Jeg har det ikke så bra for tiden :(

[♥♥ M ♥♥]

Ja, det er mye som skjer. Og jeg blir så sliten og deppa. Skal prøve å forklare kort. Håper noen har noen gode ord å komme med.

 

Jeg har en fantastisk kjæreste. Vært sammen i litt over 1 år. Han er snill og god. Og kjempe flink med sønnen min. Vi bor ikke sammen. Og har heller ikke snakket om å flytte sammen.

Og så problemet: Han er ganske sikker på at han ikke vil ha barn. Og jeg ønsker meg en til en gang i fremtiden. Dette har vi diskutert masse frem og tilbake. Og det sliter på forholdet. Jeg føler plutselig alt er usikkert og jeg vet ikke om vi kan ha en fremtid sammen pga. dette med barn

 

Så er det eksen min. Han er nå begynt å date en jente. Hun er bare 21 år og han straks 28. Og hva skjer? Jo, jeg er kjempe sjalu og kjenner jeg blir kvalm og uvel av å tenke på han med en annen jente. Akkurat som jeg har fortrengt alle de negative stundene i forholdet. Vi var sammen i 8 år. Og de siste årene kranglet vi masse.

Nå er det nesten to år siden vi gikk fra hverandre.

Jeg snakket med eksen min i dag om at jeg taklet situasjonen dårlig. Men han skjønner det ikke.

 

 

Og jeg skjønner heller ingenting. Følelsene min er heeeelt i ubalanse. Og føler så mye. Er usikker, redd, osv.

 

Jeg vil bare ha et stabilt liv og en god mann

 

 

[Gjest]

Siden du og eksem din var sammen i så mange år er det ikke så rart du føler på sjalusien selv om dere ellers kanskje er ferdige med hverandre?

 

Når det gjelder din egen kjæreste og det å få barn:

Hvor gamle er dere?

 

Her tok det lang tid før mannen min ville ha barn, jeg var fortvilet over det en stund, men for meg var det ikke aktuellt å gå fra hverandre av den grunn, vi er veldig glad i hverandre. Så jobbet tiden med oss (flere år) og vi er i dag lykkelige foreldre til en liten gutt.

 

Hvis jeg var det ville jeg senket skuldere om dette med barn, det hjelper garantert ikke å mase om det, tvert i mot.

[♥♥ M ♥♥]

Uff, jeg vet ikke. Jeg håper jo at jeg føler sjalusien pga. at vi var sammen så lenge osv.

 

Jeg er 27 og kjæresten min 28 år. Jeg vet ikke om han noengang kommer til å endre mening om dette med å få barn altså.

[Gjest]

27 og 28 år er etter min mening fortsatt veldig ungt, dere har mange år på dere til å få barn. Noen menn trenger litt tid på å modne tanken.

 

Det viktigste synes jeg er at han er en god og snill mann og at man har nogenlunde samme livsverdier.

Selv om mannen min ikke ville ha barn i starten, la jeg merke til at han var veldig begeistret for barn og hadde barnetekke. Det var litt avgjørende for at jeg tenkte: dette ordner seg over tid, han kommer til å trenge tid til å bestemme seg.

 

[Tøysetipp]

Det kan ikke være at du søker mot det trygge (det kjente, din eks) når du føler at du har det vanskelig til livet. Og i sær når det er med din kjæreste? At du da søker mot han som gav deg en trygghet - 8 år er lang tid. (spesielt siden dere var så unge og har gått store deler av voksenlivet sammen)

 

Forresten enig med hafnium at det er lurt og kanskje se det an. Du/dere er unge, har liten fartstid sammen etc. Det er ofte ikke så lurt å ta forhastede beslutninger. La tiden være god og til hjelp på "veien".

 

Også vil jeg si dette med ekser, at sjalusi ikke nødvendigvis ikke trenger å være relatert til at du ønsker ham tilbake. Men, at den tryggheten du søker og kanskje fikk av ham, er forebeholdt en annen nå.

