Andre med bare ett barn som ikke vil ha flere?

[Gjest]

Jeg har alltid tenkt at jeg ville ha ihvertfall 2 barn.

Mens jeg gikk gravid snakket jeg og samboern om 2 tette.

Man kan trygt si den planen ble forkastet!

Etter en knalltøff fødsel, både fysisk og psykisk, en tung tid etterpå med mild fødselsdepresjon og plager i underlivet fremdeles 4 mnd etter fødsel er, er det siste jeg vil ha ett barn til.

Jeg kan bare ikke forestille meg at jeg noensinne får lyst på flere.

Jeg syns det er kjempetungt, det tok lang tid før jeg begynte å kose meg som mamma å fremdeles har jeg svært mørke dager innimellom...

Jeg vil rett og slett i gå gjennom dette på nytt.

Jeg tenker sånn at hvis det skulle blitt likt ved neste barn, så har jeg jo faktisk ett til å ta meg av. Kan ikke tenke på seg selv...

Bare for å ha det sagt: jeg elsker jenta mi over alt på jord og koser meg masse med henne nå, men veien hit har vært alt for lang og kronglete til at jeg noensinne vil gå gjennom det en gang til...

[Hepa85]

Jeg hadde det slik i begynnelsen, men begynte relativt tidlig å kunne tenke tanken på at vi med tiden skal få et barn til. Men vår situasjon er mildt sagt ganske kaotisk, så med mindre det blir en spiralunge, så blir det en del år til!

 

Men er det så "ille" med bare et barn da? Jeg syns du skal kose deg så mye du bare klarer med jenta di, og prøve å tenke at hun er nok (for det er hun jo uansett). Ettersom tiden går får du bare se om lysten på enda et barn kommer. Kanskje er det lettere å tenke det når jenta di nå er eldre? Om lysten på et barn til aldri melder seg, så syns jeg du likevel skal være stolt over innsatsen du har gjort med den du har. Det er ikke obligatorisk med minst to barn! (selv om det kanskje er mange som føler det)

[FruBoger fødeklar]

Jeg hadde også en veldig tøff fødsel, og var små deprimert den første måneden. Og da fristet det ikke akkurat med en til... Underlivet var i orden etter to måneder slik ca.. Men har merkelig nok ikke lyst på noe kosebose med mannen min enda (fem mnd etter fødselen)... Orker ikke og har ikke lyst - gjør det for å glede han...

Tilbake til poenget;)

Jeg har NÅ lyst på et til, for å rette fødselsinntrykket mitt... Men har ikke lyst til nyfødt perioden, den var slitsomt... Styr med amming og å skjønne hva de ville.. og å være utslitt..

Men tenker også at får vi en til (ønsket to tette) så blir det jo mindre oppmerksomhet på veslemor, og ho må vokse opp fortere..(blir større)...

Ønsker da ikke det for henne...

Vanskelig dette her!

Jeg er litt splittet oppdaget jeg nå

[AO3]

Vi tenker å få en (eller kanskje to?) til, men det blir ikke med det første! Jeg hadde også, som du vet, en tøff fødsel og en tung barseltid, og har vært tidvis ganske deprimert - men jeg tror du har hatt det verre enn meg, ut fra det du skriver. Likevel har det vært mye tårer og grining i heimen. Ikke når det gjelder morsrollen, heldigvis, for min del har det gått på angst for selve fødselen. Dette er heldigvis en lettere ting å "fikse", om jeg kan si det slik, i form av elektivt ks neste gang. Jordmor sier det ikke vil bli noe problem å få det innvilget med min historie, men jeg klarer liksom ikke tro på henne - jeg synes det er fryktelig ydmykende, og ser for meg gruvekkende samtaler med fæle gynekologer som tråkker på følelsene mine og får meg til å føle meg som en svak idiot.

 

Men men.

 

En venninne av meg hadde en tøff fødsel og diverse problemer etterpå - hun er er gravid med nummer to nå. Hun sa at det tok 11 måneder før hun begynte å tenke at kanskje de skulle få en til. Før det var det helt uaktuelt. Du er ikke deg selv igjen enda, hverken i kropp eller sinn. Fire måneder er ikke lang tid! Gi deg selv tid til å bli som før igjen, la ting roe seg, finne tilbake til hverdagen igjen. Kanskje vil du med tiden få lyst på et "selvlaget" barn til, kanskje velger dere adopsjon, kanskje blir det med den ene. La deg selv få lov til å kjenne på følelsene dine - du er helt sikkert ikke den eneste som føler det slik! Har du snakket med fastlege, helsesøster eller andre om dette? Hvis du finner ut at hovedproblemet er selve fødselen, finnes det hjelp å få i form av behandling av fødselsangst og evt planlagt ks, hvis du er redd for flere skader i underlivet.

