Ett innlegg om diverse saker og ting..

[SPI]

Jeg har nå vært innom BIM alle de 5 mnd jeg har gått gravid.Tok litt tid før jeg tok meg fatt i å skrive noe.Har vært mye informasjonsøking på nett for å forberede seg mest mulig.

Jeg er gravid med mitt første barn som blir en jente.Har temin 1 september og er bare overveldet over det som skjer.

Grunnen til at jeg skriver nå er fordi jeg lurer på om flere kan kanskje skrive litt om deres forhold eller opplevelser med svigers.Jeg er litt usikker på om det er jeg som er vanskelig,kravstor eller bare annerledes i tankegangen.

Historien kort fortalt.Jeg og BF har vært sammen 2 år,kjent hverandre i 15 år og vært kjærester tidligere så jeg kjenner til hans familie veldig godt.Har gått inn og ut av deres hjem i alle år.De har alltid vist at de har vært veldig glad i meg og alltid sagt at de håpet det skulle bli oss to.Jeg har vært gift tidligere og det endte dårlig og jeg ble forlatt så jeg er nok skeptisk av natur.

Da vi ble sammen var begge foreldrepar på begge sider kjempeglade da det var dette de hadde ventet på i flere år.Svigermor begynte tidlig å mase på meg at jeg burde prøve å overtale BF til å ta mer studier,noe som jeg mente var opp til han,Vi har pratet mye om fremtiden og hva vi ønsker å prioritere.Vi har begge faste jobber og god inntekt så vi fant ut at vi skulle satse på oss og familie.Dvs legge studiene på hylla foreløpig hvertfall.Hans største drøm var å bli far og skape en familie pg virkelig starte livet.Da vi fortalte svigers at de skulle bli besteforeldre var det ingen særlig god reaksjon hos svigermor,mens svigerfar begynte å tute.Dette er forresten deres første barnebarn.Mens mine foreldre har vært helt i hundre fra starten.Det er nok kanskje annerledes for foreldrene mine,da vi har ett tettere bånd,men det er rart for meg å se forskjellen på svigerfar og svigermor.

Så begynte planleggingen med hvordan vi ville gjøre det fremover med hus og annet,så vi bestemte oss for å selge min leilighet og finne noe sammen.Det skal også nevnes at den leiligheten jeg hadde var kjøpt sammen med min x og jeg ville gjerne ha noe nytt sammen med med BF,som var bare var vårt.

Alle var enige at det var det beste,også for meg ettersom det hang mye minner igjen,mens svigermor mente at det var dumt å selge.Vi hadde det jo så fint.Ja,hennes sønn hadde det fint da det var jeg som hadde den største kaka av utgiftene.

Uansett,vi fant til slutt drømmehuset og gikk flere runder med hvordan vi skulle legge opp budsjett og finansiering.I den første banken vi var i så sa de at vi manglet 400 000 og at vi måtte eventuelt låne av familie.Det ble til at vi spurte svigers ettersom mine foreldre allerede hadde gitt oss nok av midler.

Joda,svaret kom raskt det.Vi kunne låne penger så lenge BF begynte på skole.Hun vil så nemlig at han skal bli politi eller noe innen det området.Jeg begynte straks å gråte for jeg så for meg ett liv alene med barnet og alt ansvaret,for ikke å snakke om at det bare skulle være jeg som skulle jobbet.BF takket nei og sa at han kom ikke til å låne penger på betingelser og studieplanene hans var lagt på hylla.

Tidligere har moren hans vist lite interesse av å delta,verken i oss eller det kommende barnet.BF tok dette opp med henne og hun sa at hun ønsket ikke å være i veien ettersom jeg hadde vært så dårlig,samt hun ville ikke overkjøre oss på noen måte.Fair enough,men vi fortalte at vi gjerne ønsket delaktighet fremover og vi ønsket at de var med på ting.

 

Så var det ett par runder hvor vi trodde vi ikke skulle få noe hjem,og da var svigers løsning at vi kunne bo i kjelleren til foreldrene mine,som ikke har noe leilighet.Hun kunne jo også passe babyen ett helt år slik at jeg slapp litt av det ansvaret.Nei,takk.

For det første er jeg voksen nok til å ha min egen bolig og for det andre vil jeg ikke oppdra ungen min i kjelleren til mine foreldre.Alt dette for at BF skulle gå på skole.

Vi har nå endt opp med å få kjøpt oss ett hus,uten lån fra noen,men likevel er omstendighetene rare.Mens mine foreldre ringer å spør hvordan det går og lurer på om vi trenger hjelp er svigermor helt stille.Svigerfar hjelper til og har til og med vært på shoppingtur med oss og han forteller alle at han skal bli farfar.Svigermor spør ikke engang hvordan det går med meg når vi er der og spiser middag.De prater bare om deres andre unger og vi føler oss veldig forbigått.De vet jeg har vært utrolig dårlig gjennom hele svangerskapet men aldri en telefon eller melding med gode ønsker.Mine foreldre har bidratt mer enn nok med både omtanke og midler og jeg synes det bør gå begge veier.Mine foreldre skal kjøpe vogn til oss etter ønske fra dem,men vi måtte spør hans foreldre om de kunne tenke seg å bidra med noe.