 

Mitt råd er å bruke tid og ikke tenke så mye på fremtiden. Selv om jeg ser det er viktig med et felles utgangspunkt i forhold til hva man ønsker seg til livet. Likevel, dere er unge og har ikke en gang diskutert å flytte sammen. La tiden jobbe for dere.

 

Lykke til- det ordner seg for snille piker;-)

[♥♥ M ♥♥]

Tusen takk tøysetipp.

Jeg velger å tro dette vil ordne seg. Men akkurat nå er det faktisk tøft. Og jeg har det ikke godt. Jeg er bare så forvirret.

Skulle nesten ønske jeg kunne sovne og våkne om et år, og at alt da ville være bra

[Tøysetipp]

Noen ganger skulle man ønske at man kunne fått innvilget en tid i respirator, og våknet til at alt var bra igjen. Men, dessverre:-) Learning the hard way.

 

Love will find a way;-)

[Tøysetipp]

Ps.

 

Jeg lot eksen min gå pga. dette med barn, geografiske issues + annet. Som kunne vært ordnet opp i. Eller gitt et forsøk til. Da kjemien og lidenskapen er så sterk.

 

Likevel, etter 7 mndr. fant jeg ut at jeg ønsker henne tilbake, men at det nå er for sent. Hun forandret mening da jeg gikk fra henne, men jeg var for preget ++. Ikke klar. Hver dag angrer jeg for det valget jeg gjorde. Det lønner seg og ikke gi opp, og la tiden være god. Man vet ikke alltid hva man har før man mister det, og da kan det være for sent:-(

[♥♥ M ♥♥]

Uff, så kjedelig å angre på det. Det kan ikke ha vært/være lett for deg. Å angre på noe slikt. Jammen er ikke kjærligheten enkel altå. Det skal være sikkert og visst..

[♥♥ M ♥♥]

Vi har snakket masse om det nå. Og nesten kommet frem til at hvis vi skal kunne være sammen, så må en av oss føye seg Skulle sånn ønske at han ombestemte seg og fikk et plutselig ønske om å få barn..

Men han tror ikke selv at dette vil skje...

 

Er det fremdeles håp for at han kan endre seg??? Flere som har vært i samme situasjon?

[♥♥ M ♥♥]

Ingen råd?

[Mille**]

Jeg vet om et par hvor hun ikke ville ha flere barn, absolutt ikke, never ever!! Men......etter mange år ombestemte hun seg og nå er hun lykkelig gravid.

 

Personlig hadde jeg nok ville avsluttet forholdet nå, blir litt bortkastet tid å bruke tid på en man ikke har felles fremtidsdrømmer med. Men klart, han kan jo endre mening.

 

Lykke til!

[♥♥ M ♥♥]

Uff. det er så grusomt. Jeg er jo så glad i han. Og han er en slik man jeg kunne giftet meg med Endelig fant jeg kjærligheten, og så dukker dette store problemet opp

[Ranveig R]

Eg måtte stille kjæresten min eit ultimatum. Ingen av oss hadde ungar og han ville heller ikkje ha.

 

Eg kunne ikkje gå gjennom livet utan ungar, så han måtte velge enten meg OG ungar, eller å vere utan meg.

 

Ein kveld saman med ei veninne (som ikkje skulle ha ungar men fekk det likevel og trivs med det) og ei flaske raudvin fekk han til å ombestemme seg. Anar ikkje kva som blei sagt den kvelden, men er veninna hans stor takk skyldig.

 

No er vi gift og har to søte små, og han er det beste pappaen dei kunne hatt (og den beste mannen eg kunne hatt)...

 

Veldig glad for at det gjekk som det gjekk, men viss han hadde valgt annleis hadde vi skilt lag. Eg kunne ikkje gå gjennom livet uten ungar. Eg var for øvrig og fast bestemt på at han måtte bestemme seg raskt, fordi eg ikkje ville "kaste vekk" tid på han viss eg likevel måtte finne ein annan...

[♥♥ M ♥♥]

Så flott at det ordnet seg for deg Ranveig. Skulle gjerne hatt en slik venninnekveld

 

Uff, ja, er ikke lett dette her. SKulle så gjerne ønske han endret mening...