 

Men ja, jeg kjenner igjen følelsen av "aldri igjen!". Jeg KAN RETT OG SLETT IKKE ha det like ille neste gang. Særlig ikke siden jeg da har en knert å ta meg av i tillegg til en ny baby... En knert som da vil skjønne ganske mye. Det kan jeg ikke utsette hverken meg selv, barna eller sambo for.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Ja, jeg har den samme følselsen som deg happyfreak. Graviditeten var ikke noe gale, men fødselen og barseltiden var tøff.

 

Men regner med at disse følelsene forsvinner i løpet av noen år. Håper iallefall det, for jeg vil jo ha et barn til, men orker bare ikke tanken på en fødsel til..

[eplejente]

Da jeg først ble gravid tenkte jeg at jeg ville ha to tette.Men etter en litt vanskelig graviditet og nå som jeg har en seks uker gammel baby i huset, så har synes jeg det er mer enn nok for nå! Jeg vil ha en til i fremtiden, men kanskje om 3-5 år. Akkurat nå vil jeg konsentrere meg fullt og helt om babyen og ammingen, og når jeg er ferdig med ammingen så skal jeg ha kroppen min litt for meg selv før jeg går igjennom enda en graviditet og ammeperiode. I vårt tilfelle ønsker vi også å ha en litt bedre økonomi før vi planlegger en til en, og det vet jeg vi vil ha om et par år.

Tror det er vanlig å føle det du gjør happyfreak. Man går gjennom ganske mye under graviditet, fødsel og barseltid. En ting av gangen, du vet best hva som er bra for deg og babyen. TA vare på deg selv først og fremst. Du må jo være lykkelig for at jenta di skal være lykkelig.

[Nagilimia]

Helt enig med deg!!

 

Bare at jeg tenker litt motsatt: "Skal jeg være så egoistisk at sønnen min skal bli enebarn?"

 

Jeg selv har vært enebarn og har altid lovt meg selv at det skal ikke min sønn bli.... Her har både jeg og mannen min blitt rammet ganske heftig av fødselsdepresjon (og ja vi snakker selvf med noen om det).

 

Heldigvis kjenner jeg også andre som har blitt rammet av denne depresjonen. DET er lys i tunnelen.

 

Tror foresten ikke det er så lett for andre å skjønne hva en slik depresjon går ut på...

 

Jeg tuller litt nå å sier: Tror jeg bare får bli gravid å løse ting som det kommer da, en ting er i hvertfall sikkert: DET BLIR IKKE DET SAMME!! Og heldigvis har jeg en bagasje som gjør at ting vil bli lettere neste gang (om ikke tiden bare går og Theo blir voksen før jeg tør å kaste meg ut i det).

[Gjest]

Mulig "alle" sier sånn kort tid etter fødsel, men jeg tror virkelig ikke jeg kommer til å få lyst på flere barn.

 

meg80:

Jeg har vell ikke vært så flink å snakke med fagpersoner om dette.

Kun på barsel snakket jeg mye med en jordmor og legen som var med på fødsel.

Nå føler jeg liksom det er "for sent" å ta det opp igjen, hvis du skjønner.

Legen som både var med på fødselen og har behandlet meg i ettertid sier at jeg uten tvil ville fått innveilget KS neste gang.

Men jeg tenker litt som deg: kommer det virkelig til å bli så enkelt?

Dessuten vet jeg ikke om ks nødvendigvis er det letteste og beste utveien. Mange har jo mer smerter etter ett ks en etter en vanlig fødsel, å kanskje hadde en normal vaginal fødsel rettet opp mange tanker.

Egentlig for meg er ikke fødselen det største problemet, selv om det var en grusom opplevlse, så var sjokket og følelsene jeg hadde (og ikke hadde) i ettertid mye verre.

I tillegg til alt det kom problemene med ammingen på toppen igjen. Kan trygt si at da jeg måtte gi opp ammingen ble ikke ting bedre følelsesmessig akkurat.

 

Jaja, jeg får ta tiden til hjelp, men 2 tette kan jeg med 100% sikkerhet si at det ikke blir!

Å jeg syns ikke jeg er egosistisk hvis jeg lar datteren min være enebarn.

[Gjest yrild]

Hei :-) Jeg skjønner deg kjempegodt!! Hadde en super graviditet (så det kan jeg godt gjøre en gang til), men en virkelig tøff fødsel og synes det var vanskelig at parforholdet ble så forandret og at jeg faktisk savnet jobb når jeg satt der med et så nydelig knøtt...

 

Sambo vil ha et barn til og snakket om dette bare 3 uker etter fødsel!!! Men jeg er sterkt i tvil...

 

Har ikke hatt depresjon el noe etter fødsel, men har følt meg ensom og isolert som mamma (har en veldig sosial jobb) selv om det nok objektivt ikke har vært sånn.

 

Synes overhodet ikke det er egoistisk å få kun ett barn (heller å få 4 hvis man ikke har økonomi til det... eller 14 som hun gale åttling mammaen i USA)

 

Jeg har også kjent på at jeg ikke har hatt de "riktige" følelsene, men har nok hatt god støtte i at jeg for noen år siden etter et kaotisk forhold gikk i terapi og har inprentet at alle følelser er det "lov" å ha og ikke ha. Den veldig sterke morsfølelsen har vokst frem hos meg, men var ikke sterk rett etter fødselen.