 

For min del som har vært igjennom ett vondt ekteskap hvor svigers ikke var så snille med meg blir dette som å oppleve alt på ny,selv om jeg vet at de er glade i meg.For meg endret alt seg da vi fortalte at vi var gravide.Før dette var vi invitert på middag hver søndag,men nå er det så vidt tid til en kaffekopp.Jeg har mistet lysten til å dra på besøk og lurer på hvor langt jeg skal strekke meg.Jeg har sendt meldinger og informert dem når vi har vært på UL og lege og holdt dem oppdatert.Vi har behandet begge foreldrepar likt,men føler vi får kun igjen fra den ene siden.Jeg har mistet lysten på å dra på besøk,for jeg ser på det som hun mener at jeg har ødelagt hans sjanse til videre utdanning.

 

Min mor og jeg skal ut en dag neste uke og shoppe og jeg har sendt melding til svigermor for å høre om hun vil bli med,men hun svarer ikke.Jeg merker selv at jeg blir utslitt av å hele tiden tenke på dette.BF er også veldig lei seg da han ser at hans mor ikke bryr seg like mye.

Jeg trodde at ett barnebarn ville gjøre alle glade og at de ønsket oss det beste livet har å tilby.Jeg tror dette ønsket om utdanning alltid kommer til å henge over oss.

 

Dette ble ett langt innlegg,mnen det er noe jeg ikke har nevnt for noen før fordi jeg er redd for virke egoistisk og ikke minst ødelegge ett framtidig forhold til noen mennesker jeg er utrolig glad i.

Takk for at dere tok dere tid til å lese

 

klem

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Hei SPI.

 

Kjedelig når man får et dårlig forhold til sine foreldere eller svigerforeldre. I ditt tilfelle føler jeg vel at svigermor er velidg opptatt av at sønnen skal få denne utdanningen og at du og nå barnet står i veien for disse planer. Har mannen din forsøkt å fortelle henne med egne ord hvordan han vil leve sitt liv og prioritere? Trur det må til nemlig.

 

Kjenner meg nemlig litt igjen i noe av dette, for mine foreldre er litt samme type. Nå er det ikke utdanning det har dreid seg om i mitt tilfelle, for jeg har 7 års høgskole- og universitetsutdanning. Men andre ting som mine foreldre har vært uenig i. Da har de ikke klart å overlate beslutningene til meg og min mann, og har liksom straffet meg med å unnlate å hjelpe, feks når første barnebarn kom (vår lille prinsesse) og da vi giftet oss. Fikk ikke spm om det var noe vi trengte en gang. Jeg hintet og hintet- for jeg er ikke typen til å be om ting. Men ingen reaksjon. Så til slutt sprakk det fra meg og vi fikk tatt en liten "oppvask". Da kom pengene osv. Men da hadde vi også kjøpt alt, jenta var født.

 

I ettertid har jeg bare sluttet å forvente noe av dem. De viser stor entusiasme over barnebarnet. Sakte men sikkert har ting endret seg. Og det ser nå ut til at de klarer å overlate til oss å leve vårt liv/ta de valgene vi ønsker uten innblanding. Noe jeg er veldig glad for.

 

Tror du bare må senke skuldrene og ikke forvente noe. Bare fortsett å være hyggelig. Og ikke minst: at dere lever deres liv og tar de beslutninger som dere ønsker og mener er best for dere. De må - i likhet med mine foreldre- etterhvert akseptere at dere er voksne og at det ikke er opp til dem lenger å bestemme hvordan dere skal leve deres liv.

[SPI]

Takk for godt svar.

Ja,han har vært oppe hos dem og pratet med dem flere ganger og at dette med studier kommer ikke til å skje.At han har valgt selv å satse på familie og meg ettersom det er det han har drømt om.

 

Jeg har også funnet ut at jeg ikke bør forvente noe mer og bare la ting gå sin gang:Jeg vil ikke be om noen ting,det eneste jeg synes også er litt dumt er at mine foreldre og ser at det er ikke samme entusiasmen på den andre siden,og de har jo vært igjennom dette før.Dvs betalt for ett bryllup,julegaver,brusdagsgaver helt alene i 7 år.De hadde jo også håpet å ha noen å dele denne gleden med.Hvertfall min mor

 

Jeg måtte uansett bare få luftet ut..det trengs av og til ..klem

[*mini me*]

Vill bare si at ofte endre slike ting seg etter fødsel når barnebarnet er ett faktum

 

Her var det svigerfar som var super skeptisk og "kjeftet" i vei om utdannelse ol. gjennom hele svangerskapet.. Etter gullgutten hans kom til verden er det han som duller og skal passe mest av alle de 4 besteforeldre. Så det er jo håp

 

Og det med å bidra med barnevogn ol det er veldig forskjellig fra familie til famile hva de anser som vanlig..

Noen kjpøper "bare" klær el som fødselsgave, mens noen tar helt av og skal kjøpe alt..

 

Aldrig lett det der med svigerfamilen...

Det viktigste er å være åpen og ærlig så blir det i alle fall ingen misforståelser.....

 

Lykke til

[GuttNr.2]

Jeg har også en helt uinteressert svigerfamilie som verken bryr seg om hvordan jeg og barnet har det eller ønsker å hjelpe oss! familien min stiller opp 110% hele tiden, men det er veldig trist og frustrerende at svigers ikke bryr seg. Dette har ingenting med utdanning å gjøre og jeg aner ikke hvorfor hun oppfører seg sånn! Hun har aldri gratulert eller sagt at hun synes det er hyggelig at vi skal bli foreldre, men isteden kommet med kommentarer som "nå blir du for tykk til bunaden din og vi andre kommer til å se mye flottere ut enn deg til sommeren", "du er jo blitt helt hysterisk og kan jo ikke engang drikke et glass med vin".

Jeg også trodde familien vile glede seg...

 

Lykke til!