke trengte noe særlig hjelp fra pappan faktisk..

 

Selvsagt var d deilig m litt avlastning på ettermiddag/ kveld, men kunne nok fint klart meg alene også. Det jeg vil fram til, er at dette kommer helt sikkert til å gå seg til for deg, du vil nok snart føle deg mer selvsikker og trygg på deg selv som mamma, og dermed klare å senke skuldrene og slappe av litt mer. Det virker ikke særlig sannsynlig nå i de første par hektiske ukene, men tro meg; det kommer=) Lykke til!!

[Frøken Freken]

Hei TussiM - er ikke alene jeg heller, men klarer ikke la være å kommentere:)

Jeg var kjempebekymra i starten, og siden jeg ikke fikk til amminga var det også mange tårer og følelsen av å ikke være god mor.

Mannen min var hjemme 4 uker i starten, og jeg grudde meg ekstremt til han skulle på jobb.

Det går nok enklere etter hvert skal du se, men det ER viktig å få seg nok søvn til å ha et minimum av overskudd. Har du familie eller venner som kan avlaste deg litt? Be om hjelp! Spør om noen kan trille en halvtime - time med barnet ditt noen dager i uka, eller komme og være hjemme hos deg så du kan sove, ta deg en dusj, eller det du trenger/ har lyst til. Bare det å ha noen å være sammen med letter jo i blant. Jeg er sikker på at folk har lyst til å stille opp, men mange (i alle fall jeg) er redde for å trenge seg på) ALternativt kan mannen din be om velferdspermisjon noen dager.

 

Så utrolig flink du er som tar så mye ansvar alene, så tidlig! Husk at du er proppfull av hormoner akkurat nå, og da kan det bli ekstra vanskelig og trist, søvnunderskuddet forsterker dette. Selv fikk jeg nok søvn da jenta mi var fersk, men var veldig nedfor og følte lite av morsfølelsen - bare den enorme ansvarsfølelsen. Du kommer til å klare dette kjempefint, og til du er trygg nok til å fikse dagene alene er det ingen skam å be om litt hjelp. Husk at det å be om hjelp når vi trenger det er noe av det viktigste vi kan gjøre for å være gode foreldre! Lykke til!

[Nagilimia]

Jeg var i samme situasjon som deg... samboeren min dro til england en uke når Theo var 19 dager.

 

Jeg gikk inn på profilen din for å se hvor du bor, men det stod ikke. Derfor jeg gjorde det er fordi jeg ikke hadde noen å spørre (hadde sikkert det, men ikke som jeg følte jeg kunne spørre). Det endte opp med at jeg ringte mine venninner 1,5 time fra der jeg bor for å få "tømt meg litt".

 

Send gjerne en pm hvis du vil skravle litt der i stede

 

Eller så kan jeg trygt si at det går mye bedre etterhvert, men for meg opplevde jeg først skikkelig mestring når han var 3mnd. Jeg hadde (har) i tilegg fått en liten fødselsdeprisjon.