 

Det er ikke for sent å snakke om det hvis du fortsatt har behov for det :-)

 

Ta tiden til hjelp, det er jo ikke noe å stresse?

 

Klem

[Nagilimia]

Kjempe bra ut du ikke tenker som meg Jobber i skolen, og der ser jeg jo med skrekk på de som ikke burde hatt 2 barn. Godt at tiden ofte leger alle sår, og at man tenker klarere etterhvert!

[Rååååsa på ball]

Tenkte sånn etter førstemann jeg også, hadde veldig lyst på mange flere barn men orket bare ikke tanken på enda et svangerskap, enda en fødsel og den slitsomme første tiden..

Når eldste ble 1 år derimot så begynte jeg å kjenne at kroppen var på vei til å bli seg selv igjen, og den tøffe fødselen + svangerskapet gikk mer og mer i glemmeboken.

Nå visste jeg uansett hele veien at jeg skulle ha flere barn da, selvom jeg bare ville spy ved tanken på tiden fra positiv test til babyen var rundt 3 mnd.

Jeg er enebarn selv og det var absolutt ikke noe alternativ at mitt barn også skulle bli det! Søsken er et must, og når jeg ser på hvordan ungene mine har det sammen så smelter jeg fullstendig.

Tiden med andremann har foresten vært det stikk motsatte av tiden med første. Fødselen var bare flott og alt har kun vært kos

Har plutselig forstått de mødrene som sier "NYT tiden", første gang tenkte jeg bare hold kjeft ditt mehe, mens nå nyter jeg fullt ut.

[juliogdesember]

Hei. dette er min historie:

For nesten fem år siden fikk jeg en sønn etter ett hardt svangerskap med all verdens med plager( bekkenløsning, diabetes, operasjon). Da han kom til verden fikk jeg overhode ikke til ammingen og startet med flaske etter noen dager. Jeg var utslitt etter svangerskapet og den stooore mammafølelsen som alle snakket om kom aldri helt over meg. Skuffelsen over å ikke kunne gi min egen sønn mat var også voldsom. Alle ammet jo, og det var da en selvfølgelse at jeg også skulle få det til...En uke etter at jeg kom jeg fikk jeg svangerskapsdepresjon. Jeg fikk tidlig hjelp og etter ca 5 mnd så var jeg i mye bedre form. Jeg brukte også lang tid før jeg koste meg som mamma.selv den dag i dag synes jeg det er trist å se bilder fra spebarns perioden, for jeg følte at jeg ikke var den mammaen som han fortjente at jeg skulle være.

Jeg brukte nesten fire år før jeg plutselig fant ut at jeg ville ha flere. Før det hadde det ikke vært så mye som i en eneste tanke at jeg orket å gå gjennom svangerskap, fødsel og den første tiden på nytt.

Men jeg angrer virkelig ikke på avgjørelsen:-) i svangerskapet gikk jeg jevnlig til samtaler med jordmor for å forebygge. 3,5 mnd siden kom sønn nr to.:-) heller ikke denne gangen kom ikke ammingen i gang, men det bryr jeg meg katta i :-) Han koooooser seg med flaska. depresjon har jeg heller ikke. nå vet jeg hva det betyr å kose seg med baby og hva mammafølelse fra første stund betyr.Jeg er glad jeg har fått oppleve det:-)

Ingen vet hva framtiden har i vente. Kanskje du å om noen år vil ha flere barn.;.)

 

[hurra1234]

Så "deilig" å lese at andre har det som meg.

Jeg har også med sorg innsett at dette ikke ble som jeg hadde tenkt. Tøff fødsel og skade i underlivet som plager meg nok til at jeg har problemer med å avfokusere. 4 månder siden fødsel. Jeg har grått hver eneste dag. Nå tenker jeg at dersom jeg noen gang kommer til å føle meg tilnærmet normal igjen og ha et normalt funksjonsnivå, så skal jeg være så glad så glad. Min egen helse er ikke verdt et svangerskap til.

 

Er fast bestemt på å ikke få flere barn. Jeg er i motsetning til andre her et lykkelig enebarn. Savnet aldri søsken selv. Bare nå i voksen alder at jeg godt kunne tenke meg en søster eller bror. Men da har man jo vennefamilien. Så dårlig samvittighet ovenfor jenta mi skal jeg nok ikke få. Det krever mer enn søsken for å få en lykkelig barndom. Jeg hadde en veldig lykkelig barndom.

 

Jeg blir heldigvis sakte bedre i psyken:) Men blir helt trist og lei meg av å tenke på megselv og sjokket jeg fikk.

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

hurra1234, prøvde å sende deg pm, men gikk ikke...

Ble litt nysjerrig på hvilken type plager du har i underlivet.

"Godt" å høre jeg ikke er alene om å oppleve det.